Åpent brev til Bent Høie

Hei Bent Høie!

Jeg må innrømme at jeg ikke har gjort dette før – skrevet åpne brev, altså. Men det er en sak jeg gjerne vil diskutere litt. Og det er sykehus. Nærmere bestemt fødeavdelinger på sykehus. Og fødsler. Og barsel.

Jeg har i grunnen bare lest èn sak om dette sånn i det siste, men det trigget en del følelser, blant annet raseri. Ikke rettet mot deg personlig, men mot den kommende situasjonen som beskrives. Her er saken. Der står det blant annet å lese at «når Bergen får nytt barnesykehus i 2022, får fødeavdelingen om lag like mange rom som i dag, til tross for ventet befolkningsvekst. Sykehuset planlegger for at 40 prosent av de fødende vil bli skrevet ut fra 4 til 24 timer etter fødselen.»

Og det er spesielt den siste setningen der som får meg til å se rødt. Jeg skal prøve å gå gjennom grunnene så oversiktlig og saklig så mulig, samtidig som dette blir ganske personlig også.

Du skjønner det,  Bent Høie, at jeg fødte en fantastisk liten jente i februar. Og heldigvis, som du selv sier, så er Norge et av de beste landene å være mor i. Jeg fikk flott oppfølging under hele svangerskapet, og en trygg og god fødsel på et sykehus jeg valgte selv. Jeg fikk all den helsehjelpen jeg kunne ønske. Og så fikk jeg og barnet mitt være på barselavdelingen i tre dager.

Her er jeg redd vi ikke kommer utenom – vi må inn på noe av det litt personlige. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, men her er et relativt enkelt regnestykke. Jeg anser meg selv for å ha vært frisk etter det som var en udramatisk fødsel. Med andre ord er det naturlig å anta at jeg ville inngått i de 40 % av fødende kvinner som Bergen sykehus mener skal utskrives – altså sendes hjem i løpet av 4 til 24 timer etter fødsel. Nå skal jeg fortelle litt om hva som foregikk i løpet av disse timene da jeg fødte.

Barnet vårt kom litt før midnatt – da hadde vi vært på sykehuset siden klokken ni om morgenen, og jeg hadde vært våken i ca 16 timer. De neste to timene besto i all hovedsak av at jeg lå helt i ro med den nyfødte babyen min oppå brystet mens diverse jordmødre og leger sørget for nødvendig etterbehandling. Det er nemlig ikke sånn at fødselen er over i det ungen er ute, men det vet du sikkert. Så da har to timer gått av utskrivingsklokka – vi har 2-24 timer igjen. I løpet av de neste 2-3 timene ble ungen vår vasket, målt og veid, og jeg fikk i meg litt mat og saft. Så tuslet vi over til barselavdelingen i halv fem-tiden på morgenen, der vi fikk et rom for oss selv, vi tre.

Og her må jeg nesten stoppe opp litt og nok en gang erklære hvor heldig jeg føler meg som fødte på Ullevål sykehus, ABC, der det faktisk er tilrettelagt for at familien får være sammen. Hvor heldig jeg er for at jeg ikke tilfeldigvis bor et sted hvis nærmeste sykehus kanskje ligger et par timers kjøring unna, som kanskje ikke har lagt opp til at man skal være sammen som en nybakt familie etter fødselen. Der man kanskje blir trillet inn på et firemannsrom og må ligge alene med en nyfødt baby og være redd for å forstyrre andre vilt fremmede mennesker.

Jeg kan ærlig talt ikke se for meg at det er noen god start på barselperioden, Bent Høie. Kan du?

Men tilbake til regnestykket vårt. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at det nå har gått fem timer fra babyen var ute til vi var vel installert på et familierom. Nå har vi allerede sprengt minimumsgrensa for utskrivelsestid, og vi har såvidt kommet oss i seng etter et ganske overveldende døgn. Jeg skal ikke plage deg eller noen andre med detaljer, Bent Høie, men jeg kan forsikre deg om at kvinnekroppen bruker litt tid på å komme seg etter en fødsel. Gjerne mer enn 4 til 24 timer.

Resten av de tre dagene vi tilbrakte på barsel trenger ikke å beskrives i detalj, men la meg nevne de viktigste tingene som skjedde. I løpet av de neste 50 timene ble barnet vårt undersøkt av barnelege, jeg fikk hjelp med ammingen (som gikk over all forventning, enda en ting å være glad for), vi snakket med jordmor før vi ble sendt hjem om hvordan vi hadde det og hva vi tenkte om å reise hjem med dette nye vesenet, underlivet mitt ble undersøkt for tegn til infeksjoner eller andre uhumskheter, og ikke minst ble babyen vår testet for Føllings sykdom. Dette vet du sikkert alt om, Bent Høie, men jeg sier det likevel. Denne testen, som er en blodprøve som tas fra foten, må tas når babyen er minst 48 timer gammel. En veldig enkel test som kan avdekke en potensielt livstruende sykdom.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet her, nemlig dette målet om at 40 % av de fødende skal skrives ut 4 til 24 timer etter fødsel. Min fødeopplevelse er bare min, og slett ikke gyldig for alle. Noen har hatt en verre opplevelse, noen en bedre. Mange kvinner har sikkert vært klare til å dra hjem etter 4 timer, andre har trengt flere dager eller uker på sykehuset etterpå. Men jeg tror likevel at de følgende spørsmålene mine er allmengyldige:

Hvem skal gjøre alle de tingene som ble gjort mens vi var på barsel? Undersøke barnet vårt, undersøke meg, snakke med meg og oss, ta den livsnødvendige blodprøven, hjelpe med amming ved behov?

Hvor skal dette foregå hvis vi er utskrevet fra sykehuset etter 4 til 24 timer? Hjemme hos den nybakte familien? På helsestasjonen? Her må jeg atter en gang komme med min personlige opplevelse: Det tok nesten to uker fra jeg fødte til jeg klarte å gå lenger enn gjennom leiligheten vår. Og enda en ting: Vi bor sentralt, 10-15 minutters gange unna helsestasjonen vår og ca 20 minutters kjøring til sykehuset der vi fødte. Hvordan er det for kvinner som har et par timer til nærmeste sykehus?

Når skal dette gjennomføres? Det har lenge blitt ropt varsku om at retningslinjene rundt hjemmebesøk fra jordmor ikke følges. Den frivillige organisasjonen  Ammehjelpen har foretatt en spørreundersøkelse som viser «at bare 11 prosent av Norges barselkvinner bor i en kommune som tilbyr hjemmebesøk av jordmor i henhold til retningslinjen.»  Fødselslege Gro Nylander mener «Norge er nesten et u-land når det gjelder omsorgen for barselkvinner.» (Betalingsmur.)

Igjen, vi var heldige. Vi fikk besøk av jordmor under en uke etter at vi kom hjem fra sykehuset. Der vi hadde vært i tre dager. Der alle disse tingene jeg har nevnt ble gjort. Der vi fikk all den hjelpen vi trengte – det var bare å krysse korridoren.

Jeg skal ikke snakke for alle kvinner – ikke alle har det som meg. Men jeg er nok ikke alene om å synes det er vanskelig å ta opp telefonen og ringe en travel fødeavdeling hvis det er noe jeg lurer på. Jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er annerledes å prøve å forklare smerter, tanker og følelser over telefon enn ansikt til ansikt med noen.

Så kjære Bent Høie: Vær så snill å ikke avfei bekymringene til alle de som jobber med fødsel og barsel, alle kvinner som har født eller skal føde, alle som sier de er bekymret for vårt framtidige helsetilbud. Ikke kritiser noen for å «skremme kvinner unødvendig.»

Vi er skremt. Med god grunn.

 

 

Reklamer

Fra svangerskap til foreldreskap

One day I’ll give birth to a tiny baby girl
and when she’s born she’ll scream
and I’ll tell her to never stop

Daughter av Nicole Blackman

Det er opptil flere (gode?) grunner til at det forrige blogginnlegget kom i september i fjor, og det er en viss sammenheng med at det dreide seg om gravidklær. Mer om det vil jeg nok skrive senere, for med hjelp av fine mennesker med gode tips og intens googling har jeg funnet både gravidklær og ammetøy som passer til folk over 50 kg. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om nå.

Forrige gang jeg skrev var jeg altså et godt stykke på vei i et svangerskap som voldte meg noen problemer i klesskapet, og nå har jeg fått ca tre måneder på baken som nybakt forelder til verdens fineste baby. Oh yes, jeg har gått fullstendig i myrsnipe-modus her. (Hvis ikke det ga mening må du børste støv av din Asbjørnsen og Moe-samling). Og jeg kommer nok ikke til å bli noen mammablogger med det første, enn si noensinne, og det er ikke bare fordi tiden ikke strekker til. Men jeg har dannet meg noen tanker som jeg har til hensikt å prakke på den uforsiktige leser som måtte snuble innom her. Here goes nothing…

Den følelsen jeg sitter og kjenner mest på (når jeg ikke er generelt overveldet og breddfull av hormoner) er rett og slett takknemlighet. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at helsevesenet i Norge (tross sine feil og mangler) gjør det til et av de tryggeste stedene på kloden å være gravid og føde. I hele svangerskapet ble jeg fulgt opp av lege og jordmor, og da det viste seg at Gollum (arbeidsnavn, jeg lover at hun heter noe annet nå) slett ikke hadde det travelt med å komme ut fikk jeg enda mer oppfølging av helsepersonell som bare var opptatt av min og babyens helse. Og det kostet meg ikke en krone. Fun fact: Ting man aldri har ofret en tanke fordi det har vært en selvfølge blir plutselig grunnlag for refleksjon når man leser om par som får millionregninger etter fødsler i såkalte i-land.

Jeg tullet under svangerskapet med at jeg helst ville ha en time på sykehuset med dato og tidspunkt for når jeg skulle føde. For en kontrollfreak som meg var det litt vanskelig å forsone seg med at dette overhodet ikke er noe jeg kan styre, verken tidspunkt for når det skjer eller hvordan det skjer. Vel, som de sier: Forsiktig med hva du ønsker deg, det kan hende det går i oppfyllelse. Så inn på sykehuset for igangsettelse kom vi, ut kom etterhvert ungen, og her hopper jeg elegant over alle detaljer og går igjen tilbake til poenget mitt, nemlig takknemlighet. Vi ble tatt så godt var på underveis, alle tre, og på et tidspunkt var det minst tre personer som gjorde det som trengtes for at jeg ikke skulle blø for mye og generelt fiksa meg opp. Hvor fantastisk er ikke det?

Jeg mener, JA selvsagt kan barseltilbudet forbedres, også i Norge. Jeg var livredd på forhånd for at det skulle oppstå komplikasjoner under fødselen; ikke fordi jeg var bekymret for min egen helse, men fordi norske sykehus etter hva jeg har forstått har den hårreisende praksisen å behandle far (muligens også medmor?) som en hvilken som helst pårørende til sitt eget barn hvis mor av ulike grunner må på post-operativ etter fødsel. Hvis noe hadde skjedd med meg som gjorde at jeg ikke kunne ligge på sykehushotellet ville altså min kjære ha måttet dra hjem mens andre sykepleiere tok seg av barnet, og han hadde kun fått komme i visitt-tiden. Jeg synes det er så på trynet at jeg mangler ord.
Heldigvis skjedde ikke det med oss, og vi fikk være sammen på et rom alle tre. Som sagt, jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for all hjelp og oppfølging vi fikk før, under og etter fødselen. Jeg er takknemlig for familie og venner som stiller opp og lar oss kjenner at vi ikke er alene i en helt ny livssituasjon. Jeg er takknemlig for at vi har fått et friskt og fantastisk barn som spiser, sover og smiler når hun ser oss.

Og noen ganger har jeg problemer med å ta innover meg at det er vi som har skapt dette lille vesenet. Og jeg blir mer enn litt ydmyk over det faktum at hun er avhengig av oss for å klare seg og ha det godt. Virkelig, jeg har aldri ment og mener heller ikke nå å si noe bullshit om at det å få barn er det eneste hellige og først da forstår man meningen med livet og bla bla bla. Det er fantastisk. Det er slitsomt. Det er dritskummelt. Og det har gitt meg noen perspektiver og erfaringer som er unike for denne opplevelsen: å bli foreldre. Andre opplevelser og livshendelser gir andre unike perspektiver og erfaringer, og de lar seg på ingen måte rangere. Alle ombord? Ok, da kör vi.

Men det er noen ting jeg har stusset veldig på midt oppi hormoner og ammetåke, nemlig hvor mye som er opptil oss som foreldre. Før vi dro fra sykehuset ble det tatt en blodprøve av godjenta vår. En blodprøve som kan avdekke masse forskjellige sykdommer, blant annet en som påvirket stoffskiftet og kan være livstruende hvis den ikke behandles. Det høres ut som en no-brainer å ta den testen, ikke sant? Vel, godt er det, for det er faktisk opptil oss som foreldre. Og jeg sliter fortsatt med å ta innover meg det. Hva i alle dager skjedde med «barnets beste»? Og ikke få meg til å begynne å snakke om hvor sjukt det er at deltakelse i vaksineprogrammet er frivillig hvis du ikke har god tid.

Vi tar så mange valg på vegne av barnet vårt, valg som vi håper vil komme henne mest mulig til gode. Men jeg er av den oppfatning at enkelte valg skal ikke være opptil oss. Mine, dine og våre barn og deres helse er for viktige til det.

Men nå skal jeg avslutte et forhåpentligvis delvis sammenhengende blogginnlegg og synge «Ride ranke» for ørtende gang. Til den fineste babyen i hele verden.

Hilsen myrsnipa

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble