Little April shower

Etter den varmeste mars på lenge kommer den kaldeste april, sa en kompis for et par uker siden. Det stemte forsåvidt bra nok det (jeg snakker nå kun om værforholdene i Oslo), men det har tødd litt opp i den senere tid. Helt til slusene åpnet seg i dag. I et tappert forsøk på å ikke forbanne regnværet og tenke sarkastiske tanker som «Der kom sannelig våren, ja!» prøver jeg heller å pense tankene over i et mer positivt spor: gresset får hjelp til å gro fortere, det siste vinterstøvet (og snøen) blir skylt vekk, og gatene blir rene. Og jeg får anledning til å dele mine regnrelaterte yndlingsverk, blant annet en av de fineste Disney-sangene jeg vet om:

Og så er det det lekne diktet til Sigbjørn Obstfelder (blir det riktig å si at det er mitt yndlingsdikt når det er det ene av de to diktene hans jeg kjenner til? Uansett, here goes):

En er en, og to er to –
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.

Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og råt!

En er en, og to er to –
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.

– Sigbjørn Obstfelder

Ut og hoppe i sølepytter nå!

Under the pink

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag, og har i den forbindelse tenkt å dele noen av mine høyst personlig synspunkter på feminisme og kjønnsroller, for å nevne noe. Jeg vil understreke at dette er mine tanker og meninger – jeg skal ikke legge fram noen statistikk eller tall, og ikke foreta noen dyptgående samfunnsanalyser.

Jeg anser meg selv for å være en feminist. Jeg er opptatt av lik lønn for likt arbeid, like rettigheter for kvinner og menn (og like plikter) og kamp mot hårreisende overtramp mot kvinner, blant annet i det amerikanske forsvaret (kort oppsummert: flere kvinner i forsvaret som anmelder voldtekt/seksuelle overgrep blir diagnostisert med personlighetsforstyrrelse og avskjediget. Anmeldelsen erkjennes ugyldig. Problem løst). Dette foregår i et vestlig, demokratisk land i 2012. Hørte jeg noen si at kampen for kvinners rettigheter er avsluttet?

Jeg har også tenkt en del på uttrykket «kvinner og barn», som også brukes mye den dag i dag. Man kan blant annet høre på nyhetene hvordan et bombeangrep tok livet av 50 mennesker, deriblant 35 kvinner og barn. Med fare for å virke antifeministisk her (skjønt hva er det?) – hva er så spesielt med at det er kvinner? Da snakker jeg altså om voksne kvinner. Barn skal nevnes spesielt, men hvorfor sidestilles en voksen kvinne på 30 år med et barn på 5? Hvorfor snakkes det ikke om sivilister? Jeg opplever det som at vi fortsatt er påklistret en oppfatning om at kvinner er svake og sarte – de må beskyttes på lik linje med barna. Personlig synes jeg «voksne og barn» er en mer logisk inndeling. Ved evakuering er det også snakk om «kvinner og barn» først. Hvorfor ikke minst én omsorgsperson per barn?

Det er mulig noen som leser dette synes det ovennevnte er pirkete og lite betydningsfullt. Jeg kan forstå det, men samtidig er det i språket vi skaper holdninger til og oppfatninger av omgivelsene våre. Det ligger en klar forskjell i om jeg omtaler mine kolleger som «vaskehjelp» eller «renholdspersonell». Ved å sidestille «kvinner» og «barn» fratar man den førstnevnte gruppen autoritet og selvstendighet.

Ok, jeg tror jeg fikk fram poenget rundt akkurat dette. Videre til neste tema.

Jeg nevnte såvidt at noen av mine utsagn kan oppfattes som antifeministiske. Det kommer vel litt an på hva man legger i «feminisme». For meg handler det ikke bare om kvinners rettigheter alene, men også relasjonen mellom menn og kvinner og de rettigheter og plikter som berører dette. I november i fjor leste jeg en kronikk postet av en dame som har noen … litt andre synspunkter enn meg på det meste. Dette var et forsøk på å unngå å skrive at jeg synes hun er riv ruskende gal og fullstendig rabiat. Jeg mislykkes. Du kan lese den her om du ønsker, uansett kommer jeg nå til å kommentere store deler av innholdet. Du finner også et godt svar på den her.

Lise Christensen innleder med å forklare hvordan hun ikke er noen dum husmor som ikke har peiling på verden rundt seg – tvert i mot har hun levd et aktivt liv og og prøvd mye forskjellig. Nå er hun også mor – og rasende over å være «dårlig behandlet». Hun klager høylytt og gjentatt over at hun har tapt mange penger, mange hundretusen, på å ikke få betalt full lønn for å være hjemme med barnet sitt etter 6,5 måneder. Skylden går til Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken og alle de dumme damene som ikke har hatt vett til å kreve mer.

Mitt første ankepunkt går på nettopp det hun klager over – hvor mye penger hun har tapt på være hjemme med barnet sitt i to år. Er Lise Christensen klar over hvilken vanvittig priviligert situasjon hun befinner seg i, som faktisk har denne muligheten?! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte ved tanken på å være hjemmeværende i to år, med den økonomiske situasjonen vi er i. Nå har jeg ikke barn selv (ennå), men det står på listen over framtidige planer, og jeg er en planlegger av natur. De fleste kan uansett bare drømme om å være hjemme på fulltid så lenge, uten andre inntekter enn partnerens. Det er merkelig at Lise Christensen, som hevder å være en høyt utdannet kvinne og som har bodd i blant annet USA, overhodet ikke reflekterer over sin posisjon sammenlignet med den situasjonen de fleste familier befinner seg i. Med et opphold i USA burde hun vel også være bevisst forholdene rundt fødsel og permisjon som gjelder der: hvis du er heldig får du noen uker ubetalt permisjon like etter fødselen.

Et annet, langt mer forstyrrende utsagn er «Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir «tvunget» til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far, slik at han også skal få lov til å leke «mor» bitte litte grann … Nyere forskning viser at det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammelt. »

Hva i all verdens land og rike?! (Igjen, sterkt sensurert utbrudd). Hva for slags mannssyn er det denne dama har? Jeg kan ikke lese noe annet ut av dette enn at hun avskriver fars rolle og betydning som omsorgsperson helt og fullstendig. «Det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammel.» Hvor har far vært de første 6 månedene da? Selvfølgelig får ikke barnet noen tilknytting til far hvis han ikke får lov til å bytte bleier, trøste, kose eller på annet vis «leke «mor» bittelittegrann». Jeg grøsser ved tanken på å ha barn sammen med et menneske som ikke anerkjenner meg som omsorgsperson for mitt eget barn.

Jeg vet ikke hvor utbredt Lise Christensens oppfatning er, ihvertfall ikke i så ekstrem form, men jeg er redd det nok er flere som tenker som henne. Man ser jo dette gjenspeilet i det norske rettssystemet, der omsorgsretten for barna ofte automatisk tilfaller mor (uavhengig av barnets alder? Jeg vet ikke) og andre saker knyttet til konflikter om samværsrett. Mange kvinner opplever garantert marerittet ved å ha en voldelig partner/eks-partner som krever sin rett til samvær med barna og er vanskelig å sloss mot, men mitt inntrykk er egentlig at far er enda mer rettsløs i slike saker. Det er alltid tragisk, noen ganger kan det også grense til det fullkomment absurde.

Her kan du lese om Øystein Ormseth, som ble pålagt å betale barnebidrag til eks-partner da hun fikk nye barn med ny partner. I praksis betalte han barnebidrag for barn som han ikke hadde noen biologisk tilknytning til fordi hans eks-partner bestemte seg for å jobbe redusert mens hun tok seg av barna. Nylig ble det gjort vedtak om at denne lovpraksisen er diskriminerende overfor menn. Blås i diskriminerende, det er jo så bort i natta som det går an!

Det er nok mange flere eksempler, både når det gjelder menn og kvinner. Jeg slutter av her, men vil gjerne ha innspill!

Oversatte strikkeoppskrifter

I forrige innlegg henviste jeg til noen strikkeoppskrifter/mønstre som kun var tilgjengelige på engelsk. Jeg fikk imidlertid designernes tillatelse til å oversette dem til norsk, og nå er det gjort – dere finner dem like etter lenken til det engelske mønsteret. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger hvis noe er uklart; jeg har aldri oversatt en strikkeoppskrift før, langt mindre skrevet en. Tusen takk til Rannveig for gjennomlesing og tilbakemelding! 😀

Amanda-prosjektet

Mange som leser dette har sikkert hørt om Amanda-prosjektet, enten fordi det (heldigvis) har fått en del omtale i ukeblader og aviser, blant annet Aftenpostens A-magasinet (14.04.11), eller fordi jeg har tutet ørene fulle om det til alle som står stille lenge nok. De har også sin egen nettside og side på Facebook – bare søk på Amandaprosjektet.

Hvis du ikke vil gå inn der for å lese om det akkurat nå, og/eller ikke har hørt om det før, tillat meg å gi en kort introduksjon.

Amandaprosjektet er oppkalt etter datteren til Bjørg og Bjørn Berge-Øvrebø, lille Amanda som levde nesten hele sitt korte liv på Rikshospitalets barneintensiv. Da mormor spurte om det var noe hun kunne gjøre for Amanda var svaret tydelig: «Ja, hun trenger votter, lue, sokker og et lite teppe. Helst en bærepose full! Nåja, Amanda trenger bare ett sett, men vi trenger mange…» Og slik begynte snøballen å rulle. I dag strikkes det over hele landet, og det leveres til mange flere sykehus enn Rikshospitalet, alle med forskjellige behov. Det har til og med blitt startet et søsterprosjekt i Brasil av en norsk dame som hørte om Amandaprosjektet og ville hjelpe barna der hun var.

På facebooksiden deres finner du mye nyttig informasjon, blant annet en liste over hvilke sykehus som ønsker hva (sykehuset i Bodø har for eksempel stor manko på sokker i størrelse 0-3 måneder), kontaktpersoner for de ulike sykehusene, oppskrifter på tepper, luer, votter og sokker og hvilke garn som er best å bruke.  Et lite NB om akkurat det: Garnet må være minst 70 % ull, og ikke loe. For de små som bruker respirator er det ganske kritisk at ikke garnfibre setter seg fast i åpninger. Alpakkaull er ut, babyull er inn – om den kommer fra Dale og selges på Husfliden eller Gjestal og selges på OBS eller Nille er ikke så farlig.

Jeg har strikket litt selv og forsøkt å komme til livs en del av overskuddslageret mitt i garnhylla; resultatet ser dere under med lenke til oppskriftene.

Disse sokkene er strikket i Drops Fabel etter oppskrift fra Drops Design – du finner den her. Oppskriften gjelder riktignok for sokker i Drops Alpaca, men de to garntypene har omtrent samme strikkefasthet og kan derfor erstatte hverandre uten problemer. Jeg liker også Fabel-garnet veldig godt fordi det striper seg selv – og det kommer i masse fine kombinasjoner! Her kan du nyte resultatet av 330 Skogsbærdrøm (Ok, nok reklame for Drops nå…) Til neste prosjekt!

Denne lua er strikket etter en oppskrift jeg fant på Ravelry, et nettsted for strikking og hekling som fortjener en egen bloggpost, men du finner den også her – bare rull/scroll ned til bunnen av siden og klikk på «Swirl Hat – Free Pattern». Jeg har, med designerens tillatelse, oversatt oppskriften til norsk: Virvelhatt. Lua kommer i flere størrelser og kan med fordel strikkes i størrelse nyfødt og oppover. Dette var den første premature lua jeg strikket, og det er mulig den falt litt mellom stoler – de bittebitte små og de «normale» nyfødte, men jeg håper den kan komme til nytte for noen. Virvel-mønsteret gjør den også veldig elastisk. Her har jeg forøvrig også brukt Drops Fabel, dog i en annen fargemiks enn sokkene – 151 Guacamole .

Disse vottene (ja, for det er det de er) er strikket i samme rest av Drops Fabel som lua over – enda et eksempel på hvor mangesidig fargespillet i dette garnet er. Nuvel. De var morsomme og ganske greie å strikke – oppskriften finner du her. Jeg har også her fått tillatelse av designeren til å oversette oppskriften til norsk: Søte nyfødtvotter. Jeg vil også anbefale oppskriften på babyvotter i boka «Myk start» av May B. Langhelle – de strikkes fram og tilbake på to pinner og syes sammen til slutt – veldig greit hvis du ikke har lyst til å knote med å strikke rundt på fire pinner.

Denne luen er strikket i Gjestal Østlandsgarn, og oppskriften finner du her. Det norske mønsteret (igjen, oversatt med designerens tillatelse) finner du her: Prematurhatt med åpen topp. Jeg tror nok denne lua, skjønt den er veldig elastisk, med fordel kan strikkes på litt tykkere pinner, for eksempel 3 og 3,5 mm så de litt større barna også kan bruke den. Det er altså en lue med åpen topp og snøring (det står «tvunnet snor» i oppskriften, men jeg valgte å hekle en i stedet), sånn at slanger kan trekkes ned gjennom toppen av lua. Uff, blir helt trist hver gang jeg tenker på det.

Det finnes mange fine oppskrifter på tepper, men jeg har i dette tilfelle valgt å følge «Det enkle er ofte det beste»-filosofien, og rett og slett gjort følgende: For å strikke et teppe i A4-størrelse, dvs. 42×29 cm, la jeg opp et tilfeldig antall masker (tror det var 17) på pinne 5 mm med Drops Merino Extra Fine og målte hvor mange masker det gikk på 10 cm. Gang det tallet med 3, og voila! Rettstrikk i ca 42 cm og fell av. Kanten heklet jeg også av Drops Merino Extra Fine, bare for å sprite opp et ellers veldig enkelt (på grensa til kjedelig) teppe.

Samme fremgangsmåte som teppet over, i det at jeg la opp et tilfeldig antall masker og målte hvor mange masker som gikk på 10 cm, og så la opp det masketallet jeg trengte for å få et teppe på 40×40 cm. Her brukte jeg også Drops Fabel, farge 330, på pinne 5 mm. Resultatet ble veldig luftig og mykt. 🙂

Og med det avslutter jeg det første faktisk strikkerelaterte blogginnlegget her inne – flere skal nok komme. 😉 Håper noen har blitt inspirert til å gripe strikkepinnene (eller heklenåla) fatt – eventuelt må du gjerne spre ordet til strikkeglade du kjenner!

Dagens tegneserietips

Tittelen på innlegget er kanskje litt misvisende, for jeg tviler på at dette blir en daglig affære med det første, men det er nå en gang dag, og dette er et tegneserietips, so here we go.

Persepolis av Marjane Satrapi er sikkert gammelt nytt for mange tegneserielesere, all den tid den kom ut tidlig på 2000-tallet. I Norge så den første gang dagens lys i oversatt utgave i 2005, utgitt på No Comprendo Press. I 2007 kom den ut som animasjonsfilm under samme tittel. Men nok tørre fakta nå.

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform om Marjane Satrapis oppvekst i Iran på 70- og 80-tallet. Marjane er enebarn med intellektuelle, politisk aktive foreldre og oldebarn av en av Irans siste keisere. Med enkle, men megetsigende svart/hvitt-illustrasjoner forteller hun om sjahens fall og den islamske revolusjon, forstått og opplevd av et barn, men med tilbakeblikket til en voksen. Innføring av sjal og segregering på skolen, kjøp av ulovlige popkassetter på svartebørsen – og arrestasjoner, tortur og bombing.

Foreldrene bestemmer seg for å sende Marjane til Østerrike da hun er 14 år – det er for mye urolighet i landet. Jeg, som var nervøs nok da jeg skulle begynne på folkehøgskole som 19-åring, kan ikke begynne å sette meg inn i hvordan dette må ha vært. Marjane beskriver kulturkræsj og ensomhet, men også møte med personer som viser vennlighet og omsorg. Om de så  går i läderhosen. Etter fire begivenhetsrike år (på godt og vondt) returnerer Marjane til et Iran som har forandret seg mye siden hun dro. Jeg vil egentlig ikke røpe noe særlig av handlingen herfra – uansett synes jeg Marjane Satrapi forteller historien sinmyebedre enn jeg klarer å gjenfortelle den. Så noen oppsummeringer som forhåpentligvis vil få deg til å løpe av sted til biblioteket eller bokhandelen:

Det er en medrivende historie – godt fortalt og ikke mindre spennende av at den er selvbiografisk (jeg unngår med vilje å bruke ordet «sann» – sannhet er subjektivt i hvordan den oppleves og tolkes). Illustrasjonene er som før nevnt i sort/hvitt og har en stil som jeg ikke vet om jeg vil betegne som barnslig, men kanskje enkel. På mange måter minner den meg om tegnestilen i Maus av Art Spiegelman – den biografiske historien om Vladek Spiegelman (forfatterens far) og hvordan han opplevde og overlevde Holocaust. Jødene er tegnet som mus, nazistene er katter, amerikanerne er hunder og så videre. Men selv om man kan få assosiasjoner til hyggelig Disney-historier og lignende, er det på ingen måte nok til å ta brodden av den forferdelig historien som blir fortalt. Du kan lese mer om Maus her.

På samme måte opplever jeg da ogsåPersepolis: den enkle (eller heter det kanskje stilistiske) tegnestilen trekker ikke noe fra alvoret i historien, men er tvert i mot med på å underbygge den, etter min mening. Begrepet «enkel» er kanskje også litt misvisende – illustrasjonene er både symbolske og stemningsfulle – i tillegg til komiske og vakre.

Så med fare for å gjenta meg selv: Løp og les! Og for all del, riktig god påske! 🙂

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble