Desert Bus for Hope

Ta verdens kjedeligste dataspill. Gjør det til verdens kuleste veldedighetskampanje. Mine damer og herrer: Jeg gir dere Desert Bus for Hope.
I Canada sitter det en gjeng fantastiske mennesker. De driver nettsiden Loading Ready Run, og lager spillvideoer, sketsjer og mye annet rart. Det enkleste er vel egentlig bare å gå inn på nettsiden først som sist. Men det jeg skal snakke om nå er den fantastiske veldedighetskampanjen disse fantastiske menneskene har drevet i ni år (and counting). Hvert år samles en hel gjeng i et studio og bytter på å spille verdens kjedeligste dataspill, mens de har en kontinuerlig donasjonstjeneste, auksjoner, utlodninger, utfordringer og generell underholdning gående. Alt dette strømmes live. De holder på døgnet rundt, vanligvis i en uke, og spiller så lenge det kommer penger. Alt de samler inn går til foreningen Child’s Play, som gir spill, bøker og annen underholdning til barneavdelinger på sykehus.

Spiller, ja. Nevnte jeg spillet, egentlig? Desert Bus er med stor sannsynlighet det verste, kjedeligste, mest poengløse dataspillet som noensinne har blitt laget. Du skal kjøre en buss fra Tucson, Arizona til Las Vegas, Nevada. I faktisk tid. Farten ligger jevnt på 70 km/t. Det hele tar åtte timer å fullføre, og du kan ikke pause underveis. Det er ingen annen utsikt enn generisk ørkenlandskap og et og annet insekt som splattes mot ruta di. Det er ingen andre poeng med spillet enn å føre bussen fra Tucson til Las Vegas. Høres det fortsatt forlokkende ut? Da kan du spille det her.

Det høres kanskje ut som verdens dummeste veldedighetskampanje, men det er hysterisk morsomt. Og det beste av alt er: Du kan bidra! 😀 Åpenbart ved å donere penger, men det er flere måter. Og ja, jeg skulle også ønske at jeg bodde i Canada og kunne melde meg som frivillig. Men hvis du kan lage noe selv, enten du maler, strikker, hekler, syr, driver med glasskunst eller noe helt annet, er DBH veldig interessert i å høre fra deg. Hvert år ønsker de nemlig håndlagde gjenstander som kan auksjoneres bort eller brukes til premier i utlodninger. Dette kan du lese mer om her.

I 2014 strikket jeg to luer med Arne & Carlos’ «Space Invader Marius-mønster«, og sendte dem inn som mitt bidrag. Den ene ble auksjonert bort for 400 dollar eller deromkring (den andre gikk på en live auksjon, som jeg ikke fikk med meg). I 2015 strikket jeg et par Totoro-votter, som ble auksjonert bort for 601 dollar. Det er med andre ord fullt mulig å bidra med mye penger til en god sak bare ved å gjøre det du liker.

 

Så hvis du nå kjenner skapertrangen bruse i blodet, gakk du hen til påmeldingsskjemaet, les informasjonen nøye og meld deg på! Det er morsomt, inspirerende og veldig takknemlig arbeid. Og som om ikke karma-poengene var nok får du også en fin hilsen i posten når hele kalaset er ferdig. 😀

20160418_222555

20160418_222503

Stoffmerker – gotta catch’em all!

 

Så hva venter du på? La din indre håndarbeidsgeek slippe til og ideene flomme!

 

Reklamer

Sykelig sunnhet

Sunnhet kan bli fryktelig usunt. Bare spør en som lider av ortoreksi; å være så sykelig opptatt av å spise sunt og riktig at det kan lede til alvorlig feilernæring. Ikke trenger man å være syk heller for å få et vanskelig forhold til mat, trening og selvbildet knyttet til kroppen. Jeg kunne skrevet flere sider om alt presset man blir utsatt for fra alle kanter – ikke umulig at det kommer en egen post om det håpløse «plus size»-begrepet og den enda mer håpløse bruken av det, og hvis du virkelig vil høre meg rante i fem minutter sammenhengende trenger du bare å hviske «BMI» i øret mitt.

Men inspirasjonen til dette blogginnlegget kom fra en sak ei venninne delte på Facebook – hun sa ikke «Yes!», for å si det slik. Det gjør ikke jeg heller.

Selve artikkelen kan du lese her, men i all hovedsak dreier det seg om forslag i Storbritannia, stilt av den private organisasjonen Royal Society for Public Health (RSPH) om å merke mat med treningsikoner. Den klassiske «så lenge må du jogge for å forbrenne dette» – pent illustrert i små strekmenn som har detaljnivået til IKEA-bruksanvisninger.

– Vi må tenke nytt for å få bukt med fedmeepedemien. Merker vi maten med hvor mye man må gå eller løpe for å forbrenne den, kan dette gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv. Mange undervurderer hvor mye kalorier det er i en del mat, sier administrerende direktør i RSPH, Shirley Cramer.

Å, den veien til helvete og hva den består av… Altså, jeg er så for å ta sunne valg. Jeg prøver å ta dem hver eneste dag. Som oftest lykkes jeg. Noen ganger er det til og med enkelt. Jeg er så til de grader klar over at det er et stort vektproblem i den generelle folkehelsa, samtidig som at stadig yngre barn og unge får dårlige selvbilde knyttet til egen kropp. Det er en vanskelig dobbel problemstilling.

Jeg er bibliotekar, ikke lege eller klinisk ernæringsfysiolog. Det jeg skriver nå er kun basert i mine egne meninger og «ting jeg har lest på nettet». Men når Shirley Cramer sier at slik merking kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv [sic]», er min første tanke at dette er en bomtur. Jeg skjønner tanken bak, jeg synes hensikten er god, men det er så mange andre faktorer som spiller inn, både for å velge sunt og for hvor mange kalorier man forbrenner ved å utføre en aktivitet. Både vekt, intensitet og hvilken form du allerede er i spiller inn på hvor mange kalorier du forbrenner. En slik merking vil derfor, slik jeg oppfatter det, bli veldig upresis og helt irrelevant for så mange at jeg vanskelig kan se for meg at den har noen reell effekt.

 

Her er min liste over ting som kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktive»:

Utbygging av sykkelstier

Avhengig av hvor du bor er det ikke sikkert at dette er det første du tenker. Og alle bor ikke sånn til at det er naturlig å sykle til jobb, skole, butikken osv. Jeg har ti år hver i tre byer bak meg, og kjente veldig på forskjellen i tilrettelegging for sykkel da jeg flyttet fra Kristiansand til Oslo. Det er mer enn topografien og andre fancy ord for mer bakker, mindre rette gater osv – det er den åpenbare mangelen på prioritering av syklister i byplanleggingen, og det har i stor grad ført til at jeg har brukt kollektivtrafikken mer enn sykkelen (og dessverre beina).

Nå skal det også sies at jeg som bibliotekar som insisterer på å bo i Oslo-området ikke kan velge og vrake blant jobber i nærmiljøet, og enn så lenge er jeg ikke sprek nok til å sykle til jobben i Bærum. Men du verden så mye enklere det hadde vært å sykle til butikken, til venner, til kinoen – alt jeg syklet til i Kristiansand – hvis jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli overkjørt 80 % av tida.

 

Høyere tilgjengelighet av sunne matvarer, spesielt «på farten»

«Jammen det er jo bare å velge sunt» er et refreng. «Man må bare bestemme seg.» Sånn rent i tillegg til den sinnsyke bruken av ordet «bare» i denne sammenhengen, som jeg kommer tilbake til, er det ikke alltid så lett å velge sunt. Hva er det enkleste og rimeligste du kan få med deg av mat på farten? Pølser, burgere, boller?

Dette er ikke ment som en ansvarsfraskrivelse av individet, men et forsøk på å si at det er faktisk en større sammenheng rundt individet! Det er enn så lenge ikke veldig lett å få tak i sunn, rimelig mat som ikke er «knaskerøtter» hvis man ikke prepper den sjøl hjemme. Og for all del, jeg slår et slag eller ti for matpakka. Men det tar tid, og det tar overskudd.

Igjen, jeg snakker kun utifra meg selv. Ikke alle bruker inntil en time på å komme seg til jobb, åtte timer på jobb og en time hjem igjen. Noen bruker lenger. Og har unger som skal leveres og hentes. Jeg trener etter jobb, noe som også tar tid. Og overskudd.

Nevnte jeg overskudd? Det er det man bruker på å stå opp, gå på jobb, være med venner og/eller partner, trene, handle, vaske, lage mat, drive med hobbyer, motstå fristelser… Det er ikke alltid så lett å ta det sunne valget, og det som ville hjulpet meg minst var å vite hvor lenge jeg må jogge (dvs. hvor lenge en person som veier x antall kg må jogge) for å forbrenne en sjokolade. Lurer du på hvordan du best kan kombinere mat og trening kan du snakke med fastlegen din, en personlig trener eller melde deg på et Grete Rode-kurs. Og rådene til helsemyndighetene er faktisk ikke så dumme, de heller.

 

Skikkelig kunnskap om mat og matlaging i skolen

Her er jeg på litt gyngende grunn – det er (takk og pris) 15 år siden jeg hadde en heimkunnskapstime, som det het den gangen. Hvis det nye navnet «Mat og helse» faktisk reflekterer innholdet også … vel, halleluja! Å lære om mat og ernæring i gode, trygge rammer uten fokus på slankemat og hva som gir flat mage tror jeg er et godt grunnlag for veien videre. «Alle» vet at frukt er sunt og at sjokolade er usunt, men ikke nødvendigvis at spinat er en god kilde til jern. Eller hva man kan lage med spinat som ikke smaker så verst.
Det er også over ti år siden jeg hadde en gymtime, og jeg håper intenst og inderlig at ting har forandra seg der også. Medfødte balanse- og koordinasjonsproblemer ga ikke den beste grobunnen for mestring og bevegelsesglede når man skulle løpe stafett foran alle i klassen. Mine personlige forutsetninger og gymtimenes innhold satt til side – 6-7 timer stillesitting hver dag tar på det også (som en lærer oppdaget).

 

Og der ender vel min misjonering i sunnhetens tjeneste, ihvertfall for i dag. Dropp overforenklede IKEA-illustrasjoner på sjokoladen og gi oss skikkelig, sunn mat og gode sykkelveier. Det litt mer kompliserte er noen ganger det beste. Og det er ikke så fryktelig vanskelig heller.

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble