Suicide Squad – eller mitt syn på Medietilsynet

Så fikk jeg endelig sett Suicide Squad, og det angrer jeg ikke på. En meget trivelig fredagskveld tilbrakt med gode venner og en underholdende, rimelig sprø film som ikke alltid klarte å holde toppnivå, i mine øyne, men var bra så mange ganger at det gikk helt fint.

 

La det være sagt: Jeg har veldig begrenset erfaring med DC og Marvel utenom filmene som har kommet de siste ti åra. Et hederlig unntak er Spiderman-bladene fra 80-tallet som jeg leste på hytta da jeg var barn (hurra for tegneserieglade onkler). Og dermed var samtlige Spiderman-filmer ødelagt for meg. Sånn kan det gå når en liten bok/tegneserie-til-film-pedant får kloa i kildemateriale.
Jeg har derimot ingen bakgrunnskunnskap om NOEN av karakterene i verken X-Men, Avengers, Batman eller Suicide Squad; noe som har latt meg se filmene med åpne øyne uten å ergre meg over alle brudd på karaktertrekk eller rene faktafeil andre pedanter (håper da virkelig det er flere enn meg) sitter og gnisser tenner over.

 

Før vi går videre: Dette er egentlig ingen anmeldelse av Suicide Squad. Filmen var morsom og underholdende, om enn til tider litt langtekkelig, med et herlig soundtrack. Jeg fikk lyst til å bli nærmere kjent med opptil flere av karakterene, både i form av flere filmer eller ved å gå til kilden (tegneseriene). Så for all del, likte du Avengers og Deadpool vil du mest sannsynlig like Suicide Squad. Og du vil slutte å lese sånn omtrent her, for jeg kommer ikke til å kunne styre unna spoilere for det jeg vil ha fram i resten av denne posten.

 

Det som imidlertid VAR et forstyrrende element fra første stund var vissheten om at Medietilsynet har satt aldersgrense 12 år. Jeg sjekket dette før jeg så filmen fordi jeg er en sart sjel (som tilfeldigvis liker Hannibal, Bones, The Fall og Criminal Minds *kremt*) og ville være sikker på at dette var en film jeg var komfortabel med å se på stort lerret. Jeg er 30. Hvis Medietilsynet bedømte at en person tre ganger yngre enn meg kunne se denne filmen tenkte jeg at det kunne da ikke være så ille. I deres begrunnelse til aldersgrensen på Filmweb står det at «til tross for store mengder actionvold får filmen 12-årsgrense da dette skjer i et tydelig fantasiunivers.»

 

Vel. Jeg vet ikke helt hvilken virkelighet Medietilsynet lever i, men det er ikke den samme som den jeg bebor. Joda, vi befinner oss i et univers der man har «supermennesker», noen mer tydelig enn andre, hekser og lavaguder. The usual suspects. Men dette universet er godt og grundig planta i vår verden, i nåtid. I løpet av de første fem-ti minuttene av filmen blir vi tatt med til en «black site» – et uoffisielt fengsel som ikke står til ansvar for menneskerettighetskrav eller … noe særlig annet, egentlig. Her vises det scener med brutal fengselsvold, tvangsforing med gagball, elektriske støt og flere andre svært brutale scener.

Fra Medietilsynets egne nettsider står blant annet følgende om aldersgrense 12 år: «Voldshandlinger eller kortere innslag med skrekkelementer i en urealistisk sammenheng, kan også få 12-årsgrense. Dette gjelder særlig filmer som er basert på kjente historier, bøker og tegneserier, eller filmer der handlingen er lagt til et tydelig fantasiunivers eller i en komisk ramme. Også mer virkelighetsnære voldsinnslag eller skremmende elementer kan tillates hvis de er kortvarige og lite nærgående skildret.»

 

Jeg må nok si meg uenig med Medietilsynet i samtlige av de ovennevnte punkter når det kommer til Suicide Squad. Dette er ikke Ringenes Herre eller Harry Potter – at det her finnes folk som kan blåse ild ut av hendene endrer ikke det faktum at mennesker blir skutt på klosshold eller drept på svært ubehagelige måter. Det «tydelige fantasiuniverset» er som sagt vår verden, i vår tid, og karakterene og de «kjente historiene» fra disse tegneseriene er ganske obskure, ihvertfall for et publikum under 15 år.

De «virkelighetsnære voldsinnslagene» er mer enn kortvarige, og ikke så lite nærgående skildret. De er heller ikke satt i noe «tydelig fantasiunivers», men kunne like godt utspunnet seg på Guantanamo eller i et hvilket som helst amerikansk fengsel. Men det vet kanskje ikke 9-åringen?

 

For med 12-års aldersgrense har du som voksen anledning til å ta med deg barn inntil tre år yngre enn denne grensen for å se filmen. Som altså inneholder flere scener med tortur, mishandling og skudd på kloss hold. Og det er bare de fysiske aspektene. I tillegg dukker det opp PTSD, Stockholm syndrom og generell sinnslidelse. Men for all del, det er jo i et tydelig fantasiunivers, for se, der er det en krokodillemann! Som drar folk under vann, drukner og spiser dem.

 

Sorry, Medietilsynet, jeg har fått en kraftig knekk i tilliten til deres vurderingsevne etter å ha sett Suicide Squad og forestilt meg at en 9-12-åring var med i salen.Selv om det var en kul film.

Desert Bus for Hope

Ta verdens kjedeligste dataspill. Gjør det til verdens kuleste veldedighetskampanje. Mine damer og herrer: Jeg gir dere Desert Bus for Hope.
I Canada sitter det en gjeng fantastiske mennesker. De driver nettsiden Loading Ready Run, og lager spillvideoer, sketsjer og mye annet rart. Det enkleste er vel egentlig bare å gå inn på nettsiden først som sist. Men det jeg skal snakke om nå er den fantastiske veldedighetskampanjen disse fantastiske menneskene har drevet i ni år (and counting). Hvert år samles en hel gjeng i et studio og bytter på å spille verdens kjedeligste dataspill, mens de har en kontinuerlig donasjonstjeneste, auksjoner, utlodninger, utfordringer og generell underholdning gående. Alt dette strømmes live. De holder på døgnet rundt, vanligvis i en uke, og spiller så lenge det kommer penger. Alt de samler inn går til foreningen Child’s Play, som gir spill, bøker og annen underholdning til barneavdelinger på sykehus.

Spiller, ja. Nevnte jeg spillet, egentlig? Desert Bus er med stor sannsynlighet det verste, kjedeligste, mest poengløse dataspillet som noensinne har blitt laget. Du skal kjøre en buss fra Tucson, Arizona til Las Vegas, Nevada. I faktisk tid. Farten ligger jevnt på 70 km/t. Det hele tar åtte timer å fullføre, og du kan ikke pause underveis. Det er ingen annen utsikt enn generisk ørkenlandskap og et og annet insekt som splattes mot ruta di. Det er ingen andre poeng med spillet enn å føre bussen fra Tucson til Las Vegas. Høres det fortsatt forlokkende ut? Da kan du spille det her.

Det høres kanskje ut som verdens dummeste veldedighetskampanje, men det er hysterisk morsomt. Og det beste av alt er: Du kan bidra!😀 Åpenbart ved å donere penger, men det er flere måter. Og ja, jeg skulle også ønske at jeg bodde i Canada og kunne melde meg som frivillig. Men hvis du kan lage noe selv, enten du maler, strikker, hekler, syr, driver med glasskunst eller noe helt annet, er DBH veldig interessert i å høre fra deg. Hvert år ønsker de nemlig håndlagde gjenstander som kan auksjoneres bort eller brukes til premier i utlodninger. Dette kan du lese mer om her.

I 2014 strikket jeg to luer med Arne & Carlos’ «Space Invader Marius-mønster«, og sendte dem inn som mitt bidrag. Den ene ble auksjonert bort for 400 dollar eller deromkring (den andre gikk på en live auksjon, som jeg ikke fikk med meg). I 2015 strikket jeg et par Totoro-votter, som ble auksjonert bort for 601 dollar. Det er med andre ord fullt mulig å bidra med mye penger til en god sak bare ved å gjøre det du liker.

 

Så hvis du nå kjenner skapertrangen bruse i blodet, gakk du hen til påmeldingsskjemaet, les informasjonen nøye og meld deg på! Det er morsomt, inspirerende og veldig takknemlig arbeid. Og som om ikke karma-poengene var nok får du også en fin hilsen i posten når hele kalaset er ferdig.😀

20160418_222555

20160418_222503

Stoffmerker – gotta catch’em all!

 

Så hva venter du på? La din indre håndarbeidsgeek slippe til og ideene flomme!

 

Sykelig sunnhet

Sunnhet kan bli fryktelig usunt. Bare spør en som lider av ortoreksi; å være så sykelig opptatt av å spise sunt og riktig at det kan lede til alvorlig feilernæring. Ikke trenger man å være syk heller for å få et vanskelig forhold til mat, trening og selvbildet knyttet til kroppen. Jeg kunne skrevet flere sider om alt presset man blir utsatt for fra alle kanter – ikke umulig at det kommer en egen post om det håpløse «plus size»-begrepet og den enda mer håpløse bruken av det, og hvis du virkelig vil høre meg rante i fem minutter sammenhengende trenger du bare å hviske «BMI» i øret mitt.

Men inspirasjonen til dette blogginnlegget kom fra en sak ei venninne delte på Facebook – hun sa ikke «Yes!», for å si det slik. Det gjør ikke jeg heller.

Selve artikkelen kan du lese her, men i all hovedsak dreier det seg om forslag i Storbritannia, stilt av den private organisasjonen Royal Society for Public Health (RSPH) om å merke mat med treningsikoner. Den klassiske «så lenge må du jogge for å forbrenne dette» – pent illustrert i små strekmenn som har detaljnivået til IKEA-bruksanvisninger.

– Vi må tenke nytt for å få bukt med fedmeepedemien. Merker vi maten med hvor mye man må gå eller løpe for å forbrenne den, kan dette gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv. Mange undervurderer hvor mye kalorier det er i en del mat, sier administrerende direktør i RSPH, Shirley Cramer.

Å, den veien til helvete og hva den består av… Altså, jeg er så for å ta sunne valg. Jeg prøver å ta dem hver eneste dag. Som oftest lykkes jeg. Noen ganger er det til og med enkelt. Jeg er så til de grader klar over at det er et stort vektproblem i den generelle folkehelsa, samtidig som at stadig yngre barn og unge får dårlige selvbilde knyttet til egen kropp. Det er en vanskelig dobbel problemstilling.

Jeg er bibliotekar, ikke lege eller klinisk ernæringsfysiolog. Det jeg skriver nå er kun basert i mine egne meninger og «ting jeg har lest på nettet». Men når Shirley Cramer sier at slik merking kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv [sic]», er min første tanke at dette er en bomtur. Jeg skjønner tanken bak, jeg synes hensikten er god, men det er så mange andre faktorer som spiller inn, både for å velge sunt og for hvor mange kalorier man forbrenner ved å utføre en aktivitet. Både vekt, intensitet og hvilken form du allerede er i spiller inn på hvor mange kalorier du forbrenner. En slik merking vil derfor, slik jeg oppfatter det, bli veldig upresis og helt irrelevant for så mange at jeg vanskelig kan se for meg at den har noen reell effekt.

 

Her er min liste over ting som kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktive»:

Utbygging av sykkelstier

Avhengig av hvor du bor er det ikke sikkert at dette er det første du tenker. Og alle bor ikke sånn til at det er naturlig å sykle til jobb, skole, butikken osv. Jeg har ti år hver i tre byer bak meg, og kjente veldig på forskjellen i tilrettelegging for sykkel da jeg flyttet fra Kristiansand til Oslo. Det er mer enn topografien og andre fancy ord for mer bakker, mindre rette gater osv – det er den åpenbare mangelen på prioritering av syklister i byplanleggingen, og det har i stor grad ført til at jeg har brukt kollektivtrafikken mer enn sykkelen (og dessverre beina).

Nå skal det også sies at jeg som bibliotekar som insisterer på å bo i Oslo-området ikke kan velge og vrake blant jobber i nærmiljøet, og enn så lenge er jeg ikke sprek nok til å sykle til jobben i Bærum. Men du verden så mye enklere det hadde vært å sykle til butikken, til venner, til kinoen – alt jeg syklet til i Kristiansand – hvis jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli overkjørt 80 % av tida.

 

Høyere tilgjengelighet av sunne matvarer, spesielt «på farten»

«Jammen det er jo bare å velge sunt» er et refreng. «Man må bare bestemme seg.» Sånn rent i tillegg til den sinnsyke bruken av ordet «bare» i denne sammenhengen, som jeg kommer tilbake til, er det ikke alltid så lett å velge sunt. Hva er det enkleste og rimeligste du kan få med deg av mat på farten? Pølser, burgere, boller?

Dette er ikke ment som en ansvarsfraskrivelse av individet, men et forsøk på å si at det er faktisk en større sammenheng rundt individet! Det er enn så lenge ikke veldig lett å få tak i sunn, rimelig mat som ikke er «knaskerøtter» hvis man ikke prepper den sjøl hjemme. Og for all del, jeg slår et slag eller ti for matpakka. Men det tar tid, og det tar overskudd.

Igjen, jeg snakker kun utifra meg selv. Ikke alle bruker inntil en time på å komme seg til jobb, åtte timer på jobb og en time hjem igjen. Noen bruker lenger. Og har unger som skal leveres og hentes. Jeg trener etter jobb, noe som også tar tid. Og overskudd.

Nevnte jeg overskudd? Det er det man bruker på å stå opp, gå på jobb, være med venner og/eller partner, trene, handle, vaske, lage mat, drive med hobbyer, motstå fristelser… Det er ikke alltid så lett å ta det sunne valget, og det som ville hjulpet meg minst var å vite hvor lenge jeg må jogge (dvs. hvor lenge en person som veier x antall kg må jogge) for å forbrenne en sjokolade. Lurer du på hvordan du best kan kombinere mat og trening kan du snakke med fastlegen din, en personlig trener eller melde deg på et Grete Rode-kurs. Og rådene til helsemyndighetene er faktisk ikke så dumme, de heller.

 

Skikkelig kunnskap om mat og matlaging i skolen

Her er jeg på litt gyngende grunn – det er (takk og pris) 15 år siden jeg hadde en heimkunnskapstime, som det het den gangen. Hvis det nye navnet «Mat og helse» faktisk reflekterer innholdet også … vel, halleluja! Å lære om mat og ernæring i gode, trygge rammer uten fokus på slankemat og hva som gir flat mage tror jeg er et godt grunnlag for veien videre. «Alle» vet at frukt er sunt og at sjokolade er usunt, men ikke nødvendigvis at spinat er en god kilde til jern. Eller hva man kan lage med spinat som ikke smaker så verst.
Det er også over ti år siden jeg hadde en gymtime, og jeg håper intenst og inderlig at ting har forandra seg der også. Medfødte balanse- og koordinasjonsproblemer ga ikke den beste grobunnen for mestring og bevegelsesglede når man skulle løpe stafett foran alle i klassen. Mine personlige forutsetninger og gymtimenes innhold satt til side – 6-7 timer stillesitting hver dag tar på det også (som en lærer oppdaget).

 

Og der ender vel min misjonering i sunnhetens tjeneste, ihvertfall for i dag. Dropp overforenklede IKEA-illustrasjoner på sjokoladen og gi oss skikkelig, sunn mat og gode sykkelveier. Det litt mer kompliserte er noen ganger det beste. Og det er ikke så fryktelig vanskelig heller.

Noen lesetips for barn (og de som leser høyt for dem)

Jeg gleder meg skikkkelig til å få barn. (For de som kjenner meg: nei, jeg er ikke gravid. Ennå.) Virkelig, jeg gleder meg til gurgling, hylskriking (ihvertfall når den går over), de første ordene, gulp og bleieskift. Hjernen min transformeres til rømmegrøt når jeg er i nærheten av babyer.

Men jeg gruer meg litt også. For det virker mer og mer som om samfunnet prøver å stille klokka femti år tilbake. En del av jobben min som bibliotekar er å gå gjennom bøker og vurdere dem til innkjøp. Vi har fått inn (og avvist) sangbøker delt inn for gutter og jenter. Jeg har sett rosa prinsessebøker – men ingen blå prinsebøker. Og så videre, og så videre.

Men det finnes håp! Her har jeg samlet noen tips til høytlesningsbøker som har mer mellom sidene enn passive prinsesser i høye hæler og silkekjoler, for deg som trenger litt avveksling.

Kilde: Gyldendal

Kilde: Gyldendal

Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen

Nils har bursdag i dag, og blir fem år gammel! Hvis han klarer å blåse ut alle lysene på kaka får han velge seg hva han vil i leketøysbutikken. Det klarer Nils – og han vet nøyaktig hva han vil ha. Han vil ha Barbie – nydelige Barbie, med små ballerinasko og glitrende kjole. Men når de kommer til leketøysbutikken spør pappa Nils om han ikke vil heller ha en pistol. Nils sier nei, men pappa gir seg ikke. Det er jo så tøft med pistol! Og hvis du har en pistol gjør folk akkurat som du vil. Nils får en idé…

Jeg liker denne boka av mange grunner: den er godt skrevet, fint illustrert, og den tar opp et viktig poeng uten å gjøre et stort nummer av det. Nils vil helst ha Barbie, så enkelt er det. Mens det anses som tøft hvis jenter ønsker seg verktøysett, er det ikke nødvendigvis like lett for gutter som vil leke med Barbie. Denne boka gir et fint bidrag til en bedre balanse, og jeg bruker den så ofte jeg kan på høytlesningsstunder for barnehagebarn.

Kilde: Cappelen Damm

Kilde: Cappelen Damm

Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd

De fleste som er i kontakt med barn i alderen 3-6 år (sånn ca), kjenner til Karsten og Petra-universet. Jeg har ikke lest så mange av bøkene selv, men denne brant seg fast da jeg plukka den opp for noen år siden. Karsten elsker å danse, men guttene i barnehagen erter og sier at sånt bare er for jenter. Så Karsten danser mest hjemme. Men så begynner et dansekurs for barn på Ingebjørgs Ballettskole. Det må jo være midt i blinken for Karsten. Eller?

Jeg har som nevnt ikke lest så mange Karsten og Petra-bøker, men tror uansett at dette er favoritten min. Den tar opp kjønnsroller og -forventninger på en utrolig fin måte, uten å slå leseren i hodet med moral. Karsten liker å danse – dansing er noe av det morsomste han vet – så hvorfor er det bare jenter som skal kunne ha det gøy? Dansing er for alle, både gutter og jenter.

Kilde: Magikon

Kilde: Magikon

Lei av rosa av Nathalie Hense

Den navnløse jeg-fortelleren er fryktelig lei av rosa. Rosa prinsesser, dokker og ponnier. Hun liker best svart, og dinosaurer og heisekraner. Men er hun en guttejente av den grunn? Beste sitat fra boka: «Så da jeg kom hjem, spurte jeg hvorfor jenter ikke kan like gutteting, og hvorfor gutter ikke kan like jenteting. De svarte at sånn er det bare. Sånne svar er ikke ordentlige svar.» Nei, det er det sannelig ikke, og foreldrene i denne boka vinner ikke akkurat noen likestillignspriser. Heldigvis er jeg-personen reflektert så det holder, og stiller mange fine spørsmål som åpner for samtaler om kjønnsroller og hva, om noe, som er «gutteting» og «jenteting», og hva gutter og jenter kan like.

Og helt  til slutt, en gammel perle fra min egen barndom: Prinsesse Innmari/Prinsesse Lurelina av Babette Coles (utgitt under forskjellige titler av forskjellige forlag). Denne fant jeg dessverre ikke noe bilde av, men den kan skaffes via ditt lokale folkebibliotek (jepp, jeg lobbyer). Den er fra åtti-tallet, med dertil pastellfargede illustrasjoner, og handler prinsesse Lurelina som slett ikke har hastverk med å gifte seg. Foreldrene maser og maser, og til slutt gir hun etter, men ikke uten noen betingelser. De (u)heldige frierne må sitte på med henne på motorsykkelen hennes, mate kjælekrokodillen hennes, og ellers gjøre en hel del svært vanskelige oppgaver, som ingen klarer – før prins Våghals dukker opp. Jeg skal ikke avsløre den vidunderlige plot-twisten, men anbefaler boka på det sterkeste for både store og små.

Så her er dagens lesetips fra en feministisk bibliotekar som tydeligvis ikke får gitt nok lesetips på jobb – håper det kan inspirere til leseglede og fine samtaler for store og små.

Kongelig dritt

Jeg har faktisk, i løpet av de årene jeg har hatt denne bloggen, ikke fått en eneste kjip melding. Ingen hatkommentarer eller drittslenging. Jeg har mer enn en mistanke om at dette har å gjøre med både lesertall (tenk Radio Gagas lyttere), og at jeg ikke har toucha borti SÅ mange brennbare temaer. Det er få folk som lar seg hisse til å skrive drapstrusler på grunn av strikketøy. Jeg har en følelse av at hvis jeg kommer til å få noe drittslenging noen gang, så vil det være på grunn av dette blogginnlegget. Og èn ting til – jeg er jævlig forbanna. I ordets rette forstand. Tidligere har jeg lagt litt bånd på språkbruken. Ikke i dag.

Så jeg fikk en mail fra Kinopluss, fordelsklubben for Oslo kino, som tilbød meg en gratis kinobillett til et utvalg forestillinger mot at jeg fylte ut en spørreundersøkelse. Sure thing. Jeg og mannen bestemte oss for Kingsman. Det virka som en passe grei underholdningsfilm – litt cheesy, men som sagt, sikkert helt grei.

Så vi setter oss ned, og det går kanskje så mye som to minutter før jeg mister sympatien med Colin Firths karakter. Jeg tror ikke det var meninga. Så ja, dette var kanskje ikke min type film. Men jeg ville gjerne like den. Jeg har sans for badass-skurker og ditto helter, jeg liker Iron Man og det meste av det Marvel ellers har pumpa ut i det siste. Men det jeg nå skal si gjelder ganske mye for dem også, som mange har påpekt allerede:


Så tok det heller ikke lang tid før jeg ble sittende og drømme om hvordan det hadde vært hvis de hadde latt rollene til Eggsy og Roxy bytte plass. Tenk om det var Roxy vi fulgte, fra hun vokste opp med en død soldatfar og en trang til å slå ut mot all fortvilelsen (men jenter gjør vel ikke det – de vender det mot seg selv), fram til hun blir plukket opp av Kingsman. Tenk om hun ikke var den eneste karakteren i HELE JÆVLA GRUPPA som var usikker, nervøs og noen ganger redd. Tenk om det var hun, øverst i klassen (såvidt nevnt i en bisetning), den eneste som klarte opptakskravene og ble en fullverdig agent, som gikk inn og reddet dagen, i stedet for å bakse rundt i verdensrommet under to ballonger, mens hun hyperventilerte og nesten fucka til alt.

TENK OM EN HELVETES JÆVLA KVINNELIG KARAKTER HADDE FÅTT LOV TIL Å GJØRE DET I EN ACTIONFILM!

Så ja. Intet nytt under solen. Og det er vel egentlig det som i all hovedsak utgjør poenget. Jeg er så usannsynlig, hinsides lei av at kvinnelige karakterer har like mye dybde som et vannspeil, med mindre handlingsrom enn ei burhøne. #Not all movies #Yes all female characters. Eller så godt som. Det er Legolas, ikke Tauriel, som svinger seg fra kjempeflaggermus og skyter orker. Og vi trenger flere actionheltinner enn Katniss.

Og så, i det jeg sitter der og er godt og grundig klar for å dra hjem, etter plottwister som er mer forutsigbare enn sjokkerende, kommer det absolutt lavpunktet. Sveriges prinsesse (til min blandede skuffelse og lettelse viste det seg altså ikke å være Mette-Marit), er en av celebritetsgislene. Så da vår helt kommer forbi cellen hennes og ser en blond vakker kvinne i nød er jo den naturlige reaksjonen å stille betingelser for å redde henne. Boys will be boys and all that shit.

Så når hun lover ham «mer enn et kyss» var det antageligvis flere enn meg som forutså et velfortjent ballespark så fort den celledøra ble slått opp. Men nei. For dette er heltens film, og han skal selvsagt få belønning for å redde verden. Denne gangen i form av å ha analsex med den pene blondinen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette, men faen heller. Jeg var så sint at jeg grein. Der. Her er jeg, blottstilt som et humørløst følelsesmenneske som tyr til irrasjonelle reaksjoner. For å si det slik, dette var dråpen, for ikke å si halvliteren, som fikk bassenget til å flyte over. Og det er et jævlig  stort basseng. Det består av alle reklamer, alle filmer, alle bøker og blader og tv-serier og internettbilder, av hele Trygdekontor-clusterfucken, alt som sier at kvinner er til for å bli sett på og kanskje pules, hvis de er pene nok. Og de er takknemlige.

Og vet du hva? Du har lest dette før. Det er ingenting nytt. Og nettopp derfor skriver jeg det. For noe må jeg gjøre når jeg er så sint at jeg vil rive noe fra hverandre med hendene. Kingsman, for eksempel.

En liten utblåsning

En dag sprekker jeg. En dag står jeg på butikken og skriker ut all min frustrasjon og forvirring til noen ringer politiet. Midt på gulvet, foran kjøledisken og hyller med egg og fisk og leverpostei. Og det jeg kommer til å skrike, igjen og igjen, til jeg får svar eller blir kasta ut, er dette: HVA FAEN SKAL JEG KJØPE?

Litt roligere nå. Altså. Det har seg slik at jeg bryr meg om denne kloden vi bor på, med langhårete menn og melkesjokolade, som Nemi sier. Og mens jeg ikke er vegetarianer (fordi bacon er for godt), er jeg opptatt av at dyra jeg spiser har et godt liv fram til de tar første skritt i retning min tallerken. Men noen ganger, og oftest når jeg står ved butikkhyllene, virker det som om den eneste måten å realisere dette er å kjøpe et småbruk og drive sjølberging med høns, sauer og gris. For hva i all verden skal jeg kjøpe?

Økologisk! Sier noen. Og det virka jo i utgangspunktet flott. Men så leser jeg plutselig artikler om at økologisk kanskje ikke betyr så mye for dyrevelferden likevel. Og jeg blåser lenge og vel i hvorvidt dyra får korn som har blitt sådd under fullmånen og vannet med enhjørningtårer, hvis de har blitt fôret dette kornet mens de ikke kan røre seg. Så da står jeg der, og skal prøve å veie lommeboka opp mot etikken, mens jeg lurer på om det egentlig er noen reell forskjell på de økologiske frittgående hønsa og de … normale frittgående hønsa som visstnok ikke går mer fritt enn at de hakker hverandre til døde. Unnskyld meg et øyeblikk, skal bare sjekke boligannonsene på Finn etter et passende sted med plass til hønsehus.

Leverpostei står også på lista. Jeg er kjempeglad for at Rema 1000 har et stort utvalg produkter fra Grøstad gris, også de økologiske, og her skal visst grisevelferden stå i sentrum. Men hønsehjernen er i tvil. Hva om dette også er løgn? Kan jeg egentlig stole på noe av det som står på pakkene, eller må jeg dra og se selv for å være sikker? Og hva betyr egentlig økologisk og dyrevelferd i grisesammenheng? Lever de gode dager til de likevel blir stresset inn i en lastebil, kjørt mange timer og jaget gjennom et slakteri?

Og sånn spinner tankene, innom fisk (tungmetaller? rovdrift?), frukt og grønnsaker (kortreist? sprøytemidler?) til sjokoladen (jeg gidder ikke å nevne orde som begynner på p og slutter på olje), og til slutt står jeg med en full handlekurv, et håp om at jeg stort sett har gjort de rette valga og en drøm om å vinne i Lotto så jeg kan bo på en plass med dyr jeg passer på selv. Og får et mobilt slakteri til å avlive for meg – så romantisk anlagt er jeg ikke.

Og hvis noen som har lest dette sitter og verker etter å opplyse meg om noen av de tingene jeg har nevnt: vær så snill! Opplys meg! Gi meg linker, artikler, stoff om hvilke produsenter som har god dyrevelferd! Og hvis du har en god vegetaroppskrift på lur er jeg veldig interessert i den også.

En liten ettertanke

EDIT: Dette blogginnlegget ble begynt på for ca. en uke siden, og så skjedde livet. Og alle er sikkert drittlei hele Charlie Hebdo-styret nå, men jeg vil likevel legge til en liten avslutning.

Jeg har en sterk mistanke om at den forrige bloggposten min, Jeg er ikke Charlie, er det mest leste innlegget på hele denne bloggen. Som riktignok ikke har SÅ mange innlegg å ta av, det skal jeg være den første til å innrømme. Men likevel. Jeg gjorde som jeg pleier og sørget for at det ble postet direkte til min facebook-profil samtidig som det ble publisert her. Og mens det vil være reinspikka løgn å si at det gikk «viralt» (ble spredd over hele internett), så ble jeg mildt sagt overraska over hvor mange som «likte» og delte det – så fort. Jeg sa det på facebook, men la meg si det her også: TUSEN TAKK for alle hyggelig ord og gode tilbakemeldinger – jeg er en smule overveldet og veldig takknemlig.

Og enda mer takknemlig er jeg over at jeg har venner som ikke er redd for å si ifra hvis de er uenig med meg. Som noen gjorde – derav dette innlegget.

Det var jo tydelig at de tankene jeg satte ord på i mitt forrige innlegg var tenkt av flere – såpass tør jeg å påstå med grunnlag i all responsen jeg fikk. Og jeg står fortsatt for det jeg skrev, men etter å ha lest og diskutert andre synspunkter på saken kan jeg heller ikke la det stå uten å utdype litt mer. Spesielt en god venn mente at jeg baserte meg på feil grunnlag for å kalle Charlie Hebdo rasistisk. Nå var det vel enkelte tegninger jeg kalte rasistiske, men det går vel mye ut på det samme. Nuvel. Jeg leste litt mer, og kom fram til at ja, det er nok flere sider av denne saken – og ikke minst bladet – enn det som i første omgang kom fram.

Jeg står fortsatt ved det jeg skrev. Jeg synes fortsatt ikke dette er veldig gode tegninger, og jeg synes fortsatt det å provosere bare for å provosere er som å skrike noen i øret så høyt du bare kan – greit nok, jeg sa ingenting, men du verden så vondt i øret du fikk! Hæ? Hæ? Men jeg anerkjenner at jeg ikke var klar over konteksten disse tegningene ble trykket i, og jeg skulle vært tydeligere på at jeg kun forholdt meg til et begrenset fortolkningsmateriale. Jeg kan ikke fransk. Det sa jeg kanskje ikke? Ikke et ord. Og som det har blitt påpekt i flere av artiklene jeg lenker til, er det noen ganger avgjørende å vite konteksten for å forstå tegningene riktig. Den jeg reagerte mest på, som tilsynelatende framstiller Boko Harams sex-slaver som velferdssnyltere, er visstnok et spark til høyresidens motstand av velferdsordning. Men som Max Fisher påpeker i sin meget velbalanserte artikkel: tegningen bruker likefullt rasistiske klisjeer, som sparker de den er ment (?) å hjelpe.
Nei, pokker heller. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg overlater heller ordet til alle de andre flinke personene og håper dette gir et mer nyansert bilde.

 

Max Fisher om Charlie Hebdo – min personlige favoritt: http://www.vox.com/2015/1/12/7518349/charlie-hebdo-racist

Joe Sacco om satire: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Olivier Tonneau om Charlie Hebdo spesielt og litt historie generelt: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Simon Souyris Strumse om Charlie Hebdo, kontekst og ytringsfrihet: http://www.dagbladet.no/2015/01/17/kultur/meninger/kronikk/debatt/charlie_hebdo/37203985/

David Wong om terrorisme, sett i lys av bl.a. angrepet på Charlie Hebdo: http://www.cracked.com/blog/6-ways-to-keep-terrorists-from-ruining-world/

 

 

Previous Older Entries

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 200 andre følgere