Fra svangerskap til foreldreskap

One day I’ll give birth to a tiny baby girl
and when she’s born she’ll scream
and I’ll tell her to never stop

Daughter av Nicole Blackman

Det er opptil flere (gode?) grunner til at det forrige blogginnlegget kom i september i fjor, og det er en viss sammenheng med at det dreide seg om gravidklær. Mer om det vil jeg nok skrive senere, for med hjelp av fine mennesker med gode tips og intens googling har jeg funnet både gravidklær og ammetøy som passer til folk over 50 kg. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om nå.

Forrige gang jeg skrev var jeg altså et godt stykke på vei i et svangerskap som voldte meg noen problemer i klesskapet, og nå har jeg fått ca tre måneder på baken som nybakt forelder til verdens fineste baby. Oh yes, jeg har gått fullstendig i myrsnipe-modus her. (Hvis ikke det ga mening må du børste støv av din Asbjørnsen og Moe-samling). Og jeg kommer nok ikke til å bli noen mammablogger med det første, enn si noensinne, og det er ikke bare fordi tiden ikke strekker til. Men jeg har dannet meg noen tanker som jeg har til hensikt å prakke på den uforsiktige leser som måtte snuble innom her. Here goes nothing…

Den følelsen jeg sitter og kjenner mest på (når jeg ikke er generelt overveldet og breddfull av hormoner) er rett og slett takknemlighet. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at helsevesenet i Norge (tross sine feil og mangler) gjør det til et av de tryggeste stedene på kloden å være gravid og føde. I hele svangerskapet ble jeg fulgt opp av lege og jordmor, og da det viste seg at Gollum (arbeidsnavn, jeg lover at hun heter noe annet nå) slett ikke hadde det travelt med å komme ut fikk jeg enda mer oppfølging av helsepersonell som bare var opptatt av min og babyens helse. Og det kostet meg ikke en krone. Fun fact: Ting man aldri har ofret en tanke fordi det har vært en selvfølge blir plutselig grunnlag for refleksjon når man leser om par som får millionregninger etter fødsler i såkalte i-land.

Jeg tullet under svangerskapet med at jeg helst ville ha en time på sykehuset med dato og tidspunkt for når jeg skulle føde. For en kontrollfreak som meg var det litt vanskelig å forsone seg med at dette overhodet ikke er noe jeg kan styre, verken tidspunkt for når det skjer eller hvordan det skjer. Vel, som de sier: Forsiktig med hva du ønsker deg, det kan hende det går i oppfyllelse. Så inn på sykehuset for igangsettelse kom vi, ut kom etterhvert ungen, og her hopper jeg elegant over alle detaljer og går igjen tilbake til poenget mitt, nemlig takknemlighet. Vi ble tatt så godt var på underveis, alle tre, og på et tidspunkt var det minst tre personer som gjorde det som trengtes for at jeg ikke skulle blø for mye og generelt fiksa meg opp. Hvor fantastisk er ikke det?

Jeg mener, JA selvsagt kan barseltilbudet forbedres, også i Norge. Jeg var livredd på forhånd for at det skulle oppstå komplikasjoner under fødselen; ikke fordi jeg var bekymret for min egen helse, men fordi norske sykehus etter hva jeg har forstått har den hårreisende praksisen å behandle far (muligens også medmor?) som en hvilken som helst pårørende til sitt eget barn hvis mor av ulike grunner må på post-operativ etter fødsel. Hvis noe hadde skjedd med meg som gjorde at jeg ikke kunne ligge på sykehushotellet ville altså min kjære ha måttet dra hjem mens andre sykepleiere tok seg av barnet, og han hadde kun fått komme i visitt-tiden. Jeg synes det er så på trynet at jeg mangler ord.
Heldigvis skjedde ikke det med oss, og vi fikk være sammen på et rom alle tre. Som sagt, jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for all hjelp og oppfølging vi fikk før, under og etter fødselen. Jeg er takknemlig for familie og venner som stiller opp og lar oss kjenner at vi ikke er alene i en helt ny livssituasjon. Jeg er takknemlig for at vi har fått et friskt og fantastisk barn som spiser, sover og smiler når hun ser oss.

Og noen ganger har jeg problemer med å ta innover meg at det er vi som har skapt dette lille vesenet. Og jeg blir mer enn litt ydmyk over det faktum at hun er avhengig av oss for å klare seg og ha det godt. Virkelig, jeg har aldri ment og mener heller ikke nå å si noe bullshit om at det å få barn er det eneste hellige og først da forstår man meningen med livet og bla bla bla. Det er fantastisk. Det er slitsomt. Det er dritskummelt. Og det har gitt meg noen perspektiver og erfaringer som er unike for denne opplevelsen: å bli foreldre. Andre opplevelser og livshendelser gir andre unike perspektiver og erfaringer, og de lar seg på ingen måte rangere. Alle ombord? Ok, da kör vi.

Men det er noen ting jeg har stusset veldig på midt oppi hormoner og ammetåke, nemlig hvor mye som er opptil oss som foreldre. Før vi dro fra sykehuset ble det tatt en blodprøve av godjenta vår. En blodprøve som kan avdekke masse forskjellige sykdommer, blant annet en som påvirket stoffskiftet og kan være livstruende hvis den ikke behandles. Det høres ut som en no-brainer å ta den testen, ikke sant? Vel, godt er det, for det er faktisk opptil oss som foreldre. Og jeg sliter fortsatt med å ta innover meg det. Hva i alle dager skjedde med «barnets beste»? Og ikke få meg til å begynne å snakke om hvor sjukt det er at deltakelse i vaksineprogrammet er frivillig hvis du ikke har god tid.

Vi tar så mange valg på vegne av barnet vårt, valg som vi håper vil komme henne mest mulig til gode. Men jeg er av den oppfatning at enkelte valg skal ikke være opptil oss. Mine, dine og våre barn og deres helse er for viktige til det.

Men nå skal jeg avslutte et forhåpentligvis delvis sammenhengende blogginnlegg og synge «Ride ranke» for ørtende gang. Til den fineste babyen i hele verden.

Hilsen myrsnipa

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble