Kongelig dritt

Jeg har faktisk, i løpet av de årene jeg har hatt denne bloggen, ikke fått en eneste kjip melding. Ingen hatkommentarer eller drittslenging. Jeg har mer enn en mistanke om at dette har å gjøre med både lesertall (tenk Radio Gagas lyttere), og at jeg ikke har toucha borti SÅ mange brennbare temaer. Det er få folk som lar seg hisse til å skrive drapstrusler på grunn av strikketøy. Jeg har en følelse av at hvis jeg kommer til å få noe drittslenging noen gang, så vil det være på grunn av dette blogginnlegget. Og èn ting til – jeg er jævlig forbanna. I ordets rette forstand. Tidligere har jeg lagt litt bånd på språkbruken. Ikke i dag.

Så jeg fikk en mail fra Kinopluss, fordelsklubben for Oslo kino, som tilbød meg en gratis kinobillett til et utvalg forestillinger mot at jeg fylte ut en spørreundersøkelse. Sure thing. Jeg og mannen bestemte oss for Kingsman. Det virka som en passe grei underholdningsfilm – litt cheesy, men som sagt, sikkert helt grei.

Så vi setter oss ned, og det går kanskje så mye som to minutter før jeg mister sympatien med Colin Firths karakter. Jeg tror ikke det var meninga. Så ja, dette var kanskje ikke min type film. Men jeg ville gjerne like den. Jeg har sans for badass-skurker og ditto helter, jeg liker Iron Man og det meste av det Marvel ellers har pumpa ut i det siste. Men det jeg nå skal si gjelder ganske mye for dem også, som mange har påpekt allerede:


Så tok det heller ikke lang tid før jeg ble sittende og drømme om hvordan det hadde vært hvis de hadde latt rollene til Eggsy og Roxy bytte plass. Tenk om det var Roxy vi fulgte, fra hun vokste opp med en død soldatfar og en trang til å slå ut mot all fortvilelsen (men jenter gjør vel ikke det – de vender det mot seg selv), fram til hun blir plukket opp av Kingsman. Tenk om hun ikke var den eneste karakteren i HELE JÆVLA GRUPPA som var usikker, nervøs og noen ganger redd. Tenk om det var hun, øverst i klassen (såvidt nevnt i en bisetning), den eneste som klarte opptakskravene og ble en fullverdig agent, som gikk inn og reddet dagen, i stedet for å bakse rundt i verdensrommet under to ballonger, mens hun hyperventilerte og nesten fucka til alt.

TENK OM EN HELVETES JÆVLA KVINNELIG KARAKTER HADDE FÅTT LOV TIL Å GJØRE DET I EN ACTIONFILM!

Så ja. Intet nytt under solen. Og det er vel egentlig det som i all hovedsak utgjør poenget. Jeg er så usannsynlig, hinsides lei av at kvinnelige karakterer har like mye dybde som et vannspeil, med mindre handlingsrom enn ei burhøne. #Not all movies #Yes all female characters. Eller så godt som. Det er Legolas, ikke Tauriel, som svinger seg fra kjempeflaggermus og skyter orker. Og vi trenger flere actionheltinner enn Katniss.

Og så, i det jeg sitter der og er godt og grundig klar for å dra hjem, etter plottwister som er mer forutsigbare enn sjokkerende, kommer det absolutt lavpunktet. Sveriges prinsesse (til min blandede skuffelse og lettelse viste det seg altså ikke å være Mette-Marit), er en av celebritetsgislene. Så da vår helt kommer forbi cellen hennes og ser en blond vakker kvinne i nød er jo den naturlige reaksjonen å stille betingelser for å redde henne. Boys will be boys and all that shit.

Så når hun lover ham «mer enn et kyss» var det antageligvis flere enn meg som forutså et velfortjent ballespark så fort den celledøra ble slått opp. Men nei. For dette er heltens film, og han skal selvsagt få belønning for å redde verden. Denne gangen i form av å ha analsex med den pene blondinen.

Jeg var usikker på om jeg skulle skrive dette, men faen heller. Jeg var så sint at jeg grein. Der. Her er jeg, blottstilt som et humørløst følelsesmenneske som tyr til irrasjonelle reaksjoner. For å si det slik, dette var dråpen, for ikke å si halvliteren, som fikk bassenget til å flyte over. Og det er et jævlig  stort basseng. Det består av alle reklamer, alle filmer, alle bøker og blader og tv-serier og internettbilder, av hele Trygdekontor-clusterfucken, alt som sier at kvinner er til for å bli sett på og kanskje pules, hvis de er pene nok. Og de er takknemlige.

Og vet du hva? Du har lest dette før. Det er ingenting nytt. Og nettopp derfor skriver jeg det. For noe må jeg gjøre når jeg er så sint at jeg vil rive noe fra hverandre med hendene. Kingsman, for eksempel.

En liten utblåsning

En dag sprekker jeg. En dag står jeg på butikken og skriker ut all min frustrasjon og forvirring til noen ringer politiet. Midt på gulvet, foran kjøledisken og hyller med egg og fisk og leverpostei. Og det jeg kommer til å skrike, igjen og igjen, til jeg får svar eller blir kasta ut, er dette: HVA FAEN SKAL JEG KJØPE?

Litt roligere nå. Altså. Det har seg slik at jeg bryr meg om denne kloden vi bor på, med langhårete menn og melkesjokolade, som Nemi sier. Og mens jeg ikke er vegetarianer (fordi bacon er for godt), er jeg opptatt av at dyra jeg spiser har et godt liv fram til de tar første skritt i retning min tallerken. Men noen ganger, og oftest når jeg står ved butikkhyllene, virker det som om den eneste måten å realisere dette er å kjøpe et småbruk og drive sjølberging med høns, sauer og gris. For hva i all verden skal jeg kjøpe?

Økologisk! Sier noen. Og det virka jo i utgangspunktet flott. Men så leser jeg plutselig artikler om at økologisk kanskje ikke betyr så mye for dyrevelferden likevel. Og jeg blåser lenge og vel i hvorvidt dyra får korn som har blitt sådd under fullmånen og vannet med enhjørningtårer, hvis de har blitt fôret dette kornet mens de ikke kan røre seg. Så da står jeg der, og skal prøve å veie lommeboka opp mot etikken, mens jeg lurer på om det egentlig er noen reell forskjell på de økologiske frittgående hønsa og de … normale frittgående hønsa som visstnok ikke går mer fritt enn at de hakker hverandre til døde. Unnskyld meg et øyeblikk, skal bare sjekke boligannonsene på Finn etter et passende sted med plass til hønsehus.

Leverpostei står også på lista. Jeg er kjempeglad for at Rema 1000 har et stort utvalg produkter fra Grøstad gris, også de økologiske, og her skal visst grisevelferden stå i sentrum. Men hønsehjernen er i tvil. Hva om dette også er løgn? Kan jeg egentlig stole på noe av det som står på pakkene, eller må jeg dra og se selv for å være sikker? Og hva betyr egentlig økologisk og dyrevelferd i grisesammenheng? Lever de gode dager til de likevel blir stresset inn i en lastebil, kjørt mange timer og jaget gjennom et slakteri?

Og sånn spinner tankene, innom fisk (tungmetaller? rovdrift?), frukt og grønnsaker (kortreist? sprøytemidler?) til sjokoladen (jeg gidder ikke å nevne orde som begynner på p og slutter på olje), og til slutt står jeg med en full handlekurv, et håp om at jeg stort sett har gjort de rette valga og en drøm om å vinne i Lotto så jeg kan bo på en plass med dyr jeg passer på selv. Og får et mobilt slakteri til å avlive for meg – så romantisk anlagt er jeg ikke.

Og hvis noen som har lest dette sitter og verker etter å opplyse meg om noen av de tingene jeg har nevnt: vær så snill! Opplys meg! Gi meg linker, artikler, stoff om hvilke produsenter som har god dyrevelferd! Og hvis du har en god vegetaroppskrift på lur er jeg veldig interessert i den også.

En liten ettertanke

EDIT: Dette blogginnlegget ble begynt på for ca. en uke siden, og så skjedde livet. Og alle er sikkert drittlei hele Charlie Hebdo-styret nå, men jeg vil likevel legge til en liten avslutning.

Jeg har en sterk mistanke om at den forrige bloggposten min, Jeg er ikke Charlie, er det mest leste innlegget på hele denne bloggen. Som riktignok ikke har SÅ mange innlegg å ta av, det skal jeg være den første til å innrømme. Men likevel. Jeg gjorde som jeg pleier og sørget for at det ble postet direkte til min facebook-profil samtidig som det ble publisert her. Og mens det vil være reinspikka løgn å si at det gikk «viralt» (ble spredd over hele internett), så ble jeg mildt sagt overraska over hvor mange som «likte» og delte det – så fort. Jeg sa det på facebook, men la meg si det her også: TUSEN TAKK for alle hyggelig ord og gode tilbakemeldinger – jeg er en smule overveldet og veldig takknemlig.

Og enda mer takknemlig er jeg over at jeg har venner som ikke er redd for å si ifra hvis de er uenig med meg. Som noen gjorde – derav dette innlegget.

Det var jo tydelig at de tankene jeg satte ord på i mitt forrige innlegg var tenkt av flere – såpass tør jeg å påstå med grunnlag i all responsen jeg fikk. Og jeg står fortsatt for det jeg skrev, men etter å ha lest og diskutert andre synspunkter på saken kan jeg heller ikke la det stå uten å utdype litt mer. Spesielt en god venn mente at jeg baserte meg på feil grunnlag for å kalle Charlie Hebdo rasistisk. Nå var det vel enkelte tegninger jeg kalte rasistiske, men det går vel mye ut på det samme. Nuvel. Jeg leste litt mer, og kom fram til at ja, det er nok flere sider av denne saken – og ikke minst bladet – enn det som i første omgang kom fram.

Jeg står fortsatt ved det jeg skrev. Jeg synes fortsatt ikke dette er veldig gode tegninger, og jeg synes fortsatt det å provosere bare for å provosere er som å skrike noen i øret så høyt du bare kan – greit nok, jeg sa ingenting, men du verden så vondt i øret du fikk! Hæ? Hæ? Men jeg anerkjenner at jeg ikke var klar over konteksten disse tegningene ble trykket i, og jeg skulle vært tydeligere på at jeg kun forholdt meg til et begrenset fortolkningsmateriale. Jeg kan ikke fransk. Det sa jeg kanskje ikke? Ikke et ord. Og som det har blitt påpekt i flere av artiklene jeg lenker til, er det noen ganger avgjørende å vite konteksten for å forstå tegningene riktig. Den jeg reagerte mest på, som tilsynelatende framstiller Boko Harams sex-slaver som velferdssnyltere, er visstnok et spark til høyresidens motstand av velferdsordning. Men som Max Fisher påpeker i sin meget velbalanserte artikkel: tegningen bruker likefullt rasistiske klisjeer, som sparker de den er ment (?) å hjelpe.
Nei, pokker heller. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg overlater heller ordet til alle de andre flinke personene og håper dette gir et mer nyansert bilde.

 

Max Fisher om Charlie Hebdo – min personlige favoritt: http://www.vox.com/2015/1/12/7518349/charlie-hebdo-racist

Joe Sacco om satire: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Olivier Tonneau om Charlie Hebdo spesielt og litt historie generelt: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Simon Souyris Strumse om Charlie Hebdo, kontekst og ytringsfrihet: http://www.dagbladet.no/2015/01/17/kultur/meninger/kronikk/debatt/charlie_hebdo/37203985/

David Wong om terrorisme, sett i lys av bl.a. angrepet på Charlie Hebdo: http://www.cracked.com/blog/6-ways-to-keep-terrorists-from-ruining-world/

 

 

Jeg er ikke Charlie

Ikke Dina heller, for den saks skyld. Men akkurat nå, ihvertfall ikke Charlie. Det har vært skrevet veldig mye i det siste, forståelig nok, og jeg har lest det jeg har kommet over. Mye jeg har vært enig i, noe jeg har vært uenig i , og enda litt som jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg skjønner. Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt selv også. Bare fordi.

Jeg husker ikke hva min første reaksjon var da jeg hørte om angrepet. Men det er egentlig ikke så viktig. Reaksjonene som kommer etterpå er vel de som virkelig teller, og mine bar preg av en sterk ambivalens. Spesielt gikk denne stripa fra http://www.xkcd.com på repeat i bakhodet:

La en ting være klinkende klart: Jeg vil på INGEN måte forsvare angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo. Jeg føler med familiene til alle som mistet livet, og alle som har blitt berørt. Terrorangrep kan ikke unnskyldes, ei heller forsvares. Det kan kanskje forklares, og i ytterste konsekvens forstås. Men det er ikke poenget mitt her, og jeg mener ikke å argumentere for at Charlie Hebdo på et eller annet vis «fortjente det de fikk».

Men – og nå skal jeg bruke dette stygge ordet som begynner på «m» – men jeg støtter ikke dette bladet. Jeg støtter ikke det de står for. Jeg er ikke Charlie, og jeg vil ikke poste rasistiske tegninger i ytringsfrihetens navn. Det kan Charlie Hebdo få fortsette å gjøre helt på egen hånd, og jeg vil at de skal kunne gjøre det uten å risikere å bli skutt. Jeg vil at de skal drukne i demonstrasjoner og protestbrev, jeg vil at bladet deres skal gå konkurs. Men med demokratiske virkemidler som respekterer ytringsfriheten.

Ytringsfriheten, ja. Er den egentlig truet i Vesten i dag? «Vel, duh!»  tenker kanskje mange at svaret er – så vi ikke nettopp beviset på det? Jeg vet ikke. Jeg vet at vi så en grusom terrorhandling. Jeg vet at det er utrolig viktig å slå tilbake mot den – å vise at det ikke aksepteres, at det ikke er måten å vinne fram mot tegninger man (kanskje høyst forståelig) finner dypt krenkende.  Men ytringsfriheten sånn rent generelt opplever jeg at står ganske støtt i de fleste vestlige land. Ihvertfall for hvite menn, men det er et annet kapittel jeg ikke skal begynne på akkurat nå. Her sitter jeg, og skriver på en blogg jeg fritt opprettet, og kan skrive ganske mye hva jeg vil uten frykt for annet enn sosiale represalier. Javisst har angrepet på Charlie Hebdo bidratt til å skape frykt for nettopp represalier av den ganske dødelige sorten, men det blir ikke akkurat møtt med et skuldertrekk. Jeg håper og tror at hverdagen til alle som ytrer seg vil bli ytterligere trygget. Jeg håper i hvertfall det.

Men noen ganger er det litt vanskelig å ikke lure. Hvor mange medier som har skrevet stort og flott om ytringsfriheten de siste dagene har tatt seg bryet med å nevne Raif Badawi, som fredag forrige uke mottok de 50 første av de til sammen 1000 (TUSEN) piskeslagene han er dømt til for å ha opprettet en nettside for liberal og sosial debatt? Og alle menneskene som sitter fengslet for å ytret seg, mennesker jeg ikke aner hvem er, for jeg har ikke hørt om dem? Jeg sier ikke at ofrene for terrorangrepet i Paris ikke fortjener oppmerksomheten. Men bruk den til å belyse litt mer enn bare et ganske omdiskutert vitseblad som sparker nedover med dårlig utformede tegninger.

Og så kan vi jo huske Knut Nærums bevingede ord forrige gang omstridte religiøse tegninger gikk i trykken: Ytringsfrihet gjør seg best sammen med folkeskikk.

Jeg anbefaler forøvrig disse artiklene/kronikkene, som er skrevet av folk som har mer peiling enn meg på mye rart:

http://www.nrk.no/ytring/ytringsfrihet-pa-fransk-1.12145347

http://www.nytimes.com/2015/01/09/opinion/david-brooks-i-am-not-charlie-hebdo.html?_r=1

http://www.hoodedutilitarian.com/2015/01/in-the-wake-of-charlie-hebdo-free-speech-does-not-mean-freedom-from-criticism/

http://www.slate.com/articles/news_and_politics/politics/2015/01/charlie_hebdo_the_french_satirical_magazine_is_heroic_it_is_also_racist.html

The Mockingjay lives

mockingjay

ADVARSEL! Hvis du ennå ikke har sett Mockingjay del 1 på kino, slutt å lese dette og gå og se den. Nå. Med en gang. Løp!

Ahem. Eller du kan fortsette å lese om mit inntrykk av filmen, der jeg overhodet ikke vil bry meg om å unngå spoilers. Og jeg er redd jeg kommer til å være ganske intern – hvis du ikke har kjennskap til noen av filmene eller bøkene er det ikke sikkert dette blogginnlegget gir så mye mening. For øvrig lesning, her er min anmeldelse (eller noe sånt) av den første filmen.

Så dette er altså begynnelsen på slutten; første del av filmatiseringen av den tredje og siste boka i Dødslekene-serien. Ja, jeg kommer til å bruke engelske og norske navn om hverandre; omtrent som når jeg skriver. Deal with it. (Case in point…) Jeg har gledet meg siden vi så rulleteksten på Catching fire, og ble ikke skuffet – selv om det nå er et helt år til neste gledesrus. Det er faktisk ganske godt gjort å lage en filmatisering av en bok som jeg liker – jeg klarer for eksempel ikke å se Harry Potter-filmene, som etter min mening har blitt forvridd til det ugjenkjennelige. Men det er en avsporing. Okay, Mockingjay. Hvorfor var den så bra? Det første jeg tenker er castingen. Den sitter som et skudd, hele veien gjennom. Noen detaljer kommer jeg tilbake til i pirke-lista, men damn, president Coin! De har klippet karakteren ut av boka og raffinert den – jeg er stum av beundring. Jennifer Lawrence fortsetter også å imponere, og selv om jeg ikke vil snakke for mye dritt om Kristen Stewart kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan filmen ville sett ut hvis hun skulle fylle rollen som Katniss. *grøss*

En annen ting jeg liker er hvordan filmskaperne har løst utvidelsen av perspektivet. I bøkene har Katniss fortellerstemmen i jeg-form. Slik jeg ser det funket det utmerket i boka, men det ville blitt altfor smalt i en film. Det samme ser man i tv-serien True Blood, basert på Southern Vampire Mysteries-bokserien om Sookie Stackhouse, der Sookie har jeg-fortellerstemmen, men der synes jeg ikke de har klart å bevare de øvrige karakterene i overgangen fra bok til film (eller tv-serie, om du vil være pirkete). Her er ikke dette et problem overhodet; samtlige overbeviser. Plutarch Heavensbee, spilt av avdøde Philip Seymour Hoffman, viser seg som en person det er vanskelig å verken stole på eller ha mistillit til. Mens han på den ene siden tilsynelatende står på Katniss’ side, er han også en manipulator av rang med en kynisme som innimellom glimter til. Også Effie Trinket får en større rolle, og funger som litt comic relief uten at det vipper over. Innblikkene i palasset i Capitol gir en helt ny tyngde til president Snow, og legger sporene for noen interessante tanketog rundt hvordan det er å bo så tett på ham. Spesielt godt liker jeg jenta som nesten umerkelig fjerner noe – vi ser aldri hva – fra enden av hårfletten når spottekråke-symbolet blir erklært forbudt. Legger noen merke til det? Hva vil skje med henne?

Jeg savner kanskje bittelitt mer utforsking av forholdet mellom Katniss og Gale (Storm), som mildt sagt er komplisert, for ikke å snakke om Peeta, men sistnevnte kommer tross alt sterkere tilbake i neste film, og de hadde mye å putte inn i denne. Dessuten er show, don’t tell en mye brukt og svært vellykket strategi gjennom filmen – skjønt der vet jeg ikke hvordan det vil oppfattes for noen som ikke har lest bøkene.

Okay, så er det pirkelista, da. Du vet, der jeg i anmeldelsen av første filmen snakka om feil farge på katten og sånt. Jeg er sikkert ikke den eneste som har påpekt at skjønt Jennifer Lawrence gjør en helt fantastisk jobb, så er Katniss beskrevet i bøkene med «dark hair and olive skin». Så ja – det er en vanskelig problemstilling, som inngår i et større bilde. En annen ting er språket, mer spesifikt i den norske tekstingen. Det er mulig dette har å gjøre med rettigheter og slikt, men jeg kan i utgangspunktet ikke forstå hvorfor teksting-oversetteren (i mangel på et bedre ord) ikke baserte seg mer på den norske bokoversettelsen. Spesielt når det gjelder sangen «The Hanging Tree» – i den norske oversettelsen kalt «Død manns tre» – synes jeg godt de kunne brukt versjonen fra boka i stedet for å lage en ny (og så vidt jeg kunne se dårligere) oversettelse. En annen ting er at de ikke har oversatt «Gale» i tekstingen – han heter Storm i den norske oversettelsen, og jeg ser ikke for meg at de yngste leserne blant publikum umiddelbart tar den. Verre er det at de omtaler kvartsekelspillet som «quarter quell» – det er bare ren og skjær latskap å ha med engelske, relativt avanserte ord i en norsk teksting når det foreligger en ferdig oversettelse. «Lasarett» stusset jeg også på, men som min kjære påpeker er det tross alt det mest presise begrepet, og kan hende det engelske «hospital» har en videre betydning enn norske «sykehus».

Alt i alt var dette en meget god filmatisering som jeg anbefaler på det varmeste. Jeg synger mens jeg venter på 20. november 2015 og neste gåsehudopplevelse.

Are you, are you coming to the tree…

Sommerlesning – eller Blacklands

Sommerlesning. Smak på ordet. Sommer – lesning. Du kjenner det, ikke sant? En sval bris, sola som varmer, lyse boksider, kanskje en pocket, med hyggelig innhold som ikke utfordrer hodet altfor mye. Akkurat det du trenger når det er ferie. Så jeg tok med meg Blacklands av Belinda Bauer. Idiot.

 

Blacklands handler om tolvåringen Steven, som graver på Exmoorheiene etter levningene av onkel Billy. For ca tyve år siden forsvant elleveåringen Billy, og selv om det mistenkes at han ble bortført og drept av den pedofile seriemorderen Arnold Avery ble han aldri funnet. Forsvinningen (og det antagelige drapet) har preget familien i tre generasjoner, og det er det ødelagte hjemmet Steven forsøker å reparere ved å finne levningene til en onkel han aldri har møtt. Men å grave etter levningene til et barn på Exmoorheiene er et ganske håpløst arbeid hvis du ikke vet hvor du skal grave, og i et anfall av desperasjon skriver Steven til Arnold Avery, et enkelt brev. «Dear Mr. Avery. I am looking for WP. Can you help me? Sincerely, SL.» Og Arnold Avery svarer. Det skal få uante konsekvenser.

 

Blacklands er mørk, dyster og utrolig godt skrevet. Savnet, uvissheten som går over i håpløshet, styrket av fattigdom – og midt oppi dette Steven, en tolvåring som ikke har noe rom for å være et barn. Som lever i huset til bestemoren, der onkelens barnerom har stått urørt i tyve år. Men der boka kunne satt seg fast i en hengemyr av familietragedie, beholder den driven. For vi får også et innblikk i Averys tanker, noe jeg forsåvidt gjerne skulle vært foruten. Det tok meg lang tid å bli ferdig med boka, ikke fordi den ikke var spennende; fordi den var så uutholdelig, to-tog-som-kræsjer, katastrofen-er-rett-rundt-hjørnet spennende at jeg knapt klarte å finne hvordan det gikk videre.

 

Og ikke pokker om jeg har tenkt å fortelle det. For Blacklands fortjener å leses i sin helhet. Men kanskje heller på høsten, i september/oktober, med bål på peisen, eller ihvertfall et pledd, noe varmt i koppen (og det skader nok ikke med en støyt whisky når det står på som verst) og kanskje en hånd å holde i på de siste 20-30 sidene. Så kan man heller lese Nynnes dagbok eller en annen hysterisk morsom bok mens sola skinner.

A sorta fairytale

Noen ganger må jeg jobbe litt for å huske hvorfor jeg driver med denne høyst sporadiske blogginga. Som for eksempel når jeg skriver et helt kjempelangt blogginnlegg om en ganske spesifikk hendelse, og så sletta WordPress hele greia da jeg trykket «Lagre», og så ble jeg så slått ut at jeg ikke orka å umiddelbart skrive det på nytt, og så skjer livet, og jo lenger tid som går jo dummere føler jeg meg hvis jeg skriver om noe som skjedde for over to måneder siden. Men fuck it.

For noen ganger er det som om alt fantastisk skjer på en gang. Jeg gråt mine modige tårer (strengt tatt svært selvmedlidende tårer) over at jeg ikke på noe realistisk vis kunne få med meg Tori Amos og Neil Gaiman som snakket om tegneserier i London fredag 16. mai. Enda godt, da, at hele greia ble filmet, og Bærum biblioteks utrolig kule «På tvers»-blogg posta videoen.

Men det er jo en ganske god «trøstepremie» å få Tori Amos-konsert på torsdag og Neil Gaiman-intervju påfølgende mandag. Det er rett og slett ganske vidunderlig. Tori og Neil. En musiker og en forfatter, som begge er store ingredienser i miksen som utgjør mitt (kulturelle) liv. Og som er såpass tvunnet inn i hverandre at jeg ikke kan skrive om den ene uten å ta med den andre. So here goes.

Når er det egentlig noe begynner? Med Tori Amos har jeg et helt spesifikt tid og sted. Jeg er 16-17 år, på klassetur i Brüssel, og sitter på et hotellrom og hører «Precious Things» for første gang. Det gjorde et varig inntrykk. Men tydeligvis ikke på hukommelsen, som ikke så seg brydd med å huske navnet på verken artisten eller låta. Hvorfor jeg ikke bare spurte venninna mi, hvis cd det var, er et mysterium som nå hører fortiden til. Jeg var vel for forelska i bandet Gåte på den tida til at det var plass til nye kjærligheter i mitt liv. Hvem vet.

Ihvertfall, Tori Amos forble et mysterium, helt til jeg hørt igjen sangen på folkehøgskolen, hev meg over cd-spilleren og fikk låne albumet med meg på rommet. En ny kjærlighet var født. Og har ikke dødd ennå, i mosetning til mange av mine store musikkjærligheter i ungdommen, deriblant Sting og U2. Sånn kan det gikk.

Jeg er ingen musikkekspert, så jeg skal ikke forsøke meg på noen større analyse av nøyaktig hva det er som gjør Tori Amos til en så fantastisk artist – ihvertfall i mine øyne. For meg er det musikken, tekstene – alt. 😉 Det eksentriske, det gjennomtrengende bitre, den smittende livsgleden i Bouncing On Clouds og Happy Phantom og det bitende stinget i Crucify og Blood Roses. Og noe mer sårt enn Me and a gun skal man lete lenge etter. Og noen ganger er det bare vakkert og drømmende, for eksempel i Icicle og The Battle of Trees. For ikke å snakke om helt uforståelig. Jeg liker det også.

Konserten skuffet ikke – for de som vil lese en anmeldelse skrevet av noen som kan slikt kan du gå her. Oppvarmingsbandet, i form av musikkduoen Trevor Moss & Hannah-Lou skuffet heller ikke – og var veldig hyggelige mot overtrøtte, gira, snakkesalige, noe starstruck meg, som egentlig var fryktelig sjenert men på død og liv skulle konversere med dem da de solgte cd’er etter konserten. Nuvel.

Når det gjelder Neil Gaiman har jeg ikke noe definert øyeblikk for når hans verker kom inn i livet mitt. Var det referansene til Sandman i Nemi-bladene? Anbefalinger fra venner? Jeg kan for mitt bare liv ikke huske hva som fikk meg til å plukke opp det første Sandman-bladet fra tegneseriehylla i biblioteket, men jeg vet veldig godt hvorfor jeg ikke la det fra meg. Først var det bare Sandman for meg. Historiene om The endless – De evige; Døden, Drøm, Delirium og de fire andre søsknene; eldre enn guder, men på så mange måter like menneskelige som oss. Det er vel her overlappingen mellom Neil og Tori er tydeligst: Hun har skrevet et helt fantastisk og ikke minst tankevekkende forord til Death; the high cost of living og skrevet sangen A sister named Desire samt diverse referanser til serien og Neil i sangene sine, han har blant annet skrevet novellen Strange little girls, basert på albumet hennes med samme navn. Novellen, ja. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at Neil Gaiman skrev bøker også, i tillegg til tegneserier.

Jeg husker ikke helt hvilken jeg leste først. Jeg tror kanskje det var American Gods – heldigvis oversatt til norsk (Amerikanske Guder) av eminente Ina Vassbotn Steinman. Hun har også oversatt Fortunately, the milk… (Heldigvis hadde jeg melka), men det kommer jeg tilbake til om litt. American Gods er en bok som tar pusten fra deg – den gjorde ihvertfall det med meg. Handlingen er for kompleks til å gjengis på en god måte spør du meg, men det dreier seg i svært grove trekk om tro, nye tider, gamle guder og en krig som vil endre alt. Og midt i stormens øye, høyst motvillig, Shadow. Jeg anbefaler den varmt. Senere ble det Anansi boys, The Graveyard Book, The Ocean at the End of the Lane (Brrr!) og nå Fortunately, the milk…, lansert med brask og bram og et übersjeldent besøk av Neil Gaiman i egen kule person. Nyhetene spredde seg først som et rykte på facebook, før det endelig ble bekreftet. Boksigneringer på Outland og Ark, besøk på Litteraturhuset med salg i dør- eh, nei. Da mange nok begynte å snakke om å legge seg til med sovepose kvelden før innså forlaget de harde realiteter og flyttet alt over til Rockefeller, med salg via Billettservice. Og takk og pris for det.

Jeg og mannen pakket ned samtlige Sandman-bind og diverse bøker i sekken og dro avgårde med høye forventninger. Vi ble ikke skuffet. Neil Gaiman var helt fantastisk. Nei, jeg er ikke partisk. Ikke i det hele tatt. :p Han hadde nettopp kommet tilbake etter å ha besøkt syriske flyktninger i Jordan, der han skrev om forholdene og hverdagen i leiren på oppdrag fra FN’s høykommisær for flyktninger. Han fortalte hjerteskjærende historier, om hvordan det ikke finnes noen side – alle er mot alle, og alle taper. Men han fortalte også om hvordan livet går videre, om hvordan folk skaper seg en hverdag; en nederlandsk delegasjon hadde donert sykler, og noen hadde startet pizzabakeri – med pizzabud på sykkel. Og hvordan han fikk den beste baklavaen han har smakt noen gang – de hadde laget seg en egen innviklet handelsvei til sukker som jeg virkelig ikke husker detaljene fra.

Og Neil Gaiman leste høyt fra den nye boka si, Fortunately, the milk… eller Heldigvis hadde jeg melka, en ellevill røverhistorie om en far som går ut for å kjøpe melk i butikken på hjørnet til sine to barn som venter hjemme med tørr frokostblanding. Det er bare det at når han kommer ut av butikken bilr han sugd opp i en diger, sølvgrå, flygende tallerken. Og det ender ikke der. Ikke før han (og vi) har vært innom sjørøverskip, vampyrer, dinosaurer i tidsmaskiner, menneskeofrende kannibaler og mye mer. Heldigvis har han melka…

Neil Gaiman fortalte hvordan han skrev denne boka som en slags hyllest til fedre, og kanskje litt som en unnskyldning etter at han for mange år siden skrev The day I swapped my dad for two goldfish. Han fortalte hvordan han ofte fikk inspirasjon av barna sine til bøkene, så også denne gangen, da han kom i skade for å si noe forferdelig utilgivelig til sin fire år gamle sønn: «Kanskje det er på tide å legge seg?» Og hvordan fireåringen sto der, sinna og med knyttede never, og ropte ut: «Jeg skulle ønske jeg ikke hadde noen far! Jeg skulle ønske jeg hadde…» («og her så jeg», sa Gaiman, «hvordan han stoppet opp og tenkte seg om, for hva annet er det?») «…jeg skulle ønske jeg hadde gullfisk!» En bokide var født.

I signeringskøen etterpå kunne jeg ikke la være å fortelle om min egen pelsallergiske mor, som svært fattet (såvidt jeg husker) måtte takle følgende spørsmål fra baksetet da vi var små: «Mamma, hvis du dør, kan vi få oss hund da?» Han humret og kommenterte at det er vidunderlig hvor pragmatiske/praktiske (jeg husker ikke helt) barn kan være.

Og slik endte mitt (sålangt) eneste møte med Neil Gaiman. Nå har jeg sommerferie og hører The Graveyard Book på lydbok – lest høyt av ham. Om kvelden er det tid for Scarlet’s Walk av Tori Amos.

 

Kilder/mer lesning:

Oslopuls
Dagsavisen
AV-avis

Previous Older Entries Next Newer Entries

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble