Pride-bøker for liten og stor

Det er juni, det er Pride, og det er jammen meg sommer også, ihvertfall i deler av landet. Det er en ganske god trio. Og hva passer vel bedre i sommervarmen enn å slå seg ned med noe kaldt å drikke og en bok?

Jeg har ikke skrevet noe på nesten fire år(!!), så nå var det pinadø på tide. Mine damer, herrer og ikke-binære, jeg vil her presentere en liste over bøker med lgbt+ for aldersspekteret barnehagebarn til ungdom og unge voksne (også kjent som YA/Young Adult).

Julian er en havfrue av Jessica Love

Julian og Besta er på vei hjem, da Julian får øye på dem. Havfruer! Ekte havfruer, eller ihvertfall kvinner som har pyntet seg og kledd seg med haler. Julian synes de er nydelige. Når de kommer hjem går Besta for å ta et bad, men Julian får ikke havfruene ut av hodet. Med kreativ bruk av gardiner, palmeblader og litt av Bestas sminke blir han selv en nydelig havfrue. Men hva vil Besta si når hun oppdager det?

Dette er en på alle måter varm bok; fargene er dempede og kontrastene myke, men det er samtidig masse farger, og man kan nesten høre musikken fra sidene. Besta reager med klokskap og inkludering, og jeg kan bare håpe at alle barn som uttrykker seg slik Julian gjør blir møtt med så mye kjærlighet.

I denne bloggposten har jeg valgt å ta utgangspunkt i de bøkene jeg selv har lest; derfor er det flere gode bøker innenfor lgbtqia-tematikken jeg ikke tar med fordi jeg ikke har førsthåndskjennskap til dem. Men det er flere bøker for yngre barn som jeg har fått et veldig godt inntrykk av, deriblant disse:

«Kim Friele» av Ida Hegazi Høyer, «Lille-Zlatan og kule onkel Tommy» av Pija Lindenbaum og «Malins mamma gifter seg med Lisa» av Annette Lundborg.

Ti kniver i hjertet av Nora Dåsnes

Tuva har akkurat begynt i syvende klasse, og har laget seg mål for det siste året på barneskolen. Hun skal bygge den beste basen i skogen med bestevenninnene Linnéa og Bao, få en kul stil og bli forelska – kanskje? Men ting blir ikke helt som Tuva har tenkt. Bao og Linnéa krangler mye, Linnéa har fått kjæreste og har ikke tid til slike barnslige hytteprosjekter, og det begynner en ny jente i klassen til Tuva; Mariam.

Mariam har kul stil, spiller i det sammet korpset som Tuva og liker mye av den samme musikken. Snart sender de snapper og utveksler sangtips. Etterhvert merker Tuva at hun stadig tar seg i å tenke på Mariam. Er hun forelska? Og går det an å være forelska i ei jente og samtidig like Marcus & Martinus?

Okay. Så jeg er gammel nok til å være mora til omtrent samtlige karakterer i denne tegneserieromanen, unntatt foreldrene deres. Og det forklarer sikkert noe av grunnen til at jeg har lyst til å gi alle sammen en stor klem. Men mest av alt er det nok fordi dette er en bok som renner over av varme og sårbarhet, og den er bare så … god. (Nei, jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg får betalt for å formidle bøker. Jeg er stort sett ikke mer artikulert enn dette på jobb heller.)

Forlaget (eller noen på Biblioteksentralen, jeg er litt usikker) setter denne tegneserieromanen i målgruppa «6-9 år». Jeg vil nok gå et hakk opp, til «9-12 år». Gi den til alle landets 6. klassinger! Jeg skal bli millionær ene og alene for å sponse det formålet.

The Witch Boy av Molly Knox Ostertag

I familien til tretten år gamle Aster læres alle jenter opp i heksekunst, og alle gutter lærer å skifte ham – å ta skikkelsen til et dyr. Slik har det vært til alle tider, og slik vil det alltid være.

Men Asters sterkeste ønske er å lære heksekunst. Han har aldri skiftet ham, har ikke oppnådd kontakt med åndedyret sitt og er ikke interessert i å leke krigsleker med fetterne sine. Men det er strengt forbudt å krysse disse rollene; da det skjedde for mange år siden endte det med tragedie. En hamskifter som prøvde å bruke heksekunst endte opp som et forferdelig beist, uten kontroll.

Nå skjer det nye ulykker på gården til Aster og familien; flere av Asters fettere forsvinner sporløst, en etter en. Kan Aster bruke magien sin til å redde dem, uten å lide samme skjebne som sin forgjenger?

Dette er en frittstående tegneserieroman, men hvis du, som jeg, må ha mer kan du lese videre i «The Hidden Witch» og «The Midwinter Witch«.

På Biblioteksøk står det «Passer for 11-12 år», og jeg vil si meg enig, og samtidig gå opp et par år til i øvre sjikt. De er ikke oversatt til norsk (ennå – krysser fingrene), men jeg vil tro de passer fint språkmessig for en ungdomsskoleelev.

(Psst… Molly Ostertag kommer med ny tegneserieroman, «The girl from the sea», denne sommeren, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mens jeg venter på at 1. juli skal komme. Aaaah!)

Laura Dean driver og dumper meg av Mariko Tamaki

Vi fortsetter med tegneserieromanene, men går opp i alder et par hakk. Laura Dean keeps breaking up with me, oversatt til norsk av A. Audhild Solberg, er hjerteskjærende god.

17 år gamle Frederica («Freddy») opplever å bli dumpa igjen og igjen – av den samme personen. Laura Dean er den mest populære jenta på skolen, hun er søt og sjarmerende, og hun er egentlig en ganske dårlig kjæreste. Den tredje gangen Freddy blir dumpa av Laura Dean, tar bestevennen Doodle henne med til et medium som sterkt anbefaler Freddy å gjøre det slutt en gang for alle.

Men kjærlighen er vanskelig, og man kan bli like avhengig av en person som et russtoff. I jakten på bekreftelse fra Laura Dean kommer Freddy lenger vekk fra de andre i livet sitt som bryr seg om henne – og trenger henne.

Dette er en intenst god historie om destruktiv kjærlighet og det viktige, men akk så vanskelige vennskapet. Det er et par sider som er så vonde og såre at jeg nesten ikke klarte å lese dem, men det er et kvalitetstegn, ikke en fraråding.

Laura Dean driver og dumper meg vant «tegneseriens Oscar», Eisner Award, for beste publikasjon for ungdom i 2020.

Heartstopper (vol. 1) av Alice Oseman

Vil du ha en tegneserieroman som bare er supersøt, men likevel har substans? Og som er skrevet for litt eldre lesere enn Ti kniver i hjertet? Look no further. Charlie og Nick går på samme skole, men har ellers tilsynelatende lite til felles. Charlie er åpent homofil og har hatt et tøft år – han blir i det minste ikke mobbet lenger. Nick er populær, spiller rugby på skolelaget og ser stort sett lyst på livet.

En dag blir de plassert ved siden av hverandre i en time, prat går raskt over til vennskap, og Charlie faller pladask. Men Nick kan da umulig være interessert i ham. Eller?

Denne boka har mange likhetstrekk med Ti kniver i hjertet, etter min mening. Identitet, vennskap, tiltrekning og musikk er kanskje de mest åpenbare faktorene, men vel så mye er det sårheten og varmen som virkelig får meg til å anbefale denne til alle som står stille lenge nok. Tegnestilen minner meg litt om manga, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Jeg … bare liker den, okay?!

Uansett, det har kommet fire bøker så langt, og dette er virkelig noe du kan ta med deg på stranda, bare husk at squee-faktoren er høy.

If I was your girl av Meredith Russo

Det er vanskelig å være «den nye jenta». Amanda vil bare det samme som alle andre tenåringer på videregående: passe inn. Hun vil få venner, gå på fester, kanskje få en kjæreste. Hun vil ha et trygt liv. Men Amanda ble kalt Andrew på den gamle skolen sin. Og er det en ting hun vet, så er det at slike hemmeligheter kan være livsfarlige å avsløre.

Meredith Russo er selv transkvinne, og denne boka er delvis basert på hennes egne erfaringer. Jeg synes hun skriver godt, og fikk mye utbytte av å lese hennes etterord og kommentarer. Dette er en bok som blir hos deg lenge, ikke minst fordi den neppe slutter å være aktuell med det første. Den er dessverre ikke oversatt til norsk (ennå), men du finner Russos andre bok Bursdag på både norsk og engelsk.

Og der tror jeg nesten vi må gi oss. Enda det er så mange flere. Det er Kunsten å være normal av Lisa Williams, The Prince and the Dressmaker av Jen Wang, What if it’s us av Becky Albertalli og Adam Silvera, Release av Patrick Ness…

Jeg kunne skrevet et eget blogginnlegg om hver bok. Kanskje jeg skal gjøre det neste år. Og hvis jeg har glemt å få med din favorittbok så vil jeg gjerne høre om det i kommentarfeltet.

God Pride! Å elske er en menneskerett.

Åpent brev til Bent Høie

Hei Bent Høie!

Jeg må innrømme at jeg ikke har gjort dette før – skrevet åpne brev, altså. Men det er en sak jeg gjerne vil diskutere litt. Og det er sykehus. Nærmere bestemt fødeavdelinger på sykehus. Og fødsler. Og barsel.

Jeg har i grunnen bare lest èn sak om dette sånn i det siste, men det trigget en del følelser, blant annet raseri. Ikke rettet mot deg personlig, men mot den kommende situasjonen som beskrives. Her er saken. Der står det blant annet å lese at «når Bergen får nytt barnesykehus i 2022, får fødeavdelingen om lag like mange rom som i dag, til tross for ventet befolkningsvekst. Sykehuset planlegger for at 40 prosent av de fødende vil bli skrevet ut fra 4 til 24 timer etter fødselen.»

Og det er spesielt den siste setningen der som får meg til å se rødt. Jeg skal prøve å gå gjennom grunnene så oversiktlig og saklig så mulig, samtidig som dette blir ganske personlig også.

Du skjønner det,  Bent Høie, at jeg fødte en fantastisk liten jente i februar. Og heldigvis, som du selv sier, så er Norge et av de beste landene å være mor i. Jeg fikk flott oppfølging under hele svangerskapet, og en trygg og god fødsel på et sykehus jeg valgte selv. Jeg fikk all den helsehjelpen jeg kunne ønske. Og så fikk jeg og barnet mitt være på barselavdelingen i tre dager.

Her er jeg redd vi ikke kommer utenom – vi må inn på noe av det litt personlige. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, men her er et relativt enkelt regnestykke. Jeg anser meg selv for å ha vært frisk etter det som var en udramatisk fødsel. Med andre ord er det naturlig å anta at jeg ville inngått i de 40 % av fødende kvinner som Bergen sykehus mener skal utskrives – altså sendes hjem i løpet av 4 til 24 timer etter fødsel. Nå skal jeg fortelle litt om hva som foregikk i løpet av disse timene da jeg fødte.

Barnet vårt kom litt før midnatt – da hadde vi vært på sykehuset siden klokken ni om morgenen, og jeg hadde vært våken i ca 16 timer. De neste to timene besto i all hovedsak av at jeg lå helt i ro med den nyfødte babyen min oppå brystet mens diverse jordmødre og leger sørget for nødvendig etterbehandling. Det er nemlig ikke sånn at fødselen er over i det ungen er ute, men det vet du sikkert. Så da har to timer gått av utskrivingsklokka – vi har 2-24 timer igjen. I løpet av de neste 2-3 timene ble ungen vår vasket, målt og veid, og jeg fikk i meg litt mat og saft. Så tuslet vi over til barselavdelingen i halv fem-tiden på morgenen, der vi fikk et rom for oss selv, vi tre.

Og her må jeg nesten stoppe opp litt og nok en gang erklære hvor heldig jeg føler meg som fødte på Ullevål sykehus, ABC, der det faktisk er tilrettelagt for at familien får være sammen. Hvor heldig jeg er for at jeg ikke tilfeldigvis bor et sted hvis nærmeste sykehus kanskje ligger et par timers kjøring unna, som kanskje ikke har lagt opp til at man skal være sammen som en nybakt familie etter fødselen. Der man kanskje blir trillet inn på et firemannsrom og må ligge alene med en nyfødt baby og være redd for å forstyrre andre vilt fremmede mennesker.

Jeg kan ærlig talt ikke se for meg at det er noen god start på barselperioden, Bent Høie. Kan du?

Men tilbake til regnestykket vårt. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at det nå har gått fem timer fra babyen var ute til vi var vel installert på et familierom. Nå har vi allerede sprengt minimumsgrensa for utskrivelsestid, og vi har såvidt kommet oss i seng etter et ganske overveldende døgn. Jeg skal ikke plage deg eller noen andre med detaljer, Bent Høie, men jeg kan forsikre deg om at kvinnekroppen bruker litt tid på å komme seg etter en fødsel. Gjerne mer enn 4 til 24 timer.

Resten av de tre dagene vi tilbrakte på barsel trenger ikke å beskrives i detalj, men la meg nevne de viktigste tingene som skjedde. I løpet av de neste 50 timene ble barnet vårt undersøkt av barnelege, jeg fikk hjelp med ammingen (som gikk over all forventning, enda en ting å være glad for), vi snakket med jordmor før vi ble sendt hjem om hvordan vi hadde det og hva vi tenkte om å reise hjem med dette nye vesenet, underlivet mitt ble undersøkt for tegn til infeksjoner eller andre uhumskheter, og ikke minst ble babyen vår testet for Føllings sykdom. Dette vet du sikkert alt om, Bent Høie, men jeg sier det likevel. Denne testen, som er en blodprøve som tas fra foten, må tas når babyen er minst 48 timer gammel. En veldig enkel test som kan avdekke en potensielt livstruende sykdom.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet her, nemlig dette målet om at 40 % av de fødende skal skrives ut 4 til 24 timer etter fødsel. Min fødeopplevelse er bare min, og slett ikke gyldig for alle. Noen har hatt en verre opplevelse, noen en bedre. Mange kvinner har sikkert vært klare til å dra hjem etter 4 timer, andre har trengt flere dager eller uker på sykehuset etterpå. Men jeg tror likevel at de følgende spørsmålene mine er allmengyldige:

Hvem skal gjøre alle de tingene som ble gjort mens vi var på barsel? Undersøke barnet vårt, undersøke meg, snakke med meg og oss, ta den livsnødvendige blodprøven, hjelpe med amming ved behov?

Hvor skal dette foregå hvis vi er utskrevet fra sykehuset etter 4 til 24 timer? Hjemme hos den nybakte familien? På helsestasjonen? Her må jeg atter en gang komme med min personlige opplevelse: Det tok nesten to uker fra jeg fødte til jeg klarte å gå lenger enn gjennom leiligheten vår. Og enda en ting: Vi bor sentralt, 10-15 minutters gange unna helsestasjonen vår og ca 20 minutters kjøring til sykehuset der vi fødte. Hvordan er det for kvinner som har et par timer til nærmeste sykehus?

Når skal dette gjennomføres? Det har lenge blitt ropt varsku om at retningslinjene rundt hjemmebesøk fra jordmor ikke følges. Den frivillige organisasjonen  Ammehjelpen har foretatt en spørreundersøkelse som viser «at bare 11 prosent av Norges barselkvinner bor i en kommune som tilbyr hjemmebesøk av jordmor i henhold til retningslinjen.»  Fødselslege Gro Nylander mener «Norge er nesten et u-land når det gjelder omsorgen for barselkvinner.» (Betalingsmur.)

Igjen, vi var heldige. Vi fikk besøk av jordmor under en uke etter at vi kom hjem fra sykehuset. Der vi hadde vært i tre dager. Der alle disse tingene jeg har nevnt ble gjort. Der vi fikk all den hjelpen vi trengte – det var bare å krysse korridoren.

Jeg skal ikke snakke for alle kvinner – ikke alle har det som meg. Men jeg er nok ikke alene om å synes det er vanskelig å ta opp telefonen og ringe en travel fødeavdeling hvis det er noe jeg lurer på. Jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er annerledes å prøve å forklare smerter, tanker og følelser over telefon enn ansikt til ansikt med noen.

Så kjære Bent Høie: Vær så snill å ikke avfei bekymringene til alle de som jobber med fødsel og barsel, alle kvinner som har født eller skal føde, alle som sier de er bekymret for vårt framtidige helsetilbud. Ikke kritiser noen for å «skremme kvinner unødvendig.»

Vi er skremt. Med god grunn.

 

 

Mamma + blogger = mammablogger?

Svar: Ikke nødvendigvis.

Jeg skrev i min forrige post at jeg neppe kom til å bli noen mammablogger med det første. Det står jeg ved. Litt fordi jeg som sagt ikke har tid – snuppa vår krever mye plass, i alle ordets betydninger, til å være så lita. Og godt er det. Det skal hun fortsette med.

En annen grunn er følelsen av å ikke egentlig kunne komme med så mye nytt i denne verden av svært gode skribenter som forteller morsomt, gjenkjennelig og tankevekkende om å det å være småbarnsforelder. Jeg skal lage en hel liten liste, komplett med lenker, på slutten av dette innlegget.

Og den indre kritikeren spør: Blant så mange gode stemmer, trengs virkelig min? Er det ikke nettopp det å bli fryktelig fokusert på meg selv som mamma jeg er redd for?

Men  hvem er det jeg lurer; det har allerede skjedd. Hvis du lar meg få lov kan jeg snakke hur lenge som helst om tåspising, krabbeprogresjon, overgang til fast føde, soving (eller mangel på sådan) og alt annet som rører seg i babybobla vår. Akkurat nå klarer jeg nesten ikke slutte å snakke om at den første tanna har kommet til syne.

I mitt forrige foreldrerelaterte innlegg skrev jeg om takknemligheten over alle rundt oss, både helsevesen, familie og venner. Alle som har gitt omsorg, støtte, pleie, veiledning, en skulder å gråte på, litt sårt tiltrengt barnefri, hjelp med husarbeid og mye mer. Dæven, vi er priviligerte.

Nå har vi vært småbarnsforeldre i fem måneder, og jeg har så smått fått tid til å filosofere litt over flere aspekter av vårt nye liv enn «Shitshitshit, vi har en BABY!!!». For eksempel har det slått meg mer enn én gang at all min erfaring med barn* og alle mentale og praktiske forberedelser til livet som forelder (innkjøp, samtaler, filosofering, panikkanfall osv.) overhodet ikke viste hvordan det ville være å faktisk ha barn selv. Ja ja, livets mirakel og alt det der. Fint og flott. Men jeg hadde ikke forutsett i hvilken grad livet mitt ville dreie seg rundt siklesmekker.

*Tantebarn, venners barn, jobb i barnehage, fast barnevakt for trillinger

 

En annen ting er likestillingsperspektivet. Jeg kommer til å lenke til flere av Ida Jacksons strålende kronikker under her, og enda en gang treffer hun spikeren på hodet. Jeg hadde også tenkt, i lang tid, å være likestilt feminist som delte fellesdelen av foreldrepermisjonen likt mellom oss. Ja, for det er jo en fellesdel, i tillegg til de ukene som er forbeholdt mor og far (vet ikke om medmor har rett på «pappa»perm). Det er jo viktig og riktig å styre statistikken vekk fra at mor er hjemme i nesten et år mens far får sine tilmålte ti uker (og takk for det tilbakeskrittet, kjære regjering…).

Vel. Av ulike årsaker (hovedsaklig økonomiske) gikk vi pent inn i statistikken der mor tar hele fellesdelen av permisjonen. Og når jeg først sitter her og skal være hjemme i drøye tre måneder til, så har jeg fått litt tid til å tenke hypotetisk på hvordan det hadde vært. Jeg har forsåvidt også tenkt en del på hvordan i alle dager kvinner i USA gjør det, med i beste fall noen ukers ubetalt fødselspermisjon. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg var ute av leiligheten de første to ukene etter fødselen. Mye fordi jeg i starten hadde nok med å gå gjennom leiligheten, f.eks. de relativt få metrene mellom soverommet og badet. Men så er det vel også en grunn til at sysselsettingen av kvinner er noe høyere i Norge enn i USA – tror jeg, da? Har ikke orka å finne fram tall, så jeg baserer meg på inntrykk. Ta til kommentarfeltet om du er uenig eller faktisk har tall.

Men vi er jo heldigvis ikke i USA, men i Norge, der jeg nå sitter med verdens vakreste lille b-menneske som lar oss jobbe knallhardt for å få til leggetid ca. 22.00 på kveldene. Og våkner etter to timer for påfyll i magen, og helst vil ligge inntil matforsyningen resten av natta også.

Det finnes mange typer jobber, som krever mye på ulike måter. Jeg har en jobb med fleksitid og gode arbeidsavtaler som likefullt innebærer at jeg tilbringer ti timer hjemmefra på en vanlig dag og må stå opp klokka seks for å være på jobb til riktig tid. Ammefri og fleksitid til tross; jeg kan ikke se hvordan det skulle gått. Og ære være dem som får det til. Jeg er ikke de menneskene.

Så akkurat nå kan likestillinga ta seg en bolle (jeg baker gjerne), og så håper jeg vi får et regjeringsskifte som resulterer i styrkede rettigheter for fedre/medmødre, enda bedre barnehager og generelt forbedringer for alle mennesker som har mer å stri med enn ganske priviligerte meg. Ærlig talt, jeg har fast ansettelse, egen leilighet og en partner å dele ansvar, gleder og sorger med. Hva klager jeg over?

Det er mye som er bra, og mye som kan bli bedre. Og snart er det valg, sånn nesten (men ikke helt) apropos kenguruer.

 

Hvis du vil lese andre gode blogger om barn og foreldre og likestilling anbefaler jeg:

For eksempel Helle Cecilie Palmer på Krisemaksimering, eller Ida Jackson, som har skrevet det ene gode innlegget etter det andre om svangerskap, barsel og alt som følger med.

Og mens jeg er skrekkelig glad for at jeg har hatt en god fødeopplevelse og ellers unngått (tror jeg – av og til har jeg lurt) både fødsels- og barseldepresjon, så har jeg ledd så tårene rant av den svarte humoren i de modige innleggene til Den ambivalente mor.

(Denne leste jeg mens jeg gikk gravid for første gang. Hvis du gjør det samme, ikke bli redd. Husk at det stort sett går bare godt, og at det er hjelp å få hvis det ikke gjør det.)

Ellers har jeg tuta ørene fulle på alle som har vært i nærheten lenge nok om den fantastiske boka «La mamma bæsje i fred» av Malin Meekatt Birgersson – en samling bloggposter og kronikker oversatt til norsk fra den svenske bloggen För sån e jag!. Boka anbefales til absolutt alle med med nærhet til små barn, dog kanskje spesielt foreldre.

 

 

Fra svangerskap til foreldreskap

One day I’ll give birth to a tiny baby girl
and when she’s born she’ll scream
and I’ll tell her to never stop

Daughter av Nicole Blackman

Det er opptil flere (gode?) grunner til at det forrige blogginnlegget kom i september i fjor, og det er en viss sammenheng med at det dreide seg om gravidklær. Mer om det vil jeg nok skrive senere, for med hjelp av fine mennesker med gode tips og intens googling har jeg funnet både gravidklær og ammetøy som passer til folk over 50 kg. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om nå.

Forrige gang jeg skrev var jeg altså et godt stykke på vei i et svangerskap som voldte meg noen problemer i klesskapet, og nå har jeg fått ca tre måneder på baken som nybakt forelder til verdens fineste baby. Oh yes, jeg har gått fullstendig i myrsnipe-modus her. (Hvis ikke det ga mening må du børste støv av din Asbjørnsen og Moe-samling). Og jeg kommer nok ikke til å bli noen mammablogger med det første, enn si noensinne, og det er ikke bare fordi tiden ikke strekker til. Men jeg har dannet meg noen tanker som jeg har til hensikt å prakke på den uforsiktige leser som måtte snuble innom her. Here goes nothing…

Den følelsen jeg sitter og kjenner mest på (når jeg ikke er generelt overveldet og breddfull av hormoner) er rett og slett takknemlighet. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at helsevesenet i Norge (tross sine feil og mangler) gjør det til et av de tryggeste stedene på kloden å være gravid og føde. I hele svangerskapet ble jeg fulgt opp av lege og jordmor, og da det viste seg at Gollum (arbeidsnavn, jeg lover at hun heter noe annet nå) slett ikke hadde det travelt med å komme ut fikk jeg enda mer oppfølging av helsepersonell som bare var opptatt av min og babyens helse. Og det kostet meg ikke en krone. Fun fact: Ting man aldri har ofret en tanke fordi det har vært en selvfølge blir plutselig grunnlag for refleksjon når man leser om par som får millionregninger etter fødsler i såkalte i-land.

Jeg tullet under svangerskapet med at jeg helst ville ha en time på sykehuset med dato og tidspunkt for når jeg skulle føde. For en kontrollfreak som meg var det litt vanskelig å forsone seg med at dette overhodet ikke er noe jeg kan styre, verken tidspunkt for når det skjer eller hvordan det skjer. Vel, som de sier: Forsiktig med hva du ønsker deg, det kan hende det går i oppfyllelse. Så inn på sykehuset for igangsettelse kom vi, ut kom etterhvert ungen, og her hopper jeg elegant over alle detaljer og går igjen tilbake til poenget mitt, nemlig takknemlighet. Vi ble tatt så godt var på underveis, alle tre, og på et tidspunkt var det minst tre personer som gjorde det som trengtes for at jeg ikke skulle blø for mye og generelt fiksa meg opp. Hvor fantastisk er ikke det?

Jeg mener, JA selvsagt kan barseltilbudet forbedres, også i Norge. Jeg var livredd på forhånd for at det skulle oppstå komplikasjoner under fødselen; ikke fordi jeg var bekymret for min egen helse, men fordi norske sykehus etter hva jeg har forstått har den hårreisende praksisen å behandle far (muligens også medmor?) som en hvilken som helst pårørende til sitt eget barn hvis mor av ulike grunner må på post-operativ etter fødsel. Hvis noe hadde skjedd med meg som gjorde at jeg ikke kunne ligge på sykehushotellet ville altså min kjære ha måttet dra hjem mens andre sykepleiere tok seg av barnet, og han hadde kun fått komme i visitt-tiden. Jeg synes det er så på trynet at jeg mangler ord.
Heldigvis skjedde ikke det med oss, og vi fikk være sammen på et rom alle tre. Som sagt, jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for all hjelp og oppfølging vi fikk før, under og etter fødselen. Jeg er takknemlig for familie og venner som stiller opp og lar oss kjenner at vi ikke er alene i en helt ny livssituasjon. Jeg er takknemlig for at vi har fått et friskt og fantastisk barn som spiser, sover og smiler når hun ser oss.

Og noen ganger har jeg problemer med å ta innover meg at det er vi som har skapt dette lille vesenet. Og jeg blir mer enn litt ydmyk over det faktum at hun er avhengig av oss for å klare seg og ha det godt. Virkelig, jeg har aldri ment og mener heller ikke nå å si noe bullshit om at det å få barn er det eneste hellige og først da forstår man meningen med livet og bla bla bla. Det er fantastisk. Det er slitsomt. Det er dritskummelt. Og det har gitt meg noen perspektiver og erfaringer som er unike for denne opplevelsen: å bli foreldre. Andre opplevelser og livshendelser gir andre unike perspektiver og erfaringer, og de lar seg på ingen måte rangere. Alle ombord? Ok, da kör vi.

Men det er noen ting jeg har stusset veldig på midt oppi hormoner og ammetåke, nemlig hvor mye som er opptil oss som foreldre. Før vi dro fra sykehuset ble det tatt en blodprøve av godjenta vår. En blodprøve som kan avdekke masse forskjellige sykdommer, blant annet en som påvirket stoffskiftet og kan være livstruende hvis den ikke behandles. Det høres ut som en no-brainer å ta den testen, ikke sant? Vel, godt er det, for det er faktisk opptil oss som foreldre. Og jeg sliter fortsatt med å ta innover meg det. Hva i alle dager skjedde med «barnets beste»? Og ikke få meg til å begynne å snakke om hvor sjukt det er at deltakelse i vaksineprogrammet er frivillig hvis du ikke har god tid.

Vi tar så mange valg på vegne av barnet vårt, valg som vi håper vil komme henne mest mulig til gode. Men jeg er av den oppfatning at enkelte valg skal ikke være opptil oss. Mine, dine og våre barn og deres helse er for viktige til det.

Men nå skal jeg avslutte et forhåpentligvis delvis sammenhengende blogginnlegg og synge «Ride ranke» for ørtende gang. Til den fineste babyen i hele verden.

Hilsen myrsnipa

Ukule tilstander for kule mager

Pass opp! En gravid, hormonell dame er løs!

Og hun er rasende.

 

Stort sett er det helt ok å være gravid. Selv med morgenkvalme, som tydeligvis ikke har fått med seg at den skulle gå over etter de første 12-14 ukene (Ringstabekk t-banestasjon har den beste søppelkassa å kaste opp i; scorer MYE høyere enn både Borgen og Forskningsparken t-banestopp til sammen). Selv med hormoner, som får selv lettrørte meg til å hulke over ting jeg antageligvis bare ville snufsa litt over før (o-og-også dø-døde bestefaren og d-det var så trist buhuhuuu… Det var en lettlest bok. Som jeg skulle snakke om på bokmøtet på jobb. Fram med kleenexen.) Selv med savnet etter blåmuggost, spekemat og innimellom en liten whisky, skjønt det å gå cold turkey på alkoholen i all hovedsak har vist seg helt uproblematisk. Og en haug med andre gravidsymptomer jeg ikke skal plage dere med her.

 

MEN. Men. Det var ÉN utfordring jeg aldri så for meg før jeg plutselig sto godt oppi et halvveis planlagt svangerskap med begge føtter og en voksende mage: Mammaklærne. De helvetes mammaklærne. Eller, nå er jeg urettferdig. Det er jo strengt tatt ikke klesplaggene, men de som produserer dem som er skyld i mitt gråtkvalte (hormoner, ja) raseri. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier sett for meg at det skulle bli like vanskelig å finne passende klær til gravide meg som det var å finne til ikke-gravide (og let’s face it tynnere) meg.

Det finnes jo like mange mager som det finnes gravide kvinner, og selv om jeg er halvveis i løypa nå har jeg ikke merka noe voldsom kuleform ennå. Men jeg regner jo med at den kommer etterhvert,  og har ingenting imot det, snarere tvertimot, så for en måneds tid siden begynte jeg å snuse litt rundt etter mulige plasser å handle mammaklær. Nå lyver jeg – jeg begynte før det hadde gått 12 uker. Skriv det på kontoen for at jeg er et uforbederlig planleggingsdyr og ikke døm meg for hardt.

Jeg begynte altså rekognoseringen i en Hennes&Mauritz-butikk i London. Nå er jo egentlig HM en kjede jeg har avsverget, jeg kan ikke huske sist jeg fant et plagg som passet der, men vi er vel alle forent i gravid skjønnhet og kan si fuck off til det ekstremt trange A4-livet. Tenkte jeg.

Vel. HM’s mammaklær starter i størrelse XS og går opp til XL. Eller str. 46 når det gjelder bukser. For en som bruker 48/50 på sitt mest veltrente sier det vel seg selv at det ikke er rom for voksende mager her. Og som en annen gravid dame som ikke bruker XS påpekte i sitt glimrende blogginnlegg: 46 er en relativt vanlig størrelse for mange som ikke nødvendigvis er overvektige. Det er altså den største buksestørrelsen HM kan tilby gravide. Snakkes.

Jeg var ikke spesielt nedbrutt av bomturen på HM – forventningene var ikke de høyeste i utgangspunktet, og jeg var ikke altfor sjokkert over at en butikk som har klær til tynne damer har mammaklær til tynne gravide damer. Eller… det er kanskje riktigere å si at slaget ikke var hardt nok til å merkes spesielt godt. Når man blir møtt med budskapet «Du er for stor for våre normale klær» igjen og igjen skal det mer til å bringes ut av fatning. Som f.eks. å finne ut at Gsport merker str. 42 som XL. Men det er en annen historie.

Jeg har jo alltids Kappahl og Cubus, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Og gikk inn i den butikken som har stått for en stor del av min garderobe de siste 7-8 åra. Og ble sporenstreks fortalt at de kun har undertøy på gravidfronten. Og det er jo fint med undertøy, amme-bh’er er absolutt noe jeg regner med å trenge etterhvert, men pendlinga til jobb blir kanskje litt kjølig uten bukser når vi bikker november.

Det samme gjentok seg på Cubus. Og da sitter vi igjen med … Lindex, som igrunnen er akkurat det samme som HM når det kommer til størrelsesspennet.

Jaja, tenkte jeg. Det finnes jo egne spesialbutikker med mammaklær. Så jeg gikk inn på nettsiden til Svangerskapet (har lenge hatt sans for navnet). Er du klar? En butikk som spesialiserer seg på mammaklær har en egen kategori for «store størrelser». Selv ikke som gravid slipper man unna å bli stemplet som avviker fra normalen. Og hva er egentlig normalen? Hvor smal er den? Hvordan er det for kvinner som vanligvis kan shoppe blant de «vanlige» størrelsene når magen vokser og kroppen forandrer seg? Jeg aner ikke, og vil forsåvidt gjerne vite. Kan man shoppe blant mammaklærne til klesbutikkene med «vanlige» størrelser til magen eventuelt blir for stor for det spekteret også? Eller får man kjenne på frustrasjonen over at klesindustriens innstilling ser ut til å være «du finnes ikke»?

Vær så snill, ikke misforstå meg her. Jeg mener det, det er forsjell på alle kvinner, med eller uten barn i magen. Jeg prøver ikke å si at det er en riktig og en gal gravidkropp her, og har forståelse for at alle møter utfordringer i klesjakten, i hver sin ende av spekteret. Men når en klesbutikk som spesialiserer seg på gravidklær har en egen kategori for store størrelser, som forøvrig inneholder én – én – bukse, så føler jeg at noe er alvorlig galt.

Jeg skriver denne bloggposten utifra mitt perspektiv, og mine erfaringer, men jeg er ikke et enslig utskudd som helst bare burde holde kjeft og betale for skreddersydde klær. Vi er mange. En runde lett desperat googling ledet meg til flere forumposter med spørsmål om gravid-/mammaklær i store størrelser, i tillegg til den ovennevnte bloggposten. Det er helt absurd at en stor gruppe kvinner (også kjent som betalende kunder) skal behandles som om vi ikke finnes, eller at våre behov for klær som passer ikke er så farlige. Vi kan jo bare kle oss i striesekker! Er ikke den store designmessige forskjellen fra et par av «plus size»-kolleksjonene som finnes der ute uansett.

Så ja. Jeg veksler mellom å leve i håpet om at noe, hva som helst, på mirakuløst vis vil dukke opp, og følelsen av maktesløs fortvilelse blandet med et veldig sinne. Seriøst, skal jeg virkelig forholde meg til denne dritten på toppen av kvalme, potensiell bekkenløsning, ligamentsmerter og hundre andre ting? Virkelig?

Skal jeg føde et barn – ikke en nødvendigvis en piknik i parken det heller – og så kle meg i sammensydde lakener fordi det ikke finnes ammetøy som passer? Virkelig?

Jeg har fått nok nå. Det hadde jeg for lenge siden, men dette er virkelig den jævla prikken over kransepølsa. Akkurat nå driiiter jeg i hvilke undertøysbilder fotballfrue poster av seg sjøl – jeg vil ha klær på kroppen!

Så får vi se, da. Om klesindustrien plutselig ser lyset innen den litt romslige buksa jeg kjøpte i sommer (og nå er den eneste buksa som passer) blir for liten. Jeg prøver å puste med magen, og leve i håpet. Og ikke steine hvert eneste HM-utstillingsvindu jeg ser.

Suicide Squad – eller mitt syn på Medietilsynet

Så fikk jeg endelig sett Suicide Squad, og det angrer jeg ikke på. En meget trivelig fredagskveld tilbrakt med gode venner og en underholdende, rimelig sprø film som ikke alltid klarte å holde toppnivå, i mine øyne, men var bra så mange ganger at det gikk helt fint.

 

La det være sagt: Jeg har veldig begrenset erfaring med DC og Marvel utenom filmene som har kommet de siste ti åra. Et hederlig unntak er Spiderman-bladene fra 80-tallet som jeg leste på hytta da jeg var barn (hurra for tegneserieglade onkler). Og dermed var samtlige Spiderman-filmer ødelagt for meg. Sånn kan det gå når en liten bok/tegneserie-til-film-pedant får kloa i kildemateriale.
Jeg har derimot ingen bakgrunnskunnskap om NOEN av karakterene i verken X-Men, Avengers, Batman eller Suicide Squad; noe som har latt meg se filmene med åpne øyne uten å ergre meg over alle brudd på karaktertrekk eller rene faktafeil andre pedanter (håper da virkelig det er flere enn meg) sitter og gnisser tenner over.

 

Før vi går videre: Dette er egentlig ingen anmeldelse av Suicide Squad. Filmen var morsom og underholdende, om enn til tider litt langtekkelig, med et herlig soundtrack. Jeg fikk lyst til å bli nærmere kjent med opptil flere av karakterene, både i form av flere filmer eller ved å gå til kilden (tegneseriene). Så for all del, likte du Avengers og Deadpool vil du mest sannsynlig like Suicide Squad. Og du vil slutte å lese sånn omtrent her, for jeg kommer ikke til å kunne styre unna spoilere for det jeg vil ha fram i resten av denne posten.

 

Det som imidlertid VAR et forstyrrende element fra første stund var vissheten om at Medietilsynet har satt aldersgrense 12 år. Jeg sjekket dette før jeg så filmen fordi jeg er en sart sjel (som tilfeldigvis liker Hannibal, Bones, The Fall og Criminal Minds *kremt*) og ville være sikker på at dette var en film jeg var komfortabel med å se på stort lerret. Jeg er 30. Hvis Medietilsynet bedømte at en person tre ganger yngre enn meg kunne se denne filmen tenkte jeg at det kunne da ikke være så ille. I deres begrunnelse til aldersgrensen på Filmweb står det at «til tross for store mengder actionvold får filmen 12-årsgrense da dette skjer i et tydelig fantasiunivers.»

 

Vel. Jeg vet ikke helt hvilken virkelighet Medietilsynet lever i, men det er ikke den samme som den jeg bebor. Joda, vi befinner oss i et univers der man har «supermennesker», noen mer tydelig enn andre, hekser og lavaguder. The usual suspects. Men dette universet er godt og grundig planta i vår verden, i nåtid. I løpet av de første fem-ti minuttene av filmen blir vi tatt med til en «black site» – et uoffisielt fengsel som ikke står til ansvar for menneskerettighetskrav eller … noe særlig annet, egentlig. Her vises det scener med brutal fengselsvold, tvangsforing med gagball, elektriske støt og flere andre svært brutale scener.

Fra Medietilsynets egne nettsider står blant annet følgende om aldersgrense 12 år: «Voldshandlinger eller kortere innslag med skrekkelementer i en urealistisk sammenheng, kan også få 12-årsgrense. Dette gjelder særlig filmer som er basert på kjente historier, bøker og tegneserier, eller filmer der handlingen er lagt til et tydelig fantasiunivers eller i en komisk ramme. Også mer virkelighetsnære voldsinnslag eller skremmende elementer kan tillates hvis de er kortvarige og lite nærgående skildret.»

 

Jeg må nok si meg uenig med Medietilsynet i samtlige av de ovennevnte punkter når det kommer til Suicide Squad. Dette er ikke Ringenes Herre eller Harry Potter – at det her finnes folk som kan blåse ild ut av hendene endrer ikke det faktum at mennesker blir skutt på klosshold eller drept på svært ubehagelige måter. Det «tydelige fantasiuniverset» er som sagt vår verden, i vår tid, og karakterene og de «kjente historiene» fra disse tegneseriene er ganske obskure, ihvertfall for et publikum under 15 år.

De «virkelighetsnære voldsinnslagene» er mer enn kortvarige, og ikke så lite nærgående skildret. De er heller ikke satt i noe «tydelig fantasiunivers», men kunne like godt utspunnet seg på Guantanamo eller i et hvilket som helst amerikansk fengsel. Men det vet kanskje ikke 9-åringen?

 

For med 12-års aldersgrense har du som voksen anledning til å ta med deg barn inntil tre år yngre enn denne grensen for å se filmen. Som altså inneholder flere scener med tortur, mishandling og skudd på kloss hold. Og det er bare de fysiske aspektene. I tillegg dukker det opp PTSD, Stockholm syndrom og generell sinnslidelse. Men for all del, det er jo i et tydelig fantasiunivers, for se, der er det en krokodillemann! Som drar folk under vann, drukner og spiser dem.

 

Sorry, Medietilsynet, jeg har fått en kraftig knekk i tilliten til deres vurderingsevne etter å ha sett Suicide Squad og forestilt meg at en 9-12-åring var med i salen.Selv om det var en kul film.

Desert Bus for Hope

Ta verdens kjedeligste dataspill. Gjør det til verdens kuleste veldedighetskampanje. Mine damer og herrer: Jeg gir dere Desert Bus for Hope.
I Canada sitter det en gjeng fantastiske mennesker. De driver nettsiden Loading Ready Run, og lager spillvideoer, sketsjer og mye annet rart. Det enkleste er vel egentlig bare å gå inn på nettsiden først som sist. Men det jeg skal snakke om nå er den fantastiske veldedighetskampanjen disse fantastiske menneskene har drevet i ni år (and counting). Hvert år samles en hel gjeng i et studio og bytter på å spille verdens kjedeligste dataspill, mens de har en kontinuerlig donasjonstjeneste, auksjoner, utlodninger, utfordringer og generell underholdning gående. Alt dette strømmes live. De holder på døgnet rundt, vanligvis i en uke, og spiller så lenge det kommer penger. Alt de samler inn går til foreningen Child’s Play, som gir spill, bøker og annen underholdning til barneavdelinger på sykehus.

Spiller, ja. Nevnte jeg spillet, egentlig? Desert Bus er med stor sannsynlighet det verste, kjedeligste, mest poengløse dataspillet som noensinne har blitt laget. Du skal kjøre en buss fra Tucson, Arizona til Las Vegas, Nevada. I faktisk tid. Farten ligger jevnt på 70 km/t. Det hele tar åtte timer å fullføre, og du kan ikke pause underveis. Det er ingen annen utsikt enn generisk ørkenlandskap og et og annet insekt som splattes mot ruta di. Det er ingen andre poeng med spillet enn å føre bussen fra Tucson til Las Vegas. Høres det fortsatt forlokkende ut? Da kan du spille det her.

Det høres kanskje ut som verdens dummeste veldedighetskampanje, men det er hysterisk morsomt. Og det beste av alt er: Du kan bidra! 😀 Åpenbart ved å donere penger, men det er flere måter. Og ja, jeg skulle også ønske at jeg bodde i Canada og kunne melde meg som frivillig. Men hvis du kan lage noe selv, enten du maler, strikker, hekler, syr, driver med glasskunst eller noe helt annet, er DBH veldig interessert i å høre fra deg. Hvert år ønsker de nemlig håndlagde gjenstander som kan auksjoneres bort eller brukes til premier i utlodninger. Dette kan du lese mer om her.

I 2014 strikket jeg to luer med Arne & Carlos’ «Space Invader Marius-mønster«, og sendte dem inn som mitt bidrag. Den ene ble auksjonert bort for 400 dollar eller deromkring (den andre gikk på en live auksjon, som jeg ikke fikk med meg). I 2015 strikket jeg et par Totoro-votter, som ble auksjonert bort for 601 dollar. Det er med andre ord fullt mulig å bidra med mye penger til en god sak bare ved å gjøre det du liker.

 

Så hvis du nå kjenner skapertrangen bruse i blodet, gakk du hen til påmeldingsskjemaet, les informasjonen nøye og meld deg på! Det er morsomt, inspirerende og veldig takknemlig arbeid. Og som om ikke karma-poengene var nok får du også en fin hilsen i posten når hele kalaset er ferdig. 😀

Stoffmerker – gotta catch’em all!

 

Så hva venter du på? La din indre håndarbeidsgeek slippe til og ideene flomme!

 

Sykelig sunnhet

Sunnhet kan bli fryktelig usunt. Bare spør en som lider av ortoreksi; å være så sykelig opptatt av å spise sunt og riktig at det kan lede til alvorlig feilernæring. Ikke trenger man å være syk heller for å få et vanskelig forhold til mat, trening og selvbildet knyttet til kroppen. Jeg kunne skrevet flere sider om alt presset man blir utsatt for fra alle kanter – ikke umulig at det kommer en egen post om det håpløse «plus size»-begrepet og den enda mer håpløse bruken av det, og hvis du virkelig vil høre meg rante i fem minutter sammenhengende trenger du bare å hviske «BMI» i øret mitt.

Men inspirasjonen til dette blogginnlegget kom fra en sak ei venninne delte på Facebook – hun sa ikke «Yes!», for å si det slik. Det gjør ikke jeg heller.

Selve artikkelen kan du lese her, men i all hovedsak dreier det seg om forslag i Storbritannia, stilt av den private organisasjonen Royal Society for Public Health (RSPH) om å merke mat med treningsikoner. Den klassiske «så lenge må du jogge for å forbrenne dette» – pent illustrert i små strekmenn som har detaljnivået til IKEA-bruksanvisninger.

– Vi må tenke nytt for å få bukt med fedmeepedemien. Merker vi maten med hvor mye man må gå eller løpe for å forbrenne den, kan dette gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv. Mange undervurderer hvor mye kalorier det er i en del mat, sier administrerende direktør i RSPH, Shirley Cramer.

Å, den veien til helvete og hva den består av… Altså, jeg er så for å ta sunne valg. Jeg prøver å ta dem hver eneste dag. Som oftest lykkes jeg. Noen ganger er det til og med enkelt. Jeg er så til de grader klar over at det er et stort vektproblem i den generelle folkehelsa, samtidig som at stadig yngre barn og unge får dårlige selvbilde knyttet til egen kropp. Det er en vanskelig dobbel problemstilling.

Jeg er bibliotekar, ikke lege eller klinisk ernæringsfysiolog. Det jeg skriver nå er kun basert i mine egne meninger og «ting jeg har lest på nettet». Men når Shirley Cramer sier at slik merking kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv [sic]», er min første tanke at dette er en bomtur. Jeg skjønner tanken bak, jeg synes hensikten er god, men det er så mange andre faktorer som spiller inn, både for å velge sunt og for hvor mange kalorier man forbrenner ved å utføre en aktivitet. Både vekt, intensitet og hvilken form du allerede er i spiller inn på hvor mange kalorier du forbrenner. En slik merking vil derfor, slik jeg oppfatter det, bli veldig upresis og helt irrelevant for så mange at jeg vanskelig kan se for meg at den har noen reell effekt.

 

Her er min liste over ting som kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktive»:

Utbygging av sykkelstier

Avhengig av hvor du bor er det ikke sikkert at dette er det første du tenker. Og alle bor ikke sånn til at det er naturlig å sykle til jobb, skole, butikken osv. Jeg har ti år hver i tre byer bak meg, og kjente veldig på forskjellen i tilrettelegging for sykkel da jeg flyttet fra Kristiansand til Oslo. Det er mer enn topografien og andre fancy ord for mer bakker, mindre rette gater osv – det er den åpenbare mangelen på prioritering av syklister i byplanleggingen, og det har i stor grad ført til at jeg har brukt kollektivtrafikken mer enn sykkelen (og dessverre beina).

Nå skal det også sies at jeg som bibliotekar som insisterer på å bo i Oslo-området ikke kan velge og vrake blant jobber i nærmiljøet, og enn så lenge er jeg ikke sprek nok til å sykle til jobben i Bærum. Men du verden så mye enklere det hadde vært å sykle til butikken, til venner, til kinoen – alt jeg syklet til i Kristiansand – hvis jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli overkjørt 80 % av tida.

 

Høyere tilgjengelighet av sunne matvarer, spesielt «på farten»

«Jammen det er jo bare å velge sunt» er et refreng. «Man må bare bestemme seg.» Sånn rent i tillegg til den sinnsyke bruken av ordet «bare» i denne sammenhengen, som jeg kommer tilbake til, er det ikke alltid så lett å velge sunt. Hva er det enkleste og rimeligste du kan få med deg av mat på farten? Pølser, burgere, boller?

Dette er ikke ment som en ansvarsfraskrivelse av individet, men et forsøk på å si at det er faktisk en større sammenheng rundt individet! Det er enn så lenge ikke veldig lett å få tak i sunn, rimelig mat som ikke er «knaskerøtter» hvis man ikke prepper den sjøl hjemme. Og for all del, jeg slår et slag eller ti for matpakka. Men det tar tid, og det tar overskudd.

Igjen, jeg snakker kun utifra meg selv. Ikke alle bruker inntil en time på å komme seg til jobb, åtte timer på jobb og en time hjem igjen. Noen bruker lenger. Og har unger som skal leveres og hentes. Jeg trener etter jobb, noe som også tar tid. Og overskudd.

Nevnte jeg overskudd? Det er det man bruker på å stå opp, gå på jobb, være med venner og/eller partner, trene, handle, vaske, lage mat, drive med hobbyer, motstå fristelser… Det er ikke alltid så lett å ta det sunne valget, og det som ville hjulpet meg minst var å vite hvor lenge jeg må jogge (dvs. hvor lenge en person som veier x antall kg må jogge) for å forbrenne en sjokolade. Lurer du på hvordan du best kan kombinere mat og trening kan du snakke med fastlegen din, en personlig trener eller melde deg på et Grete Rode-kurs. Og rådene til helsemyndighetene er faktisk ikke så dumme, de heller.

 

Skikkelig kunnskap om mat og matlaging i skolen

Her er jeg på litt gyngende grunn – det er (takk og pris) 15 år siden jeg hadde en heimkunnskapstime, som det het den gangen. Hvis det nye navnet «Mat og helse» faktisk reflekterer innholdet også … vel, halleluja! Å lære om mat og ernæring i gode, trygge rammer uten fokus på slankemat og hva som gir flat mage tror jeg er et godt grunnlag for veien videre. «Alle» vet at frukt er sunt og at sjokolade er usunt, men ikke nødvendigvis at spinat er en god kilde til jern. Eller hva man kan lage med spinat som ikke smaker så verst.
Det er også over ti år siden jeg hadde en gymtime, og jeg håper intenst og inderlig at ting har forandra seg der også. Medfødte balanse- og koordinasjonsproblemer ga ikke den beste grobunnen for mestring og bevegelsesglede når man skulle løpe stafett foran alle i klassen. Mine personlige forutsetninger og gymtimenes innhold satt til side – 6-7 timer stillesitting hver dag tar på det også (som en lærer oppdaget).

 

Og der ender vel min misjonering i sunnhetens tjeneste, ihvertfall for i dag. Dropp overforenklede IKEA-illustrasjoner på sjokoladen og gi oss skikkelig, sunn mat og gode sykkelveier. Det litt mer kompliserte er noen ganger det beste. Og det er ikke så fryktelig vanskelig heller.

Noen lesetips for barn (og de som leser høyt for dem)

Jeg gleder meg skikkkelig til å få barn. (For de som kjenner meg: nei, jeg er ikke gravid. Ennå.) Virkelig, jeg gleder meg til gurgling, hylskriking (ihvertfall når den går over), de første ordene, gulp og bleieskift. Hjernen min transformeres til rømmegrøt når jeg er i nærheten av babyer.

Men jeg gruer meg litt også. For det virker mer og mer som om samfunnet prøver å stille klokka femti år tilbake. En del av jobben min som bibliotekar er å gå gjennom bøker og vurdere dem til innkjøp. Vi har fått inn (og avvist) sangbøker delt inn for gutter og jenter. Jeg har sett rosa prinsessebøker – men ingen blå prinsebøker. Og så videre, og så videre.

Men det finnes håp! Her har jeg samlet noen tips til høytlesningsbøker som har mer mellom sidene enn passive prinsesser i høye hæler og silkekjoler, for deg som trenger litt avveksling.

Kilde: Gyldendal

Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen

Nils har bursdag i dag, og blir fem år gammel! Hvis han klarer å blåse ut alle lysene på kaka får han velge seg hva han vil i leketøysbutikken. Det klarer Nils – og han vet nøyaktig hva han vil ha. Han vil ha Barbie – nydelige Barbie, med små ballerinasko og glitrende kjole. Men når de kommer til leketøysbutikken spør pappa Nils om han ikke vil heller ha en pistol. Nils sier nei, men pappa gir seg ikke. Det er jo så tøft med pistol! Og hvis du har en pistol gjør folk akkurat som du vil. Nils får en idé…

Jeg liker denne boka av mange grunner: den er godt skrevet, fint illustrert, og den tar opp et viktig poeng uten å gjøre et stort nummer av det. Nils vil helst ha Barbie, så enkelt er det. Mens det anses som tøft hvis jenter ønsker seg verktøysett, er det ikke nødvendigvis like lett for gutter som vil leke med Barbie. Denne boka gir et fint bidrag til en bedre balanse, og jeg bruker den så ofte jeg kan på høytlesningsstunder for barnehagebarn.

Kilde: Cappelen Damm

Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd

De fleste som er i kontakt med barn i alderen 3-6 år (sånn ca), kjenner til Karsten og Petra-universet. Jeg har ikke lest så mange av bøkene selv, men denne brant seg fast da jeg plukka den opp for noen år siden. Karsten elsker å danse, men guttene i barnehagen erter og sier at sånt bare er for jenter. Så Karsten danser mest hjemme. Men så begynner et dansekurs for barn på Ingebjørgs Ballettskole. Det må jo være midt i blinken for Karsten. Eller?

Jeg har som nevnt ikke lest så mange Karsten og Petra-bøker, men tror uansett at dette er favoritten min. Den tar opp kjønnsroller og -forventninger på en utrolig fin måte, uten å slå leseren i hodet med moral. Karsten liker å danse – dansing er noe av det morsomste han vet – så hvorfor er det bare jenter som skal kunne ha det gøy? Dansing er for alle, både gutter og jenter.

Kilde: Magikon

Lei av rosa av Nathalie Hense

Den navnløse jeg-fortelleren er fryktelig lei av rosa. Rosa prinsesser, dokker og ponnier. Hun liker best svart, og dinosaurer og heisekraner. Men er hun en guttejente av den grunn? Beste sitat fra boka: «Så da jeg kom hjem, spurte jeg hvorfor jenter ikke kan like gutteting, og hvorfor gutter ikke kan like jenteting. De svarte at sånn er det bare. Sånne svar er ikke ordentlige svar.» Nei, det er det sannelig ikke, og foreldrene i denne boka vinner ikke akkurat noen likestillignspriser. Heldigvis er jeg-personen reflektert så det holder, og stiller mange fine spørsmål som åpner for samtaler om kjønnsroller og hva, om noe, som er «gutteting» og «jenteting», og hva gutter og jenter kan like.

Og helt  til slutt, en gammel perle fra min egen barndom: Prinsesse Innmari/Prinsesse Lurelina av Babette Coles (utgitt under forskjellige titler av forskjellige forlag). Denne fant jeg dessverre ikke noe bilde av, men den kan skaffes via ditt lokale folkebibliotek (jepp, jeg lobbyer). Den er fra åtti-tallet, med dertil pastellfargede illustrasjoner, og handler prinsesse Lurelina som slett ikke har hastverk med å gifte seg. Foreldrene maser og maser, og til slutt gir hun etter, men ikke uten noen betingelser. De (u)heldige frierne må sitte på med henne på motorsykkelen hennes, mate kjælekrokodillen hennes, og ellers gjøre en hel del svært vanskelige oppgaver, som ingen klarer – før prins Våghals dukker opp. Jeg skal ikke avsløre den vidunderlige plot-twisten, men anbefaler boka på det sterkeste for både store og små.

Så her er dagens lesetips fra en feministisk bibliotekar som tydeligvis ikke får gitt nok lesetips på jobb – håper det kan inspirere til leseglede og fine samtaler for store og små.

Kongelig dritt

Jeg har faktisk, i løpet av de årene jeg har hatt denne bloggen, ikke fått en eneste kjip melding. Ingen hatkommentarer eller drittslenging. Jeg har mer enn en mistanke om at dette har å gjøre med både lesertall (tenk Radio Gagas lyttere), og at jeg ikke har toucha borti SÅ mange brennbare temaer. Det er få folk som lar seg hisse til å skrive drapstrusler på grunn av strikketøy. Jeg har en følelse av at hvis jeg kommer til å få noe drittslenging noen gang, så vil det være på grunn av dette blogginnlegget. Og èn ting til – jeg er jævlig forbanna. I ordets rette forstand. Tidligere har jeg lagt litt bånd på språkbruken. Ikke i dag.

Så jeg fikk en mail fra Kinopluss, fordelsklubben for Oslo kino, som tilbød meg en gratis kinobillett til et utvalg forestillinger mot at jeg fylte ut en spørreundersøkelse. Sure thing. Jeg og mannen bestemte oss for Kingsman. Det virka som en passe grei underholdningsfilm – litt cheesy, men som sagt, sikkert helt grei.

Så vi setter oss ned, og det går kanskje så mye som to minutter før jeg mister sympatien med Colin Firths karakter. Jeg tror ikke det var meninga. Så ja, dette var kanskje ikke min type film. Men jeg ville gjerne like den. Jeg har sans for badass-skurker og ditto helter, jeg liker Iron Man og det meste av det Marvel ellers har pumpa ut i det siste. Men det jeg nå skal si gjelder ganske mye for dem også, som mange har påpekt allerede:

Så tok det heller ikke lang tid før jeg ble sittende og drømme om hvordan det hadde vært hvis de hadde latt rollene til Eggsy og Roxy bytte plass. Tenk om det var Roxy vi fulgte, fra hun vokste opp med en død soldatfar og en trang til å slå ut mot all fortvilelsen (men jenter gjør vel ikke det – de vender det mot seg selv), fram til hun blir plukket opp av Kingsman. Tenk om hun ikke var den eneste karakteren i HELE JÆVLA GRUPPA som var usikker, nervøs og noen ganger redd. Tenk om det var hun, øverst i klassen (såvidt nevnt i en bisetning), den eneste som klarte opptakskravene og ble en fullverdig agent, som gikk inn og reddet dagen, i stedet for å bakse rundt i verdensrommet under to ballonger, mens hun hyperventilerte og nesten fucka til alt.

TENK OM EN HELVETES JÆVLA KVINNELIG KARAKTER HADDE FÅTT LOV TIL Å GJØRE DET I EN ACTIONFILM!

Så ja. Intet nytt under solen. Og det er vel egentlig det som i all hovedsak utgjør poenget. Jeg er så usannsynlig, hinsides lei av at kvinnelige karakterer har like mye dybde som et vannspeil, med mindre handlingsrom enn ei burhøne. #Not all movies #Yes all female characters. Eller så godt som. Det er Legolas, ikke Tauriel, som svinger seg fra kjempeflaggermus og skyter orker. Og vi trenger flere actionheltinner enn Katniss.

Og så, i det jeg sitter der og er godt og grundig klar for å dra hjem, etter plottwister som er mer forutsigbare enn sjokkerende, kommer det absolutt lavpunktet. Sveriges prinsesse (til min blandede skuffelse og lettelse viste det seg altså ikke å være Mette-Marit), er en av celebritetsgislene. Så da vår helt kommer forbi cellen hennes og ser en blond vakker kvinne i nød er jo den naturlige reaksjonen å stille betingelser for å redde henne. Boys will be boys and all that shit.

Så når hun lover ham «mer enn et kyss» var det antageligvis flere enn meg som forutså et velfortjent ballespark så fort den celledøra ble slått opp. Men nei. For dette er heltens film, og han skal selvsagt få belønning for å redde verden. Denne gangen i form av å ha analsex med den pene blondinen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette, men faen heller. Jeg var så sint at jeg grein. Der. Her er jeg, blottstilt som et humørløst følelsesmenneske som tyr til irrasjonelle reaksjoner. For å si det slik, dette var dråpen, for ikke å si halvliteren, som fikk bassenget til å flyte over. Og det er et jævlig  stort basseng. Det består av alle reklamer, alle filmer, alle bøker og blader og tv-serier og internettbilder, av hele Trygdekontor-clusterfucken, alt som sier at kvinner er til for å bli sett på og kanskje pules, hvis de er pene nok. Og de er takknemlige.

Og vet du hva? Du har lest dette før. Det er ingenting nytt. Og nettopp derfor skriver jeg det. For noe må jeg gjøre når jeg er så sint at jeg vil rive noe fra hverandre med hendene. Kingsman, for eksempel.