Drager på Manhattan

Da jeg var ung (yngre enn jeg er nå), sånn tidlig i tenåra en gang, oppdaget jeg bøkene til Francesca Lia Block. Ved nærmere ettertanke burde jeg vel egentlig skrive et takkebrev til Bokklubben Barn og Unge (eller hva de nå heter) for at de valgte å oversette og utgi disse bøkene, som ellers antageligvis ville blitt et (i Norge) obskurt fenomen. Men nok om det.
Den første boka jeg leste het «Weetzie Bat» og handler om Weetzie, hennes bestevenn Dirk og deres felles jakt på evig kjærlighet og lykke alle sine dager. De får det, sånn mer eller mindre. Mer om den boka skriver jeg gjerne senere, men den spiller ikke hovedrollen nå, den var bare innledningen. For det kom flere bøker. «Witch Baby», «Cherokee Bat», «Baby Be-bop» og «Missing Angel Juan».

Og ikke minst, novellesamlingen «Drager på Manhattan». Jeg leste og leste til bøkene var fillete og jeg kunne de fleste historiene utenat. Så kjøpte jeg dem på engelsk og leste dem om igjen. Og så begynte jeg å planlegge en noe smal, litterær pilegrimsreise til det amerikanske kontinent. Nærmere bestemt Los Angeles, San Francisco og New York. Handlingen i de fire første bøkene jeg nevner foregår i all hovedsak i L.A. Jeg har ikke gitt opp den drømmen ennå, men den har havna litt lenger ned på prioriteringslista etterhvert. New York, derimot…

New York. Der de har en katedral som velsigner alle dyr en gang i året. Der dragene snor seg rundt Dakota-bygningen og puster opp gjennom ristene fra undergrunnen. Der du kan spise grits og søtpoteter hos Sylvia’s, vandre i Central Park og se på kunst på Metropolitan og MOMA til både øyne og føtter er såre. Varme saltkringler, hot dogs og all verdens annet. Jeg leste og drømte.

Og nå er vi her, jeg, min kjære og deler av svigerfamilien. Flyet landet for drøye seks timer siden, og jet laget sitter i kroppen, men jeg har vært altfor gira til å rekke å bli søvnig (ihvertfall inntil nylig). Vi sitter i en leilighet i Harlem – i New York! New York! Det er en mangeårig drøm som blir oppfylt, og jeg nyter hvert sekund – rare mennesker, sirener og det hele.

Oooog klokka er 01.50 (A.M.), i hodet mitt ihvertfall, så jeg tror jeg skal la jetlag være jetlag og komme meg i seng. 😉

Strikkesirkelen

Jeg ville skrive et nytt innlegg om strikking, og gjerne vise fram noen bilder av det jeg har strikket selv – litt sånn «peker og forteller». Problemet er bare at da må man jo ha noe å vise fram, og i det siste har det vært en del «repriser», blant annet på buksene i Drops Eskimo som jeg har skrevet om i «Strikk på en dag«. Ellers har jeg x antall mer eller mindre halvferdige prosjekter på gang; genser til meg selv, skjerf til mannen, et babyteppe… Så da blir det bokanmeldelse i stedet. Og når boka handler om strikking så blir vel ikke det helt halvgalt heller.

Strikkesirkelen handler (blant annet) om Mary, som nylig har mistet datteren og holder på å gå til grunne av sorg. Ektemannen og venner prøver å hjelpe, men uten resultat. Moren til Mary foreslår at hun begynner å strikke, og en dag befinner Mary seg utenfor «Sitt og strikk», butikken til Store-Alice (som er en ganske liten dame). Hun vet ikke helt selv hvorfor hun dro til akkurat denne garnbutikken, når det finnes andre som ligger mye nærmere. Men Alice tar imot henne, gir henne garn og pinner og viser hvordan man legger opp masker til et skjerf. Og Mary begynner å strikke. Maske for maske, pinne etter pinne. Alice inviterer henne også med i strikkesirkelen hun har hver onsdag, der 7-8 kvinner møtes for å strikke. De snakker stort sett ikke om noe særlig annet enn selve strikkingen, noe Mary finner befriende, men etterhvert viser det seg at alle har en historie å fortelle.

Jeg fikk denne boka anbefalt av en kollega for mange år siden, men har av en eller annen grunn ikke fått somla meg til å lese den før nå. Gjennom det første kapittelet eller så ble jeg sittende med en følelse av å lese på tross av heller en på grunn av – jeg vet ikke om jeg vil si at det er direkte dårlig skrevet, men det var noe med stilen som ikke gikk helt inn hos meg. Men enten det er forfatteren som finner formen eller jeg som venner meg til skrivestilen så går det bedre etterhvert. Jeg føler likevel at boka  balanserer på en knivsegg mellom å være nesten for trist og «og så ordnet alt seg for alle sammen og de levde lykkelige alle sin dager». Men den klarer det uten å tippe for mye den ene eller andre veien – synes jeg, da.

For denne boka har jo et meget overtalende salgsargument for meg personlig: den handler om strikking. Når alt kommer til alt så er dette en bok om strikking. Hvert kapittel har en slags miniprolog med et sitat fra andre strikkebøker, og hver gang strikkesirkelen møtes er det noe nytt å lære. Felles for alle de svært forskjellige kvinnene er at de bruker strikking som terapi, noe jeg forsåvidt kan kjenne meg igjen i. Det kan være veldig avslappende å bare la fingrene jobbe mens du tenker på andre ting, og vil du helst slippe å tenke på andre ting går det an å fordype seg i et komplisert mønster som krever all din konsentrasjon.

Jeg kan forstå de som synes at denne boka blir litt for emosjonell og klissete (soppy er det engelske ordet jeg prøver å oversette uten videre hell), men personlig synes jeg det er en fin historie – som virkelig gir meg lyst til å strikke.

Drikk for alle fagre kvinner

Copyright: Lise Myhre.

Jeg liker denne Nemi-ruta så godt fordi jeg føler at den så effektiv oppsummerer feminismens spennvidde. Jeg ville skrive en sak om kvinnedagen og feminisme, så da begynner jeg med å skrive om Valentine’s Day, selvfølgelig. (Det er vel her jeg bør forsikre om at jeg har et poeng til slutt, men det gjenstår foreløpig å se.) Det slo meg nemlig i dagene før og på 14. februar 2013 at jeg er drittlei. Det er kanskje egentlig forbeholdt single å hate Valentines Day, og hvis du er i et forhold, som gifte meg er, så kan du bare mislike kommersialiseringen. Men jeg oppdaget da nylig at det er selve konseptet jeg misliker. Fordi jeg plutselig følte meg presset inn i en romantisk tvangstrøye. Det var jo Valentine’s Day, for cryin’ out loud! Jeg må jo være sammen med mannen og gjøre romantiske ting! Waaaah!

Men nei. Jeg gikk på kino med ei venninne, og min elskede satt hjemme og spilte kortspill med kompiser. Og det var HELT ok. Forholdet tok ikke slutt. Vi hadde en skikkelig fin dag begge to. Men jeg glemmer ikke den følelsen av å liksom måtte gjøre noe romantisk sammen, fordi det var forventet. Og der er det. Poenget.

Det er kvinnedagen. Og det skrives masse i avisene og på nett om kvinner og stemmerett – hurra for 100-årsjubileet! – og ytringsfrihet og feminisme og deltidsarbeid og hjemmeværende kvinner, verdier som kan og ikke kan måles i kroner og øre, retten til å velge å være hjemme, barnehagedekning og seks-timers arbeidsdag osv osv osv.

Og jeg kjenner jeg blir litt … sliten. Bare noen ganger. Ikke sånn at jeg tenker at det er teit med en kvinnedag. Ikke på noen måte. Kvinner tar, med rette, stemmeretten for gitt i Norge. Uavhengig av kjønn tenker jeg ofte at jeg er utrolig takknemlig for at jeg tar det for gitt at jeg trygt og fritt kan både stemme og demonstrere i mitt hjemland, uten frykt for verken myndigheter eller politi. Den heteste debatten rundt politiet akkurat nå er faktisk hvorvidt de skal bære våpen eller ikke. Men det er en annen sak, som jeg kanskje skal skrive om en annen gang. Kvinner i Norge er i følge lovverket trygge, frie og med like rettigheter som menn. På papiret.

Og det er de siste to årene som gjør meg bombesikker på at det er superviktig å ha en egen kvinnedag, som gir den noen ganger nødvendige unnskyldningen til å ta opp livsviktige problemstillinger. Både for kvinner i andre deler av verden, som i dag blir utsatt for grusomheter jeg priser meg lykkelig for å at jeg ikke kjenner i detalj (jeg vil gjerne få sove om natta) og kvinner i Norge som lever med vold, frykt, fattigdom, seksuell trakassering, voldtekt og uønsket oppmerksomhet, som får beskjed om at de ikke kan gjøre ting fordi jenter gjøre ikke sånt. Det kan snues trill rundt også – mange gutter får beskjed om at sånn og slik er jentete, det driver ikke gutter med. Ikke sitt der og sipp som et kvinnfolk!

Kvinnekamp er i høyeste grad aktuell og viktig for menn også.

Deltid og heltid og karriere og barnehage og tidsklemme og husmødre. Det er en hverdag jeg ikke har (ennå), så jeg har ikke verdens sterkeste meninger i disse debattene. Noen ganger må man gå en mil i skoene for å kjenne hvor de trykker, så jeg skal gå litt stille i dørene her. Jeg har bare tanker, ingen personlig erfaring. Men jeg tenker som så… Etter fire år ufrivillig deltid har jeg i skrivende stund fullført første uke i ny 100 % stilling. Det har i økende grad gått veldig bra, mye takket være kjempefine kolleger. Men når jeg prøver å forestille meg hvordan det skulle være å jobbe fulltid og i tillegg buksere inn et barn eller to, med bringing og henting i barnehage, muligens også innhandling og laging av middag, da rakner hele skjemaet. Det blir litt som jeg skulle prøve en kjole i størrelse small. Det bare går ikke. Rett og slett. Så hva gjør man?

Jeg har i høyeste grad forståelse for argumentene mot deltid og kontantstøtte og sånn, i det at det er en stor personlig økonomisk risiko for kvinnene det gjelder. Jeg kunne aldri tenke meg å bli forsørga av min kjære (og ler ved tanken – vi er bibliotekarer begge to, ikke akkurat oljebransjen), og er veldig glad for at leiligheten vi eier står på oss begge to, 50/50. Men om noen år, da. Sett at vi får barn. Og sett at det bare ikke lar seg gjøre at vi begge jobber fulltid og er gode foreldre, alt på én gang. Er den absolutt eneste løsningen å ofre karrieremuligheter og framtidig pensjon? Finnes det virkelig ingen muligheter for å jobbe deltid en relativt sett kort periode uten å bli straffet for det resten av livet? Og hvorfor tar alle det for gitt at det er mor som må være hjemme? Jeg merker jeg blir litt lei av det ensidige fokuset på kvinner i denne sammenhengen, men det sier vel aller mest om hvordan det har vært i mange tiår og hvilke forventninger det nødvendigvis har skapt. På den andre siden kan du vel ikke være mor og karrierebevisst samtidig uten å få spørsmålet «Hvordan klarer du både jobb og familie samtidig?» Kommer ikke på en eneste mannlig politiker, bedriftsleder eller annet som har fått det spørsmålet.

Det som var poenget mitt (tror jeg) med å begynne å snakke om tvangstrøyen (dekket med roser og sjokolade) som jeg følte Valentine’s Day representerte er at noen ganger tenker jeg at kvinnekamp og feminisme også inneholder noen slike potensielle tvangstrøyer (eller tvangsstrømper – røde såklart). Det er kvinnedag, for pokker! Hvorfor er jeg ikke ute og går i tog? Holder opp paroler? Dette innlegget blir faktisk skrevet fordi jeg først kjente på tvangstrøya ved å liksom «måtte» skrive et blogginnlegg om feminisme og slikt på kvinnedagen. Jeg skal pinadø skrive fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg . Og mens jeg skriver den forrige setningen tenker jeg på det igjen. At jeg bor i Norge og kan skrive dette (og mye annet) uten frykt for mitt eget liv og sikkerhet. 14 år gamle Malala Yousufzai kunne ikke det. Men hun blogget likevel. Og utgjorde en så stor trussel for Taliban at de prøvde å drepe henne, ved å skyte henne i hodet på en skolebuss. Dette skjedde i Pakistan. Såvidt jeg vet har ikke noen kvinner i Norge blitt utsatt for drapsforsøk på bakgrunn av sine ytringer, men jeg er slett ikke sikker på om det er sant, eller hvor lenge det i så fall vil vare. Som vi nylig har blitt gjort godt oppmerksomme på (heldigvis!) skorter det ikke på trusler.

Ihvertfall. Kvinnekamp og feminisme er begreper som så ofte snevres inn til de ikke har plass til noen som helst. Det gjør meg trist å høre at så mange nøler med eller nekter å kalle seg feminister. Hva forbinder unge jenter med det ordet i dag? For å sitere herlige Karine Haaland i en av hennes fantastiske striper: «En Gucci-feminist er en feminist som ikke har råd til å brenne bh-en sin.» Det blir for dumt å holde fast på at feminister er hårete, sure damer som nekter å bruke neglelakk og sminke, eller gå i skjørt eller noe som helst sånt. Feminisme er og har alltid vært for meg det selvfølgelige i at valgene og mulighetene du har ikke skal avgjøres av hvorvidt du har innover- eller utovertiss. Så enkelt. Og tydeligvis så vanskelig.

Heaven

Look at the skies,

they have stars in their eyes…

David er 17 år, og om han ikke har et bekymringsløst liv, er det sånn rimelig på stell. Han løper over takene på Londons bygninger og nyter kveldsluften og friheten – og ensomheten. Helt til han plutselig ikke er alene lenger. På et av hustakene treffer han ei jente. Hun sier at hun heter Heaven. Og hun sier at to menn har stjålet hjertet hennes. Ikke i den overførte betydningen, men blodig bokstavelig.

Det er vel alt jeg visste om handlingen før jeg begynte på boka. Og det var egentlig ganske fint. For selv om den kanskje ikke er tidenes overraskelse i form av litterær kunst – urban fantasy har tross alt sine genretrekk, har den tvister nok til å holde på oppmerksomheten. Store og små; få ting er slik jeg trodde de var ved første øyekast.

Da jeg leste bokas innledende sider ble jeg sterkt minna om Neil Gaimans The Graveyard Book (på norsk Kirkegårdsboka), og jeg tror nok lesere som liker denne vil like Heaven. Det er på ingen måte en blåkopi, men flere av de samme elementene er tilstede; denne miksen av vår verden og noe … annet.  Jeg får også assosiasjoner til tegneserien Sandman, ikke så veldig overraskende kanskje, all den tid Gaiman er mannen bak den serien også. Ikke vet jeg hvor mye Christoph Marzi har blitt påvirket av de ovennevnte verker, men tanken streifer meg.

Heaven når likevel ikke heeeelt opp i samme sjikte som verken Sandman (vel, gjør noe?) og The Graveyard Book; til det er den litt for … kort, rett og slett. Nå kan man sikkert diskutere at The Graveyard Book lar noe tilbake å ønske på utdyping av opptil flere karakterer, menden har likevel en egen magi som gir det lille ekstra. Heaven har absolutt mangesidede karakterer som litt etter litt avslører sin forhistorie, igjen dette med uventede tvister, men det stopper litt brått, synes jeg. Eller kanskje det bare var jeg som leste og leste og leste i et kappløp for å finne ut hvordan det går, og plutselig var jeg i mål uten å være helt klar over det.

Men det er en nydelig historie som jeg absolutt anbefaler hvis du liker bøker av typen urban fantasy. Chim chim che-ree!

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble