Mamma + blogger = mammablogger?

Svar: Ikke nødvendigvis.

Jeg skrev i min forrige post at jeg neppe kom til å bli noen mammablogger med det første. Det står jeg ved. Litt fordi jeg som sagt ikke har tid – snuppa vår krever mye plass, i alle ordets betydninger, til å være så lita. Og godt er det. Det skal hun fortsette med.

En annen grunn er følelsen av å ikke egentlig kunne komme med så mye nytt i denne verden av svært gode skribenter som forteller morsomt, gjenkjennelig og tankevekkende om å det å være småbarnsforelder. Jeg skal lage en hel liten liste, komplett med lenker, på slutten av dette innlegget.

Og den indre kritikeren spør: Blant så mange gode stemmer, trengs virkelig min? Er det ikke nettopp det å bli fryktelig fokusert på meg selv som mamma jeg er redd for?

Men  hvem er det jeg lurer; det har allerede skjedd. Hvis du lar meg få lov kan jeg snakke hur lenge som helst om tåspising, krabbeprogresjon, overgang til fast føde, soving (eller mangel på sådan) og alt annet som rører seg i babybobla vår. Akkurat nå klarer jeg nesten ikke slutte å snakke om at den første tanna har kommet til syne.

I mitt forrige foreldrerelaterte innlegg skrev jeg om takknemligheten over alle rundt oss, både helsevesen, familie og venner. Alle som har gitt omsorg, støtte, pleie, veiledning, en skulder å gråte på, litt sårt tiltrengt barnefri, hjelp med husarbeid og mye mer. Dæven, vi er priviligerte.

Nå har vi vært småbarnsforeldre i fem måneder, og jeg har så smått fått tid til å filosofere litt over flere aspekter av vårt nye liv enn «Shitshitshit, vi har en BABY!!!». For eksempel har det slått meg mer enn én gang at all min erfaring med barn* og alle mentale og praktiske forberedelser til livet som forelder (innkjøp, samtaler, filosofering, panikkanfall osv.) overhodet ikke viste hvordan det ville være å faktisk ha barn selv. Ja ja, livets mirakel og alt det der. Fint og flott. Men jeg hadde ikke forutsett i hvilken grad livet mitt ville dreie seg rundt siklesmekker.

*Tantebarn, venners barn, jobb i barnehage, fast barnevakt for trillinger

 

En annen ting er likestillingsperspektivet. Jeg kommer til å lenke til flere av Ida Jacksons strålende kronikker under her, og enda en gang treffer hun spikeren på hodet. Jeg hadde også tenkt, i lang tid, å være likestilt feminist som delte fellesdelen av foreldrepermisjonen likt mellom oss. Ja, for det er jo en fellesdel, i tillegg til de ukene som er forbeholdt mor og far (vet ikke om medmor har rett på «pappa»perm). Det er jo viktig og riktig å styre statistikken vekk fra at mor er hjemme i nesten et år mens far får sine tilmålte ti uker (og takk for det tilbakeskrittet, kjære regjering…).

Vel. Av ulike årsaker (hovedsaklig økonomiske) gikk vi pent inn i statistikken der mor tar hele fellesdelen av permisjonen. Og når jeg først sitter her og skal være hjemme i drøye tre måneder til, så har jeg fått litt tid til å tenke hypotetisk på hvordan det hadde vært. Jeg har forsåvidt også tenkt en del på hvordan i alle dager kvinner i USA gjør det, med i beste fall noen ukers ubetalt fødselspermisjon. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg var ute av leiligheten de første to ukene etter fødselen. Mye fordi jeg i starten hadde nok med å gå gjennom leiligheten, f.eks. de relativt få metrene mellom soverommet og badet. Men så er det vel også en grunn til at sysselsettingen av kvinner er noe høyere i Norge enn i USA – tror jeg, da? Har ikke orka å finne fram tall, så jeg baserer meg på inntrykk. Ta til kommentarfeltet om du er uenig eller faktisk har tall.

Men vi er jo heldigvis ikke i USA, men i Norge, der jeg nå sitter med verdens vakreste lille b-menneske som lar oss jobbe knallhardt for å få til leggetid ca. 22.00 på kveldene. Og våkner etter to timer for påfyll i magen, og helst vil ligge inntil matforsyningen resten av natta også.

Det finnes mange typer jobber, som krever mye på ulike måter. Jeg har en jobb med fleksitid og gode arbeidsavtaler som likefullt innebærer at jeg tilbringer ti timer hjemmefra på en vanlig dag og må stå opp klokka seks for å være på jobb til riktig tid. Ammefri og fleksitid til tross; jeg kan ikke se hvordan det skulle gått. Og ære være dem som får det til. Jeg er ikke de menneskene.

Så akkurat nå kan likestillinga ta seg en bolle (jeg baker gjerne), og så håper jeg vi får et regjeringsskifte som resulterer i styrkede rettigheter for fedre/medmødre, enda bedre barnehager og generelt forbedringer for alle mennesker som har mer å stri med enn ganske priviligerte meg. Ærlig talt, jeg har fast ansettelse, egen leilighet og en partner å dele ansvar, gleder og sorger med. Hva klager jeg over?

Det er mye som er bra, og mye som kan bli bedre. Og snart er det valg, sånn nesten (men ikke helt) apropos kenguruer.

 

Hvis du vil lese andre gode blogger om barn og foreldre og likestilling anbefaler jeg:

For eksempel Helle Cecilie Palmer på Krisemaksimering, eller Ida Jackson, som har skrevet det ene gode innlegget etter det andre om svangerskap, barsel og alt som følger med.

Og mens jeg er skrekkelig glad for at jeg har hatt en god fødeopplevelse og ellers unngått (tror jeg – av og til har jeg lurt) både fødsels- og barseldepresjon, så har jeg ledd så tårene rant av den svarte humoren i de modige innleggene til Den ambivalente mor.

(Denne leste jeg mens jeg gikk gravid for første gang. Hvis du gjør det samme, ikke bli redd. Husk at det stort sett går bare godt, og at det er hjelp å få hvis det ikke gjør det.)

Ellers har jeg tuta ørene fulle på alle som har vært i nærheten lenge nok om den fantastiske boka «La mamma bæsje i fred» av Malin Meekatt Birgersson – en samling bloggposter og kronikker oversatt til norsk fra den svenske bloggen För sån e jag!. Boka anbefales til absolutt alle med med nærhet til små barn, dog kanskje spesielt foreldre.

 

 

Reklamer

Noen lesetips for barn (og de som leser høyt for dem)

Jeg gleder meg skikkkelig til å få barn. (For de som kjenner meg: nei, jeg er ikke gravid. Ennå.) Virkelig, jeg gleder meg til gurgling, hylskriking (ihvertfall når den går over), de første ordene, gulp og bleieskift. Hjernen min transformeres til rømmegrøt når jeg er i nærheten av babyer.

Men jeg gruer meg litt også. For det virker mer og mer som om samfunnet prøver å stille klokka femti år tilbake. En del av jobben min som bibliotekar er å gå gjennom bøker og vurdere dem til innkjøp. Vi har fått inn (og avvist) sangbøker delt inn for gutter og jenter. Jeg har sett rosa prinsessebøker – men ingen blå prinsebøker. Og så videre, og så videre.

Men det finnes håp! Her har jeg samlet noen tips til høytlesningsbøker som har mer mellom sidene enn passive prinsesser i høye hæler og silkekjoler, for deg som trenger litt avveksling.

Kilde: Gyldendal

Kilde: Gyldendal

Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen

Nils har bursdag i dag, og blir fem år gammel! Hvis han klarer å blåse ut alle lysene på kaka får han velge seg hva han vil i leketøysbutikken. Det klarer Nils – og han vet nøyaktig hva han vil ha. Han vil ha Barbie – nydelige Barbie, med små ballerinasko og glitrende kjole. Men når de kommer til leketøysbutikken spør pappa Nils om han ikke vil heller ha en pistol. Nils sier nei, men pappa gir seg ikke. Det er jo så tøft med pistol! Og hvis du har en pistol gjør folk akkurat som du vil. Nils får en idé…

Jeg liker denne boka av mange grunner: den er godt skrevet, fint illustrert, og den tar opp et viktig poeng uten å gjøre et stort nummer av det. Nils vil helst ha Barbie, så enkelt er det. Mens det anses som tøft hvis jenter ønsker seg verktøysett, er det ikke nødvendigvis like lett for gutter som vil leke med Barbie. Denne boka gir et fint bidrag til en bedre balanse, og jeg bruker den så ofte jeg kan på høytlesningsstunder for barnehagebarn.

Kilde: Cappelen Damm

Kilde: Cappelen Damm

Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd

De fleste som er i kontakt med barn i alderen 3-6 år (sånn ca), kjenner til Karsten og Petra-universet. Jeg har ikke lest så mange av bøkene selv, men denne brant seg fast da jeg plukka den opp for noen år siden. Karsten elsker å danse, men guttene i barnehagen erter og sier at sånt bare er for jenter. Så Karsten danser mest hjemme. Men så begynner et dansekurs for barn på Ingebjørgs Ballettskole. Det må jo være midt i blinken for Karsten. Eller?

Jeg har som nevnt ikke lest så mange Karsten og Petra-bøker, men tror uansett at dette er favoritten min. Den tar opp kjønnsroller og -forventninger på en utrolig fin måte, uten å slå leseren i hodet med moral. Karsten liker å danse – dansing er noe av det morsomste han vet – så hvorfor er det bare jenter som skal kunne ha det gøy? Dansing er for alle, både gutter og jenter.

Kilde: Magikon

Kilde: Magikon

Lei av rosa av Nathalie Hense

Den navnløse jeg-fortelleren er fryktelig lei av rosa. Rosa prinsesser, dokker og ponnier. Hun liker best svart, og dinosaurer og heisekraner. Men er hun en guttejente av den grunn? Beste sitat fra boka: «Så da jeg kom hjem, spurte jeg hvorfor jenter ikke kan like gutteting, og hvorfor gutter ikke kan like jenteting. De svarte at sånn er det bare. Sånne svar er ikke ordentlige svar.» Nei, det er det sannelig ikke, og foreldrene i denne boka vinner ikke akkurat noen likestillignspriser. Heldigvis er jeg-personen reflektert så det holder, og stiller mange fine spørsmål som åpner for samtaler om kjønnsroller og hva, om noe, som er «gutteting» og «jenteting», og hva gutter og jenter kan like.

Og helt  til slutt, en gammel perle fra min egen barndom: Prinsesse Innmari/Prinsesse Lurelina av Babette Coles (utgitt under forskjellige titler av forskjellige forlag). Denne fant jeg dessverre ikke noe bilde av, men den kan skaffes via ditt lokale folkebibliotek (jepp, jeg lobbyer). Den er fra åtti-tallet, med dertil pastellfargede illustrasjoner, og handler prinsesse Lurelina som slett ikke har hastverk med å gifte seg. Foreldrene maser og maser, og til slutt gir hun etter, men ikke uten noen betingelser. De (u)heldige frierne må sitte på med henne på motorsykkelen hennes, mate kjælekrokodillen hennes, og ellers gjøre en hel del svært vanskelige oppgaver, som ingen klarer – før prins Våghals dukker opp. Jeg skal ikke avsløre den vidunderlige plot-twisten, men anbefaler boka på det sterkeste for både store og små.

Så her er dagens lesetips fra en feministisk bibliotekar som tydeligvis ikke får gitt nok lesetips på jobb – håper det kan inspirere til leseglede og fine samtaler for store og små.

Kongelig dritt

Jeg har faktisk, i løpet av de årene jeg har hatt denne bloggen, ikke fått en eneste kjip melding. Ingen hatkommentarer eller drittslenging. Jeg har mer enn en mistanke om at dette har å gjøre med både lesertall (tenk Radio Gagas lyttere), og at jeg ikke har toucha borti SÅ mange brennbare temaer. Det er få folk som lar seg hisse til å skrive drapstrusler på grunn av strikketøy. Jeg har en følelse av at hvis jeg kommer til å få noe drittslenging noen gang, så vil det være på grunn av dette blogginnlegget. Og èn ting til – jeg er jævlig forbanna. I ordets rette forstand. Tidligere har jeg lagt litt bånd på språkbruken. Ikke i dag.

Så jeg fikk en mail fra Kinopluss, fordelsklubben for Oslo kino, som tilbød meg en gratis kinobillett til et utvalg forestillinger mot at jeg fylte ut en spørreundersøkelse. Sure thing. Jeg og mannen bestemte oss for Kingsman. Det virka som en passe grei underholdningsfilm – litt cheesy, men som sagt, sikkert helt grei.

Så vi setter oss ned, og det går kanskje så mye som to minutter før jeg mister sympatien med Colin Firths karakter. Jeg tror ikke det var meninga. Så ja, dette var kanskje ikke min type film. Men jeg ville gjerne like den. Jeg har sans for badass-skurker og ditto helter, jeg liker Iron Man og det meste av det Marvel ellers har pumpa ut i det siste. Men det jeg nå skal si gjelder ganske mye for dem også, som mange har påpekt allerede:


Så tok det heller ikke lang tid før jeg ble sittende og drømme om hvordan det hadde vært hvis de hadde latt rollene til Eggsy og Roxy bytte plass. Tenk om det var Roxy vi fulgte, fra hun vokste opp med en død soldatfar og en trang til å slå ut mot all fortvilelsen (men jenter gjør vel ikke det – de vender det mot seg selv), fram til hun blir plukket opp av Kingsman. Tenk om hun ikke var den eneste karakteren i HELE JÆVLA GRUPPA som var usikker, nervøs og noen ganger redd. Tenk om det var hun, øverst i klassen (såvidt nevnt i en bisetning), den eneste som klarte opptakskravene og ble en fullverdig agent, som gikk inn og reddet dagen, i stedet for å bakse rundt i verdensrommet under to ballonger, mens hun hyperventilerte og nesten fucka til alt.

TENK OM EN HELVETES JÆVLA KVINNELIG KARAKTER HADDE FÅTT LOV TIL Å GJØRE DET I EN ACTIONFILM!

Så ja. Intet nytt under solen. Og det er vel egentlig det som i all hovedsak utgjør poenget. Jeg er så usannsynlig, hinsides lei av at kvinnelige karakterer har like mye dybde som et vannspeil, med mindre handlingsrom enn ei burhøne. #Not all movies #Yes all female characters. Eller så godt som. Det er Legolas, ikke Tauriel, som svinger seg fra kjempeflaggermus og skyter orker. Og vi trenger flere actionheltinner enn Katniss.

Og så, i det jeg sitter der og er godt og grundig klar for å dra hjem, etter plottwister som er mer forutsigbare enn sjokkerende, kommer det absolutt lavpunktet. Sveriges prinsesse (til min blandede skuffelse og lettelse viste det seg altså ikke å være Mette-Marit), er en av celebritetsgislene. Så da vår helt kommer forbi cellen hennes og ser en blond vakker kvinne i nød er jo den naturlige reaksjonen å stille betingelser for å redde henne. Boys will be boys and all that shit.

Så når hun lover ham «mer enn et kyss» var det antageligvis flere enn meg som forutså et velfortjent ballespark så fort den celledøra ble slått opp. Men nei. For dette er heltens film, og han skal selvsagt få belønning for å redde verden. Denne gangen i form av å ha analsex med den pene blondinen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette, men faen heller. Jeg var så sint at jeg grein. Der. Her er jeg, blottstilt som et humørløst følelsesmenneske som tyr til irrasjonelle reaksjoner. For å si det slik, dette var dråpen, for ikke å si halvliteren, som fikk bassenget til å flyte over. Og det er et jævlig  stort basseng. Det består av alle reklamer, alle filmer, alle bøker og blader og tv-serier og internettbilder, av hele Trygdekontor-clusterfucken, alt som sier at kvinner er til for å bli sett på og kanskje pules, hvis de er pene nok. Og de er takknemlige.

Og vet du hva? Du har lest dette før. Det er ingenting nytt. Og nettopp derfor skriver jeg det. For noe må jeg gjøre når jeg er så sint at jeg vil rive noe fra hverandre med hendene. Kingsman, for eksempel.

Drikk for alle fagre kvinner

Copyright: Lise Myhre.

Jeg liker denne Nemi-ruta så godt fordi jeg føler at den så effektiv oppsummerer feminismens spennvidde. Jeg ville skrive en sak om kvinnedagen og feminisme, så da begynner jeg med å skrive om Valentine’s Day, selvfølgelig. (Det er vel her jeg bør forsikre om at jeg har et poeng til slutt, men det gjenstår foreløpig å se.) Det slo meg nemlig i dagene før og på 14. februar 2013 at jeg er drittlei. Det er kanskje egentlig forbeholdt single å hate Valentines Day, og hvis du er i et forhold, som gifte meg er, så kan du bare mislike kommersialiseringen. Men jeg oppdaget da nylig at det er selve konseptet jeg misliker. Fordi jeg plutselig følte meg presset inn i en romantisk tvangstrøye. Det var jo Valentine’s Day, for cryin’ out loud! Jeg må jo være sammen med mannen og gjøre romantiske ting! Waaaah!

Men nei. Jeg gikk på kino med ei venninne, og min elskede satt hjemme og spilte kortspill med kompiser. Og det var HELT ok. Forholdet tok ikke slutt. Vi hadde en skikkelig fin dag begge to. Men jeg glemmer ikke den følelsen av å liksom måtte gjøre noe romantisk sammen, fordi det var forventet. Og der er det. Poenget.

Det er kvinnedagen. Og det skrives masse i avisene og på nett om kvinner og stemmerett – hurra for 100-årsjubileet! – og ytringsfrihet og feminisme og deltidsarbeid og hjemmeværende kvinner, verdier som kan og ikke kan måles i kroner og øre, retten til å velge å være hjemme, barnehagedekning og seks-timers arbeidsdag osv osv osv.

Og jeg kjenner jeg blir litt … sliten. Bare noen ganger. Ikke sånn at jeg tenker at det er teit med en kvinnedag. Ikke på noen måte. Kvinner tar, med rette, stemmeretten for gitt i Norge. Uavhengig av kjønn tenker jeg ofte at jeg er utrolig takknemlig for at jeg tar det for gitt at jeg trygt og fritt kan både stemme og demonstrere i mitt hjemland, uten frykt for verken myndigheter eller politi. Den heteste debatten rundt politiet akkurat nå er faktisk hvorvidt de skal bære våpen eller ikke. Men det er en annen sak, som jeg kanskje skal skrive om en annen gang. Kvinner i Norge er i følge lovverket trygge, frie og med like rettigheter som menn. På papiret.

Og det er de siste to årene som gjør meg bombesikker på at det er superviktig å ha en egen kvinnedag, som gir den noen ganger nødvendige unnskyldningen til å ta opp livsviktige problemstillinger. Både for kvinner i andre deler av verden, som i dag blir utsatt for grusomheter jeg priser meg lykkelig for å at jeg ikke kjenner i detalj (jeg vil gjerne få sove om natta) og kvinner i Norge som lever med vold, frykt, fattigdom, seksuell trakassering, voldtekt og uønsket oppmerksomhet, som får beskjed om at de ikke kan gjøre ting fordi jenter gjøre ikke sånt. Det kan snues trill rundt også – mange gutter får beskjed om at sånn og slik er jentete, det driver ikke gutter med. Ikke sitt der og sipp som et kvinnfolk!

Kvinnekamp er i høyeste grad aktuell og viktig for menn også.

Deltid og heltid og karriere og barnehage og tidsklemme og husmødre. Det er en hverdag jeg ikke har (ennå), så jeg har ikke verdens sterkeste meninger i disse debattene. Noen ganger må man gå en mil i skoene for å kjenne hvor de trykker, så jeg skal gå litt stille i dørene her. Jeg har bare tanker, ingen personlig erfaring. Men jeg tenker som så… Etter fire år ufrivillig deltid har jeg i skrivende stund fullført første uke i ny 100 % stilling. Det har i økende grad gått veldig bra, mye takket være kjempefine kolleger. Men når jeg prøver å forestille meg hvordan det skulle være å jobbe fulltid og i tillegg buksere inn et barn eller to, med bringing og henting i barnehage, muligens også innhandling og laging av middag, da rakner hele skjemaet. Det blir litt som jeg skulle prøve en kjole i størrelse small. Det bare går ikke. Rett og slett. Så hva gjør man?

Jeg har i høyeste grad forståelse for argumentene mot deltid og kontantstøtte og sånn, i det at det er en stor personlig økonomisk risiko for kvinnene det gjelder. Jeg kunne aldri tenke meg å bli forsørga av min kjære (og ler ved tanken – vi er bibliotekarer begge to, ikke akkurat oljebransjen), og er veldig glad for at leiligheten vi eier står på oss begge to, 50/50. Men om noen år, da. Sett at vi får barn. Og sett at det bare ikke lar seg gjøre at vi begge jobber fulltid og er gode foreldre, alt på én gang. Er den absolutt eneste løsningen å ofre karrieremuligheter og framtidig pensjon? Finnes det virkelig ingen muligheter for å jobbe deltid en relativt sett kort periode uten å bli straffet for det resten av livet? Og hvorfor tar alle det for gitt at det er mor som må være hjemme? Jeg merker jeg blir litt lei av det ensidige fokuset på kvinner i denne sammenhengen, men det sier vel aller mest om hvordan det har vært i mange tiår og hvilke forventninger det nødvendigvis har skapt. På den andre siden kan du vel ikke være mor og karrierebevisst samtidig uten å få spørsmålet «Hvordan klarer du både jobb og familie samtidig?» Kommer ikke på en eneste mannlig politiker, bedriftsleder eller annet som har fått det spørsmålet.

Det som var poenget mitt (tror jeg) med å begynne å snakke om tvangstrøyen (dekket med roser og sjokolade) som jeg følte Valentine’s Day representerte er at noen ganger tenker jeg at kvinnekamp og feminisme også inneholder noen slike potensielle tvangstrøyer (eller tvangsstrømper – røde såklart). Det er kvinnedag, for pokker! Hvorfor er jeg ikke ute og går i tog? Holder opp paroler? Dette innlegget blir faktisk skrevet fordi jeg først kjente på tvangstrøya ved å liksom «måtte» skrive et blogginnlegg om feminisme og slikt på kvinnedagen. Jeg skal pinadø skrive fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg . Og mens jeg skriver den forrige setningen tenker jeg på det igjen. At jeg bor i Norge og kan skrive dette (og mye annet) uten frykt for mitt eget liv og sikkerhet. 14 år gamle Malala Yousufzai kunne ikke det. Men hun blogget likevel. Og utgjorde en så stor trussel for Taliban at de prøvde å drepe henne, ved å skyte henne i hodet på en skolebuss. Dette skjedde i Pakistan. Såvidt jeg vet har ikke noen kvinner i Norge blitt utsatt for drapsforsøk på bakgrunn av sine ytringer, men jeg er slett ikke sikker på om det er sant, eller hvor lenge det i så fall vil vare. Som vi nylig har blitt gjort godt oppmerksomme på (heldigvis!) skorter det ikke på trusler.

Ihvertfall. Kvinnekamp og feminisme er begreper som så ofte snevres inn til de ikke har plass til noen som helst. Det gjør meg trist å høre at så mange nøler med eller nekter å kalle seg feminister. Hva forbinder unge jenter med det ordet i dag? For å sitere herlige Karine Haaland i en av hennes fantastiske striper: «En Gucci-feminist er en feminist som ikke har råd til å brenne bh-en sin.» Det blir for dumt å holde fast på at feminister er hårete, sure damer som nekter å bruke neglelakk og sminke, eller gå i skjørt eller noe som helst sånt. Feminisme er og har alltid vært for meg det selvfølgelige i at valgene og mulighetene du har ikke skal avgjøres av hvorvidt du har innover- eller utovertiss. Så enkelt. Og tydeligvis så vanskelig.

Under the pink

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag, og har i den forbindelse tenkt å dele noen av mine høyst personlig synspunkter på feminisme og kjønnsroller, for å nevne noe. Jeg vil understreke at dette er mine tanker og meninger – jeg skal ikke legge fram noen statistikk eller tall, og ikke foreta noen dyptgående samfunnsanalyser.

Jeg anser meg selv for å være en feminist. Jeg er opptatt av lik lønn for likt arbeid, like rettigheter for kvinner og menn (og like plikter) og kamp mot hårreisende overtramp mot kvinner, blant annet i det amerikanske forsvaret (kort oppsummert: flere kvinner i forsvaret som anmelder voldtekt/seksuelle overgrep blir diagnostisert med personlighetsforstyrrelse og avskjediget. Anmeldelsen erkjennes ugyldig. Problem løst). Dette foregår i et vestlig, demokratisk land i 2012. Hørte jeg noen si at kampen for kvinners rettigheter er avsluttet?

Jeg har også tenkt en del på uttrykket «kvinner og barn», som også brukes mye den dag i dag. Man kan blant annet høre på nyhetene hvordan et bombeangrep tok livet av 50 mennesker, deriblant 35 kvinner og barn. Med fare for å virke antifeministisk her (skjønt hva er det?) – hva er så spesielt med at det er kvinner? Da snakker jeg altså om voksne kvinner. Barn skal nevnes spesielt, men hvorfor sidestilles en voksen kvinne på 30 år med et barn på 5? Hvorfor snakkes det ikke om sivilister? Jeg opplever det som at vi fortsatt er påklistret en oppfatning om at kvinner er svake og sarte – de må beskyttes på lik linje med barna. Personlig synes jeg «voksne og barn» er en mer logisk inndeling. Ved evakuering er det også snakk om «kvinner og barn» først. Hvorfor ikke minst én omsorgsperson per barn?

Det er mulig noen som leser dette synes det ovennevnte er pirkete og lite betydningsfullt. Jeg kan forstå det, men samtidig er det i språket vi skaper holdninger til og oppfatninger av omgivelsene våre. Det ligger en klar forskjell i om jeg omtaler mine kolleger som «vaskehjelp» eller «renholdspersonell». Ved å sidestille «kvinner» og «barn» fratar man den førstnevnte gruppen autoritet og selvstendighet.

Ok, jeg tror jeg fikk fram poenget rundt akkurat dette. Videre til neste tema.

Jeg nevnte såvidt at noen av mine utsagn kan oppfattes som antifeministiske. Det kommer vel litt an på hva man legger i «feminisme». For meg handler det ikke bare om kvinners rettigheter alene, men også relasjonen mellom menn og kvinner og de rettigheter og plikter som berører dette. I november i fjor leste jeg en kronikk postet av en dame som har noen … litt andre synspunkter enn meg på det meste. Dette var et forsøk på å unngå å skrive at jeg synes hun er riv ruskende gal og fullstendig rabiat. Jeg mislykkes. Du kan lese den her om du ønsker, uansett kommer jeg nå til å kommentere store deler av innholdet. Du finner også et godt svar på den her.

Lise Christensen innleder med å forklare hvordan hun ikke er noen dum husmor som ikke har peiling på verden rundt seg – tvert i mot har hun levd et aktivt liv og og prøvd mye forskjellig. Nå er hun også mor – og rasende over å være «dårlig behandlet». Hun klager høylytt og gjentatt over at hun har tapt mange penger, mange hundretusen, på å ikke få betalt full lønn for å være hjemme med barnet sitt etter 6,5 måneder. Skylden går til Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken og alle de dumme damene som ikke har hatt vett til å kreve mer.

Mitt første ankepunkt går på nettopp det hun klager over – hvor mye penger hun har tapt på være hjemme med barnet sitt i to år. Er Lise Christensen klar over hvilken vanvittig priviligert situasjon hun befinner seg i, som faktisk har denne muligheten?! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte ved tanken på å være hjemmeværende i to år, med den økonomiske situasjonen vi er i. Nå har jeg ikke barn selv (ennå), men det står på listen over framtidige planer, og jeg er en planlegger av natur. De fleste kan uansett bare drømme om å være hjemme på fulltid så lenge, uten andre inntekter enn partnerens. Det er merkelig at Lise Christensen, som hevder å være en høyt utdannet kvinne og som har bodd i blant annet USA, overhodet ikke reflekterer over sin posisjon sammenlignet med den situasjonen de fleste familier befinner seg i. Med et opphold i USA burde hun vel også være bevisst forholdene rundt fødsel og permisjon som gjelder der: hvis du er heldig får du noen uker ubetalt permisjon like etter fødselen.

Et annet, langt mer forstyrrende utsagn er «Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir «tvunget» til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far, slik at han også skal få lov til å leke «mor» bitte litte grann … Nyere forskning viser at det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammelt. »

Hva i all verdens land og rike?! (Igjen, sterkt sensurert utbrudd). Hva for slags mannssyn er det denne dama har? Jeg kan ikke lese noe annet ut av dette enn at hun avskriver fars rolle og betydning som omsorgsperson helt og fullstendig. «Det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammel.» Hvor har far vært de første 6 månedene da? Selvfølgelig får ikke barnet noen tilknytting til far hvis han ikke får lov til å bytte bleier, trøste, kose eller på annet vis «leke «mor» bittelittegrann». Jeg grøsser ved tanken på å ha barn sammen med et menneske som ikke anerkjenner meg som omsorgsperson for mitt eget barn.

Jeg vet ikke hvor utbredt Lise Christensens oppfatning er, ihvertfall ikke i så ekstrem form, men jeg er redd det nok er flere som tenker som henne. Man ser jo dette gjenspeilet i det norske rettssystemet, der omsorgsretten for barna ofte automatisk tilfaller mor (uavhengig av barnets alder? Jeg vet ikke) og andre saker knyttet til konflikter om samværsrett. Mange kvinner opplever garantert marerittet ved å ha en voldelig partner/eks-partner som krever sin rett til samvær med barna og er vanskelig å sloss mot, men mitt inntrykk er egentlig at far er enda mer rettsløs i slike saker. Det er alltid tragisk, noen ganger kan det også grense til det fullkomment absurde.

Her kan du lese om Øystein Ormseth, som ble pålagt å betale barnebidrag til eks-partner da hun fikk nye barn med ny partner. I praksis betalte han barnebidrag for barn som han ikke hadde noen biologisk tilknytning til fordi hans eks-partner bestemte seg for å jobbe redusert mens hun tok seg av barna. Nylig ble det gjort vedtak om at denne lovpraksisen er diskriminerende overfor menn. Blås i diskriminerende, det er jo så bort i natta som det går an!

Det er nok mange flere eksempler, både når det gjelder menn og kvinner. Jeg slutter av her, men vil gjerne ha innspill!

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble