Noen lesetips for barn (og de som leser høyt for dem)

Jeg gleder meg skikkkelig til å få barn. (For de som kjenner meg: nei, jeg er ikke gravid. Ennå.) Virkelig, jeg gleder meg til gurgling, hylskriking (ihvertfall når den går over), de første ordene, gulp og bleieskift. Hjernen min transformeres til rømmegrøt når jeg er i nærheten av babyer.

Men jeg gruer meg litt også. For det virker mer og mer som om samfunnet prøver å stille klokka femti år tilbake. En del av jobben min som bibliotekar er å gå gjennom bøker og vurdere dem til innkjøp. Vi har fått inn (og avvist) sangbøker delt inn for gutter og jenter. Jeg har sett rosa prinsessebøker – men ingen blå prinsebøker. Og så videre, og så videre.

Men det finnes håp! Her har jeg samlet noen tips til høytlesningsbøker som har mer mellom sidene enn passive prinsesser i høye hæler og silkekjoler, for deg som trenger litt avveksling.

Kilde: Gyldendal

Kilde: Gyldendal

Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen

Nils har bursdag i dag, og blir fem år gammel! Hvis han klarer å blåse ut alle lysene på kaka får han velge seg hva han vil i leketøysbutikken. Det klarer Nils – og han vet nøyaktig hva han vil ha. Han vil ha Barbie – nydelige Barbie, med små ballerinasko og glitrende kjole. Men når de kommer til leketøysbutikken spør pappa Nils om han ikke vil heller ha en pistol. Nils sier nei, men pappa gir seg ikke. Det er jo så tøft med pistol! Og hvis du har en pistol gjør folk akkurat som du vil. Nils får en idé…

Jeg liker denne boka av mange grunner: den er godt skrevet, fint illustrert, og den tar opp et viktig poeng uten å gjøre et stort nummer av det. Nils vil helst ha Barbie, så enkelt er det. Mens det anses som tøft hvis jenter ønsker seg verktøysett, er det ikke nødvendigvis like lett for gutter som vil leke med Barbie. Denne boka gir et fint bidrag til en bedre balanse, og jeg bruker den så ofte jeg kan på høytlesningsstunder for barnehagebarn.

Kilde: Cappelen Damm

Kilde: Cappelen Damm

Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd

De fleste som er i kontakt med barn i alderen 3-6 år (sånn ca), kjenner til Karsten og Petra-universet. Jeg har ikke lest så mange av bøkene selv, men denne brant seg fast da jeg plukka den opp for noen år siden. Karsten elsker å danse, men guttene i barnehagen erter og sier at sånt bare er for jenter. Så Karsten danser mest hjemme. Men så begynner et dansekurs for barn på Ingebjørgs Ballettskole. Det må jo være midt i blinken for Karsten. Eller?

Jeg har som nevnt ikke lest så mange Karsten og Petra-bøker, men tror uansett at dette er favoritten min. Den tar opp kjønnsroller og -forventninger på en utrolig fin måte, uten å slå leseren i hodet med moral. Karsten liker å danse – dansing er noe av det morsomste han vet – så hvorfor er det bare jenter som skal kunne ha det gøy? Dansing er for alle, både gutter og jenter.

Kilde: Magikon

Kilde: Magikon

Lei av rosa av Nathalie Hense

Den navnløse jeg-fortelleren er fryktelig lei av rosa. Rosa prinsesser, dokker og ponnier. Hun liker best svart, og dinosaurer og heisekraner. Men er hun en guttejente av den grunn? Beste sitat fra boka: «Så da jeg kom hjem, spurte jeg hvorfor jenter ikke kan like gutteting, og hvorfor gutter ikke kan like jenteting. De svarte at sånn er det bare. Sånne svar er ikke ordentlige svar.» Nei, det er det sannelig ikke, og foreldrene i denne boka vinner ikke akkurat noen likestillignspriser. Heldigvis er jeg-personen reflektert så det holder, og stiller mange fine spørsmål som åpner for samtaler om kjønnsroller og hva, om noe, som er «gutteting» og «jenteting», og hva gutter og jenter kan like.

Og helt  til slutt, en gammel perle fra min egen barndom: Prinsesse Innmari/Prinsesse Lurelina av Babette Coles (utgitt under forskjellige titler av forskjellige forlag). Denne fant jeg dessverre ikke noe bilde av, men den kan skaffes via ditt lokale folkebibliotek (jepp, jeg lobbyer). Den er fra åtti-tallet, med dertil pastellfargede illustrasjoner, og handler prinsesse Lurelina som slett ikke har hastverk med å gifte seg. Foreldrene maser og maser, og til slutt gir hun etter, men ikke uten noen betingelser. De (u)heldige frierne må sitte på med henne på motorsykkelen hennes, mate kjælekrokodillen hennes, og ellers gjøre en hel del svært vanskelige oppgaver, som ingen klarer – før prins Våghals dukker opp. Jeg skal ikke avsløre den vidunderlige plot-twisten, men anbefaler boka på det sterkeste for både store og små.

Så her er dagens lesetips fra en feministisk bibliotekar som tydeligvis ikke får gitt nok lesetips på jobb – håper det kan inspirere til leseglede og fine samtaler for store og små.

Reklamer

Kongelig dritt

Jeg har faktisk, i løpet av de årene jeg har hatt denne bloggen, ikke fått en eneste kjip melding. Ingen hatkommentarer eller drittslenging. Jeg har mer enn en mistanke om at dette har å gjøre med både lesertall (tenk Radio Gagas lyttere), og at jeg ikke har toucha borti SÅ mange brennbare temaer. Det er få folk som lar seg hisse til å skrive drapstrusler på grunn av strikketøy. Jeg har en følelse av at hvis jeg kommer til å få noe drittslenging noen gang, så vil det være på grunn av dette blogginnlegget. Og èn ting til – jeg er jævlig forbanna. I ordets rette forstand. Tidligere har jeg lagt litt bånd på språkbruken. Ikke i dag.

Så jeg fikk en mail fra Kinopluss, fordelsklubben for Oslo kino, som tilbød meg en gratis kinobillett til et utvalg forestillinger mot at jeg fylte ut en spørreundersøkelse. Sure thing. Jeg og mannen bestemte oss for Kingsman. Det virka som en passe grei underholdningsfilm – litt cheesy, men som sagt, sikkert helt grei.

Så vi setter oss ned, og det går kanskje så mye som to minutter før jeg mister sympatien med Colin Firths karakter. Jeg tror ikke det var meninga. Så ja, dette var kanskje ikke min type film. Men jeg ville gjerne like den. Jeg har sans for badass-skurker og ditto helter, jeg liker Iron Man og det meste av det Marvel ellers har pumpa ut i det siste. Men det jeg nå skal si gjelder ganske mye for dem også, som mange har påpekt allerede:


Så tok det heller ikke lang tid før jeg ble sittende og drømme om hvordan det hadde vært hvis de hadde latt rollene til Eggsy og Roxy bytte plass. Tenk om det var Roxy vi fulgte, fra hun vokste opp med en død soldatfar og en trang til å slå ut mot all fortvilelsen (men jenter gjør vel ikke det – de vender det mot seg selv), fram til hun blir plukket opp av Kingsman. Tenk om hun ikke var den eneste karakteren i HELE JÆVLA GRUPPA som var usikker, nervøs og noen ganger redd. Tenk om det var hun, øverst i klassen (såvidt nevnt i en bisetning), den eneste som klarte opptakskravene og ble en fullverdig agent, som gikk inn og reddet dagen, i stedet for å bakse rundt i verdensrommet under to ballonger, mens hun hyperventilerte og nesten fucka til alt.

TENK OM EN HELVETES JÆVLA KVINNELIG KARAKTER HADDE FÅTT LOV TIL Å GJØRE DET I EN ACTIONFILM!

Så ja. Intet nytt under solen. Og det er vel egentlig det som i all hovedsak utgjør poenget. Jeg er så usannsynlig, hinsides lei av at kvinnelige karakterer har like mye dybde som et vannspeil, med mindre handlingsrom enn ei burhøne. #Not all movies #Yes all female characters. Eller så godt som. Det er Legolas, ikke Tauriel, som svinger seg fra kjempeflaggermus og skyter orker. Og vi trenger flere actionheltinner enn Katniss.

Og så, i det jeg sitter der og er godt og grundig klar for å dra hjem, etter plottwister som er mer forutsigbare enn sjokkerende, kommer det absolutt lavpunktet. Sveriges prinsesse (til min blandede skuffelse og lettelse viste det seg altså ikke å være Mette-Marit), er en av celebritetsgislene. Så da vår helt kommer forbi cellen hennes og ser en blond vakker kvinne i nød er jo den naturlige reaksjonen å stille betingelser for å redde henne. Boys will be boys and all that shit.

Så når hun lover ham «mer enn et kyss» var det antageligvis flere enn meg som forutså et velfortjent ballespark så fort den celledøra ble slått opp. Men nei. For dette er heltens film, og han skal selvsagt få belønning for å redde verden. Denne gangen i form av å ha analsex med den pene blondinen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette, men faen heller. Jeg var så sint at jeg grein. Der. Her er jeg, blottstilt som et humørløst følelsesmenneske som tyr til irrasjonelle reaksjoner. For å si det slik, dette var dråpen, for ikke å si halvliteren, som fikk bassenget til å flyte over. Og det er et jævlig  stort basseng. Det består av alle reklamer, alle filmer, alle bøker og blader og tv-serier og internettbilder, av hele Trygdekontor-clusterfucken, alt som sier at kvinner er til for å bli sett på og kanskje pules, hvis de er pene nok. Og de er takknemlige.

Og vet du hva? Du har lest dette før. Det er ingenting nytt. Og nettopp derfor skriver jeg det. For noe må jeg gjøre når jeg er så sint at jeg vil rive noe fra hverandre med hendene. Kingsman, for eksempel.

En liten utblåsning

En dag sprekker jeg. En dag står jeg på butikken og skriker ut all min frustrasjon og forvirring til noen ringer politiet. Midt på gulvet, foran kjøledisken og hyller med egg og fisk og leverpostei. Og det jeg kommer til å skrike, igjen og igjen, til jeg får svar eller blir kasta ut, er dette: HVA FAEN SKAL JEG KJØPE?

Litt roligere nå. Altså. Det har seg slik at jeg bryr meg om denne kloden vi bor på, med langhårete menn og melkesjokolade, som Nemi sier. Og mens jeg ikke er vegetarianer (fordi bacon er for godt), er jeg opptatt av at dyra jeg spiser har et godt liv fram til de tar første skritt i retning min tallerken. Men noen ganger, og oftest når jeg står ved butikkhyllene, virker det som om den eneste måten å realisere dette er å kjøpe et småbruk og drive sjølberging med høns, sauer og gris. For hva i all verden skal jeg kjøpe?

Økologisk! Sier noen. Og det virka jo i utgangspunktet flott. Men så leser jeg plutselig artikler om at økologisk kanskje ikke betyr så mye for dyrevelferden likevel. Og jeg blåser lenge og vel i hvorvidt dyra får korn som har blitt sådd under fullmånen og vannet med enhjørningtårer, hvis de har blitt fôret dette kornet mens de ikke kan røre seg. Så da står jeg der, og skal prøve å veie lommeboka opp mot etikken, mens jeg lurer på om det egentlig er noen reell forskjell på de økologiske frittgående hønsa og de … normale frittgående hønsa som visstnok ikke går mer fritt enn at de hakker hverandre til døde. Unnskyld meg et øyeblikk, skal bare sjekke boligannonsene på Finn etter et passende sted med plass til hønsehus.

Leverpostei står også på lista. Jeg er kjempeglad for at Rema 1000 har et stort utvalg produkter fra Grøstad gris, også de økologiske, og her skal visst grisevelferden stå i sentrum. Men hønsehjernen er i tvil. Hva om dette også er løgn? Kan jeg egentlig stole på noe av det som står på pakkene, eller må jeg dra og se selv for å være sikker? Og hva betyr egentlig økologisk og dyrevelferd i grisesammenheng? Lever de gode dager til de likevel blir stresset inn i en lastebil, kjørt mange timer og jaget gjennom et slakteri?

Og sånn spinner tankene, innom fisk (tungmetaller? rovdrift?), frukt og grønnsaker (kortreist? sprøytemidler?) til sjokoladen (jeg gidder ikke å nevne orde som begynner på p og slutter på olje), og til slutt står jeg med en full handlekurv, et håp om at jeg stort sett har gjort de rette valga og en drøm om å vinne i Lotto så jeg kan bo på en plass med dyr jeg passer på selv. Og får et mobilt slakteri til å avlive for meg – så romantisk anlagt er jeg ikke.

Og hvis noen som har lest dette sitter og verker etter å opplyse meg om noen av de tingene jeg har nevnt: vær så snill! Opplys meg! Gi meg linker, artikler, stoff om hvilke produsenter som har god dyrevelferd! Og hvis du har en god vegetaroppskrift på lur er jeg veldig interessert i den også.

En liten ettertanke

EDIT: Dette blogginnlegget ble begynt på for ca. en uke siden, og så skjedde livet. Og alle er sikkert drittlei hele Charlie Hebdo-styret nå, men jeg vil likevel legge til en liten avslutning.

Jeg har en sterk mistanke om at den forrige bloggposten min, Jeg er ikke Charlie, er det mest leste innlegget på hele denne bloggen. Som riktignok ikke har SÅ mange innlegg å ta av, det skal jeg være den første til å innrømme. Men likevel. Jeg gjorde som jeg pleier og sørget for at det ble postet direkte til min facebook-profil samtidig som det ble publisert her. Og mens det vil være reinspikka løgn å si at det gikk «viralt» (ble spredd over hele internett), så ble jeg mildt sagt overraska over hvor mange som «likte» og delte det – så fort. Jeg sa det på facebook, men la meg si det her også: TUSEN TAKK for alle hyggelig ord og gode tilbakemeldinger – jeg er en smule overveldet og veldig takknemlig.

Og enda mer takknemlig er jeg over at jeg har venner som ikke er redd for å si ifra hvis de er uenig med meg. Som noen gjorde – derav dette innlegget.

Det var jo tydelig at de tankene jeg satte ord på i mitt forrige innlegg var tenkt av flere – såpass tør jeg å påstå med grunnlag i all responsen jeg fikk. Og jeg står fortsatt for det jeg skrev, men etter å ha lest og diskutert andre synspunkter på saken kan jeg heller ikke la det stå uten å utdype litt mer. Spesielt en god venn mente at jeg baserte meg på feil grunnlag for å kalle Charlie Hebdo rasistisk. Nå var det vel enkelte tegninger jeg kalte rasistiske, men det går vel mye ut på det samme. Nuvel. Jeg leste litt mer, og kom fram til at ja, det er nok flere sider av denne saken – og ikke minst bladet – enn det som i første omgang kom fram.

Jeg står fortsatt ved det jeg skrev. Jeg synes fortsatt ikke dette er veldig gode tegninger, og jeg synes fortsatt det å provosere bare for å provosere er som å skrike noen i øret så høyt du bare kan – greit nok, jeg sa ingenting, men du verden så vondt i øret du fikk! Hæ? Hæ? Men jeg anerkjenner at jeg ikke var klar over konteksten disse tegningene ble trykket i, og jeg skulle vært tydeligere på at jeg kun forholdt meg til et begrenset fortolkningsmateriale. Jeg kan ikke fransk. Det sa jeg kanskje ikke? Ikke et ord. Og som det har blitt påpekt i flere av artiklene jeg lenker til, er det noen ganger avgjørende å vite konteksten for å forstå tegningene riktig. Den jeg reagerte mest på, som tilsynelatende framstiller Boko Harams sex-slaver som velferdssnyltere, er visstnok et spark til høyresidens motstand av velferdsordning. Men som Max Fisher påpeker i sin meget velbalanserte artikkel: tegningen bruker likefullt rasistiske klisjeer, som sparker de den er ment (?) å hjelpe.
Nei, pokker heller. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg overlater heller ordet til alle de andre flinke personene og håper dette gir et mer nyansert bilde.

 

Max Fisher om Charlie Hebdo – min personlige favoritt: http://www.vox.com/2015/1/12/7518349/charlie-hebdo-racist

Joe Sacco om satire: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Olivier Tonneau om Charlie Hebdo spesielt og litt historie generelt: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Simon Souyris Strumse om Charlie Hebdo, kontekst og ytringsfrihet: http://www.dagbladet.no/2015/01/17/kultur/meninger/kronikk/debatt/charlie_hebdo/37203985/

David Wong om terrorisme, sett i lys av bl.a. angrepet på Charlie Hebdo: http://www.cracked.com/blog/6-ways-to-keep-terrorists-from-ruining-world/

 

 

Jeg er ikke Charlie

Ikke Dina heller, for den saks skyld. Men akkurat nå, ihvertfall ikke Charlie. Det har vært skrevet veldig mye i det siste, forståelig nok, og jeg har lest det jeg har kommet over. Mye jeg har vært enig i, noe jeg har vært uenig i , og enda litt som jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg skjønner. Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt selv også. Bare fordi.

Jeg husker ikke hva min første reaksjon var da jeg hørte om angrepet. Men det er egentlig ikke så viktig. Reaksjonene som kommer etterpå er vel de som virkelig teller, og mine bar preg av en sterk ambivalens. Spesielt gikk denne stripa fra http://www.xkcd.com på repeat i bakhodet:

La en ting være klinkende klart: Jeg vil på INGEN måte forsvare angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo. Jeg føler med familiene til alle som mistet livet, og alle som har blitt berørt. Terrorangrep kan ikke unnskyldes, ei heller forsvares. Det kan kanskje forklares, og i ytterste konsekvens forstås. Men det er ikke poenget mitt her, og jeg mener ikke å argumentere for at Charlie Hebdo på et eller annet vis «fortjente det de fikk».

Men – og nå skal jeg bruke dette stygge ordet som begynner på «m» – men jeg støtter ikke dette bladet. Jeg støtter ikke det de står for. Jeg er ikke Charlie, og jeg vil ikke poste rasistiske tegninger i ytringsfrihetens navn. Det kan Charlie Hebdo få fortsette å gjøre helt på egen hånd, og jeg vil at de skal kunne gjøre det uten å risikere å bli skutt. Jeg vil at de skal drukne i demonstrasjoner og protestbrev, jeg vil at bladet deres skal gå konkurs. Men med demokratiske virkemidler som respekterer ytringsfriheten.

Ytringsfriheten, ja. Er den egentlig truet i Vesten i dag? «Vel, duh!»  tenker kanskje mange at svaret er – så vi ikke nettopp beviset på det? Jeg vet ikke. Jeg vet at vi så en grusom terrorhandling. Jeg vet at det er utrolig viktig å slå tilbake mot den – å vise at det ikke aksepteres, at det ikke er måten å vinne fram mot tegninger man (kanskje høyst forståelig) finner dypt krenkende.  Men ytringsfriheten sånn rent generelt opplever jeg at står ganske støtt i de fleste vestlige land. Ihvertfall for hvite menn, men det er et annet kapittel jeg ikke skal begynne på akkurat nå. Her sitter jeg, og skriver på en blogg jeg fritt opprettet, og kan skrive ganske mye hva jeg vil uten frykt for annet enn sosiale represalier. Javisst har angrepet på Charlie Hebdo bidratt til å skape frykt for nettopp represalier av den ganske dødelige sorten, men det blir ikke akkurat møtt med et skuldertrekk. Jeg håper og tror at hverdagen til alle som ytrer seg vil bli ytterligere trygget. Jeg håper i hvertfall det.

Men noen ganger er det litt vanskelig å ikke lure. Hvor mange medier som har skrevet stort og flott om ytringsfriheten de siste dagene har tatt seg bryet med å nevne Raif Badawi, som fredag forrige uke mottok de 50 første av de til sammen 1000 (TUSEN) piskeslagene han er dømt til for å ha opprettet en nettside for liberal og sosial debatt? Og alle menneskene som sitter fengslet for å ytret seg, mennesker jeg ikke aner hvem er, for jeg har ikke hørt om dem? Jeg sier ikke at ofrene for terrorangrepet i Paris ikke fortjener oppmerksomheten. Men bruk den til å belyse litt mer enn bare et ganske omdiskutert vitseblad som sparker nedover med dårlig utformede tegninger.

Og så kan vi jo huske Knut Nærums bevingede ord forrige gang omstridte religiøse tegninger gikk i trykken: Ytringsfrihet gjør seg best sammen med folkeskikk.

Jeg anbefaler forøvrig disse artiklene/kronikkene, som er skrevet av folk som har mer peiling enn meg på mye rart:

http://www.nrk.no/ytring/ytringsfrihet-pa-fransk-1.12145347

http://www.nytimes.com/2015/01/09/opinion/david-brooks-i-am-not-charlie-hebdo.html?_r=1

http://www.hoodedutilitarian.com/2015/01/in-the-wake-of-charlie-hebdo-free-speech-does-not-mean-freedom-from-criticism/

http://www.slate.com/articles/news_and_politics/politics/2015/01/charlie_hebdo_the_french_satirical_magazine_is_heroic_it_is_also_racist.html

The Mockingjay lives

mockingjay

ADVARSEL! Hvis du ennå ikke har sett Mockingjay del 1 på kino, slutt å lese dette og gå og se den. Nå. Med en gang. Løp!

Ahem. Eller du kan fortsette å lese om mit inntrykk av filmen, der jeg overhodet ikke vil bry meg om å unngå spoilers. Og jeg er redd jeg kommer til å være ganske intern – hvis du ikke har kjennskap til noen av filmene eller bøkene er det ikke sikkert dette blogginnlegget gir så mye mening. For øvrig lesning, her er min anmeldelse (eller noe sånt) av den første filmen.

Så dette er altså begynnelsen på slutten; første del av filmatiseringen av den tredje og siste boka i Dødslekene-serien. Ja, jeg kommer til å bruke engelske og norske navn om hverandre; omtrent som når jeg skriver. Deal with it. (Case in point…) Jeg har gledet meg siden vi så rulleteksten på Catching fire, og ble ikke skuffet – selv om det nå er et helt år til neste gledesrus. Det er faktisk ganske godt gjort å lage en filmatisering av en bok som jeg liker – jeg klarer for eksempel ikke å se Harry Potter-filmene, som etter min mening har blitt forvridd til det ugjenkjennelige. Men det er en avsporing. Okay, Mockingjay. Hvorfor var den så bra? Det første jeg tenker er castingen. Den sitter som et skudd, hele veien gjennom. Noen detaljer kommer jeg tilbake til i pirke-lista, men damn, president Coin! De har klippet karakteren ut av boka og raffinert den – jeg er stum av beundring. Jennifer Lawrence fortsetter også å imponere, og selv om jeg ikke vil snakke for mye dritt om Kristen Stewart kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan filmen ville sett ut hvis hun skulle fylle rollen som Katniss. *grøss*

En annen ting jeg liker er hvordan filmskaperne har løst utvidelsen av perspektivet. I bøkene har Katniss fortellerstemmen i jeg-form. Slik jeg ser det funket det utmerket i boka, men det ville blitt altfor smalt i en film. Det samme ser man i tv-serien True Blood, basert på Southern Vampire Mysteries-bokserien om Sookie Stackhouse, der Sookie har jeg-fortellerstemmen, men der synes jeg ikke de har klart å bevare de øvrige karakterene i overgangen fra bok til film (eller tv-serie, om du vil være pirkete). Her er ikke dette et problem overhodet; samtlige overbeviser. Plutarch Heavensbee, spilt av avdøde Philip Seymour Hoffman, viser seg som en person det er vanskelig å verken stole på eller ha mistillit til. Mens han på den ene siden tilsynelatende står på Katniss’ side, er han også en manipulator av rang med en kynisme som innimellom glimter til. Også Effie Trinket får en større rolle, og funger som litt comic relief uten at det vipper over. Innblikkene i palasset i Capitol gir en helt ny tyngde til president Snow, og legger sporene for noen interessante tanketog rundt hvordan det er å bo så tett på ham. Spesielt godt liker jeg jenta som nesten umerkelig fjerner noe – vi ser aldri hva – fra enden av hårfletten når spottekråke-symbolet blir erklært forbudt. Legger noen merke til det? Hva vil skje med henne?

Jeg savner kanskje bittelitt mer utforsking av forholdet mellom Katniss og Gale (Storm), som mildt sagt er komplisert, for ikke å snakke om Peeta, men sistnevnte kommer tross alt sterkere tilbake i neste film, og de hadde mye å putte inn i denne. Dessuten er show, don’t tell en mye brukt og svært vellykket strategi gjennom filmen – skjønt der vet jeg ikke hvordan det vil oppfattes for noen som ikke har lest bøkene.

Okay, så er det pirkelista, da. Du vet, der jeg i anmeldelsen av første filmen snakka om feil farge på katten og sånt. Jeg er sikkert ikke den eneste som har påpekt at skjønt Jennifer Lawrence gjør en helt fantastisk jobb, så er Katniss beskrevet i bøkene med «dark hair and olive skin». Så ja – det er en vanskelig problemstilling, som inngår i et større bilde. En annen ting er språket, mer spesifikt i den norske tekstingen. Det er mulig dette har å gjøre med rettigheter og slikt, men jeg kan i utgangspunktet ikke forstå hvorfor teksting-oversetteren (i mangel på et bedre ord) ikke baserte seg mer på den norske bokoversettelsen. Spesielt når det gjelder sangen «The Hanging Tree» – i den norske oversettelsen kalt «Død manns tre» – synes jeg godt de kunne brukt versjonen fra boka i stedet for å lage en ny (og så vidt jeg kunne se dårligere) oversettelse. En annen ting er at de ikke har oversatt «Gale» i tekstingen – han heter Storm i den norske oversettelsen, og jeg ser ikke for meg at de yngste leserne blant publikum umiddelbart tar den. Verre er det at de omtaler kvartsekelspillet som «quarter quell» – det er bare ren og skjær latskap å ha med engelske, relativt avanserte ord i en norsk teksting når det foreligger en ferdig oversettelse. «Lasarett» stusset jeg også på, men som min kjære påpeker er det tross alt det mest presise begrepet, og kan hende det engelske «hospital» har en videre betydning enn norske «sykehus».

Alt i alt var dette en meget god filmatisering som jeg anbefaler på det varmeste. Jeg synger mens jeg venter på 20. november 2015 og neste gåsehudopplevelse.

Are you, are you coming to the tree…

Sommerlesning – eller Blacklands

Sommerlesning. Smak på ordet. Sommer – lesning. Du kjenner det, ikke sant? En sval bris, sola som varmer, lyse boksider, kanskje en pocket, med hyggelig innhold som ikke utfordrer hodet altfor mye. Akkurat det du trenger når det er ferie. Så jeg tok med meg Blacklands av Belinda Bauer. Idiot.

 

Blacklands handler om tolvåringen Steven, som graver på Exmoorheiene etter levningene av onkel Billy. For ca tyve år siden forsvant elleveåringen Billy, og selv om det mistenkes at han ble bortført og drept av den pedofile seriemorderen Arnold Avery ble han aldri funnet. Forsvinningen (og det antagelige drapet) har preget familien i tre generasjoner, og det er det ødelagte hjemmet Steven forsøker å reparere ved å finne levningene til en onkel han aldri har møtt. Men å grave etter levningene til et barn på Exmoorheiene er et ganske håpløst arbeid hvis du ikke vet hvor du skal grave, og i et anfall av desperasjon skriver Steven til Arnold Avery, et enkelt brev. «Dear Mr. Avery. I am looking for WP. Can you help me? Sincerely, SL.» Og Arnold Avery svarer. Det skal få uante konsekvenser.

 

Blacklands er mørk, dyster og utrolig godt skrevet. Savnet, uvissheten som går over i håpløshet, styrket av fattigdom – og midt oppi dette Steven, en tolvåring som ikke har noe rom for å være et barn. Som lever i huset til bestemoren, der onkelens barnerom har stått urørt i tyve år. Men der boka kunne satt seg fast i en hengemyr av familietragedie, beholder den driven. For vi får også et innblikk i Averys tanker, noe jeg forsåvidt gjerne skulle vært foruten. Det tok meg lang tid å bli ferdig med boka, ikke fordi den ikke var spennende; fordi den var så uutholdelig, to-tog-som-kræsjer, katastrofen-er-rett-rundt-hjørnet spennende at jeg knapt klarte å finne hvordan det gikk videre.

 

Og ikke pokker om jeg har tenkt å fortelle det. For Blacklands fortjener å leses i sin helhet. Men kanskje heller på høsten, i september/oktober, med bål på peisen, eller ihvertfall et pledd, noe varmt i koppen (og det skader nok ikke med en støyt whisky når det står på som verst) og kanskje en hånd å holde i på de siste 20-30 sidene. Så kan man heller lese Nynnes dagbok eller en annen hysterisk morsom bok mens sola skinner.

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble