Suicide Squad – eller mitt syn på Medietilsynet

Så fikk jeg endelig sett Suicide Squad, og det angrer jeg ikke på. En meget trivelig fredagskveld tilbrakt med gode venner og en underholdende, rimelig sprø film som ikke alltid klarte å holde toppnivå, i mine øyne, men var bra så mange ganger at det gikk helt fint.

 

La det være sagt: Jeg har veldig begrenset erfaring med DC og Marvel utenom filmene som har kommet de siste ti åra. Et hederlig unntak er Spiderman-bladene fra 80-tallet som jeg leste på hytta da jeg var barn (hurra for tegneserieglade onkler). Og dermed var samtlige Spiderman-filmer ødelagt for meg. Sånn kan det gå når en liten bok/tegneserie-til-film-pedant får kloa i kildemateriale.
Jeg har derimot ingen bakgrunnskunnskap om NOEN av karakterene i verken X-Men, Avengers, Batman eller Suicide Squad; noe som har latt meg se filmene med åpne øyne uten å ergre meg over alle brudd på karaktertrekk eller rene faktafeil andre pedanter (håper da virkelig det er flere enn meg) sitter og gnisser tenner over.

 

Før vi går videre: Dette er egentlig ingen anmeldelse av Suicide Squad. Filmen var morsom og underholdende, om enn til tider litt langtekkelig, med et herlig soundtrack. Jeg fikk lyst til å bli nærmere kjent med opptil flere av karakterene, både i form av flere filmer eller ved å gå til kilden (tegneseriene). Så for all del, likte du Avengers og Deadpool vil du mest sannsynlig like Suicide Squad. Og du vil slutte å lese sånn omtrent her, for jeg kommer ikke til å kunne styre unna spoilere for det jeg vil ha fram i resten av denne posten.

 

Det som imidlertid VAR et forstyrrende element fra første stund var vissheten om at Medietilsynet har satt aldersgrense 12 år. Jeg sjekket dette før jeg så filmen fordi jeg er en sart sjel (som tilfeldigvis liker Hannibal, Bones, The Fall og Criminal Minds *kremt*) og ville være sikker på at dette var en film jeg var komfortabel med å se på stort lerret. Jeg er 30. Hvis Medietilsynet bedømte at en person tre ganger yngre enn meg kunne se denne filmen tenkte jeg at det kunne da ikke være så ille. I deres begrunnelse til aldersgrensen på Filmweb står det at «til tross for store mengder actionvold får filmen 12-årsgrense da dette skjer i et tydelig fantasiunivers.»

 

Vel. Jeg vet ikke helt hvilken virkelighet Medietilsynet lever i, men det er ikke den samme som den jeg bebor. Joda, vi befinner oss i et univers der man har «supermennesker», noen mer tydelig enn andre, hekser og lavaguder. The usual suspects. Men dette universet er godt og grundig planta i vår verden, i nåtid. I løpet av de første fem-ti minuttene av filmen blir vi tatt med til en «black site» – et uoffisielt fengsel som ikke står til ansvar for menneskerettighetskrav eller … noe særlig annet, egentlig. Her vises det scener med brutal fengselsvold, tvangsforing med gagball, elektriske støt og flere andre svært brutale scener.

Fra Medietilsynets egne nettsider står blant annet følgende om aldersgrense 12 år: «Voldshandlinger eller kortere innslag med skrekkelementer i en urealistisk sammenheng, kan også få 12-årsgrense. Dette gjelder særlig filmer som er basert på kjente historier, bøker og tegneserier, eller filmer der handlingen er lagt til et tydelig fantasiunivers eller i en komisk ramme. Også mer virkelighetsnære voldsinnslag eller skremmende elementer kan tillates hvis de er kortvarige og lite nærgående skildret.»

 

Jeg må nok si meg uenig med Medietilsynet i samtlige av de ovennevnte punkter når det kommer til Suicide Squad. Dette er ikke Ringenes Herre eller Harry Potter – at det her finnes folk som kan blåse ild ut av hendene endrer ikke det faktum at mennesker blir skutt på klosshold eller drept på svært ubehagelige måter. Det «tydelige fantasiuniverset» er som sagt vår verden, i vår tid, og karakterene og de «kjente historiene» fra disse tegneseriene er ganske obskure, ihvertfall for et publikum under 15 år.

De «virkelighetsnære voldsinnslagene» er mer enn kortvarige, og ikke så lite nærgående skildret. De er heller ikke satt i noe «tydelig fantasiunivers», men kunne like godt utspunnet seg på Guantanamo eller i et hvilket som helst amerikansk fengsel. Men det vet kanskje ikke 9-åringen?

 

For med 12-års aldersgrense har du som voksen anledning til å ta med deg barn inntil tre år yngre enn denne grensen for å se filmen. Som altså inneholder flere scener med tortur, mishandling og skudd på kloss hold. Og det er bare de fysiske aspektene. I tillegg dukker det opp PTSD, Stockholm syndrom og generell sinnslidelse. Men for all del, det er jo i et tydelig fantasiunivers, for se, der er det en krokodillemann! Som drar folk under vann, drukner og spiser dem.

 

Sorry, Medietilsynet, jeg har fått en kraftig knekk i tilliten til deres vurderingsevne etter å ha sett Suicide Squad og forestilt meg at en 9-12-åring var med i salen.Selv om det var en kul film.

Reklamer

Kongelig dritt

Jeg har faktisk, i løpet av de årene jeg har hatt denne bloggen, ikke fått en eneste kjip melding. Ingen hatkommentarer eller drittslenging. Jeg har mer enn en mistanke om at dette har å gjøre med både lesertall (tenk Radio Gagas lyttere), og at jeg ikke har toucha borti SÅ mange brennbare temaer. Det er få folk som lar seg hisse til å skrive drapstrusler på grunn av strikketøy. Jeg har en følelse av at hvis jeg kommer til å få noe drittslenging noen gang, så vil det være på grunn av dette blogginnlegget. Og èn ting til – jeg er jævlig forbanna. I ordets rette forstand. Tidligere har jeg lagt litt bånd på språkbruken. Ikke i dag.

Så jeg fikk en mail fra Kinopluss, fordelsklubben for Oslo kino, som tilbød meg en gratis kinobillett til et utvalg forestillinger mot at jeg fylte ut en spørreundersøkelse. Sure thing. Jeg og mannen bestemte oss for Kingsman. Det virka som en passe grei underholdningsfilm – litt cheesy, men som sagt, sikkert helt grei.

Så vi setter oss ned, og det går kanskje så mye som to minutter før jeg mister sympatien med Colin Firths karakter. Jeg tror ikke det var meninga. Så ja, dette var kanskje ikke min type film. Men jeg ville gjerne like den. Jeg har sans for badass-skurker og ditto helter, jeg liker Iron Man og det meste av det Marvel ellers har pumpa ut i det siste. Men det jeg nå skal si gjelder ganske mye for dem også, som mange har påpekt allerede:


Så tok det heller ikke lang tid før jeg ble sittende og drømme om hvordan det hadde vært hvis de hadde latt rollene til Eggsy og Roxy bytte plass. Tenk om det var Roxy vi fulgte, fra hun vokste opp med en død soldatfar og en trang til å slå ut mot all fortvilelsen (men jenter gjør vel ikke det – de vender det mot seg selv), fram til hun blir plukket opp av Kingsman. Tenk om hun ikke var den eneste karakteren i HELE JÆVLA GRUPPA som var usikker, nervøs og noen ganger redd. Tenk om det var hun, øverst i klassen (såvidt nevnt i en bisetning), den eneste som klarte opptakskravene og ble en fullverdig agent, som gikk inn og reddet dagen, i stedet for å bakse rundt i verdensrommet under to ballonger, mens hun hyperventilerte og nesten fucka til alt.

TENK OM EN HELVETES JÆVLA KVINNELIG KARAKTER HADDE FÅTT LOV TIL Å GJØRE DET I EN ACTIONFILM!

Så ja. Intet nytt under solen. Og det er vel egentlig det som i all hovedsak utgjør poenget. Jeg er så usannsynlig, hinsides lei av at kvinnelige karakterer har like mye dybde som et vannspeil, med mindre handlingsrom enn ei burhøne. #Not all movies #Yes all female characters. Eller så godt som. Det er Legolas, ikke Tauriel, som svinger seg fra kjempeflaggermus og skyter orker. Og vi trenger flere actionheltinner enn Katniss.

Og så, i det jeg sitter der og er godt og grundig klar for å dra hjem, etter plottwister som er mer forutsigbare enn sjokkerende, kommer det absolutt lavpunktet. Sveriges prinsesse (til min blandede skuffelse og lettelse viste det seg altså ikke å være Mette-Marit), er en av celebritetsgislene. Så da vår helt kommer forbi cellen hennes og ser en blond vakker kvinne i nød er jo den naturlige reaksjonen å stille betingelser for å redde henne. Boys will be boys and all that shit.

Så når hun lover ham «mer enn et kyss» var det antageligvis flere enn meg som forutså et velfortjent ballespark så fort den celledøra ble slått opp. Men nei. For dette er heltens film, og han skal selvsagt få belønning for å redde verden. Denne gangen i form av å ha analsex med den pene blondinen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette, men faen heller. Jeg var så sint at jeg grein. Der. Her er jeg, blottstilt som et humørløst følelsesmenneske som tyr til irrasjonelle reaksjoner. For å si det slik, dette var dråpen, for ikke å si halvliteren, som fikk bassenget til å flyte over. Og det er et jævlig  stort basseng. Det består av alle reklamer, alle filmer, alle bøker og blader og tv-serier og internettbilder, av hele Trygdekontor-clusterfucken, alt som sier at kvinner er til for å bli sett på og kanskje pules, hvis de er pene nok. Og de er takknemlige.

Og vet du hva? Du har lest dette før. Det er ingenting nytt. Og nettopp derfor skriver jeg det. For noe må jeg gjøre når jeg er så sint at jeg vil rive noe fra hverandre med hendene. Kingsman, for eksempel.

The Mockingjay lives

mockingjay

ADVARSEL! Hvis du ennå ikke har sett Mockingjay del 1 på kino, slutt å lese dette og gå og se den. Nå. Med en gang. Løp!

Ahem. Eller du kan fortsette å lese om mit inntrykk av filmen, der jeg overhodet ikke vil bry meg om å unngå spoilers. Og jeg er redd jeg kommer til å være ganske intern – hvis du ikke har kjennskap til noen av filmene eller bøkene er det ikke sikkert dette blogginnlegget gir så mye mening. For øvrig lesning, her er min anmeldelse (eller noe sånt) av den første filmen.

Så dette er altså begynnelsen på slutten; første del av filmatiseringen av den tredje og siste boka i Dødslekene-serien. Ja, jeg kommer til å bruke engelske og norske navn om hverandre; omtrent som når jeg skriver. Deal with it. (Case in point…) Jeg har gledet meg siden vi så rulleteksten på Catching fire, og ble ikke skuffet – selv om det nå er et helt år til neste gledesrus. Det er faktisk ganske godt gjort å lage en filmatisering av en bok som jeg liker – jeg klarer for eksempel ikke å se Harry Potter-filmene, som etter min mening har blitt forvridd til det ugjenkjennelige. Men det er en avsporing. Okay, Mockingjay. Hvorfor var den så bra? Det første jeg tenker er castingen. Den sitter som et skudd, hele veien gjennom. Noen detaljer kommer jeg tilbake til i pirke-lista, men damn, president Coin! De har klippet karakteren ut av boka og raffinert den – jeg er stum av beundring. Jennifer Lawrence fortsetter også å imponere, og selv om jeg ikke vil snakke for mye dritt om Kristen Stewart kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan filmen ville sett ut hvis hun skulle fylle rollen som Katniss. *grøss*

En annen ting jeg liker er hvordan filmskaperne har løst utvidelsen av perspektivet. I bøkene har Katniss fortellerstemmen i jeg-form. Slik jeg ser det funket det utmerket i boka, men det ville blitt altfor smalt i en film. Det samme ser man i tv-serien True Blood, basert på Southern Vampire Mysteries-bokserien om Sookie Stackhouse, der Sookie har jeg-fortellerstemmen, men der synes jeg ikke de har klart å bevare de øvrige karakterene i overgangen fra bok til film (eller tv-serie, om du vil være pirkete). Her er ikke dette et problem overhodet; samtlige overbeviser. Plutarch Heavensbee, spilt av avdøde Philip Seymour Hoffman, viser seg som en person det er vanskelig å verken stole på eller ha mistillit til. Mens han på den ene siden tilsynelatende står på Katniss’ side, er han også en manipulator av rang med en kynisme som innimellom glimter til. Også Effie Trinket får en større rolle, og funger som litt comic relief uten at det vipper over. Innblikkene i palasset i Capitol gir en helt ny tyngde til president Snow, og legger sporene for noen interessante tanketog rundt hvordan det er å bo så tett på ham. Spesielt godt liker jeg jenta som nesten umerkelig fjerner noe – vi ser aldri hva – fra enden av hårfletten når spottekråke-symbolet blir erklært forbudt. Legger noen merke til det? Hva vil skje med henne?

Jeg savner kanskje bittelitt mer utforsking av forholdet mellom Katniss og Gale (Storm), som mildt sagt er komplisert, for ikke å snakke om Peeta, men sistnevnte kommer tross alt sterkere tilbake i neste film, og de hadde mye å putte inn i denne. Dessuten er show, don’t tell en mye brukt og svært vellykket strategi gjennom filmen – skjønt der vet jeg ikke hvordan det vil oppfattes for noen som ikke har lest bøkene.

Okay, så er det pirkelista, da. Du vet, der jeg i anmeldelsen av første filmen snakka om feil farge på katten og sånt. Jeg er sikkert ikke den eneste som har påpekt at skjønt Jennifer Lawrence gjør en helt fantastisk jobb, så er Katniss beskrevet i bøkene med «dark hair and olive skin». Så ja – det er en vanskelig problemstilling, som inngår i et større bilde. En annen ting er språket, mer spesifikt i den norske tekstingen. Det er mulig dette har å gjøre med rettigheter og slikt, men jeg kan i utgangspunktet ikke forstå hvorfor teksting-oversetteren (i mangel på et bedre ord) ikke baserte seg mer på den norske bokoversettelsen. Spesielt når det gjelder sangen «The Hanging Tree» – i den norske oversettelsen kalt «Død manns tre» – synes jeg godt de kunne brukt versjonen fra boka i stedet for å lage en ny (og så vidt jeg kunne se dårligere) oversettelse. En annen ting er at de ikke har oversatt «Gale» i tekstingen – han heter Storm i den norske oversettelsen, og jeg ser ikke for meg at de yngste leserne blant publikum umiddelbart tar den. Verre er det at de omtaler kvartsekelspillet som «quarter quell» – det er bare ren og skjær latskap å ha med engelske, relativt avanserte ord i en norsk teksting når det foreligger en ferdig oversettelse. «Lasarett» stusset jeg også på, men som min kjære påpeker er det tross alt det mest presise begrepet, og kan hende det engelske «hospital» har en videre betydning enn norske «sykehus».

Alt i alt var dette en meget god filmatisering som jeg anbefaler på det varmeste. Jeg synger mens jeg venter på 20. november 2015 og neste gåsehudopplevelse.

Are you, are you coming to the tree…

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble