You can’t take the sky from me

I år er det ti år siden pilotepisoden av Firefly rullet over tv-skjermen for første gang – og har fortsatt å gjøre det siden for alle de som har oppdaget denne fantastiske sci fi-western tv-serien. At den bare fikk én sesong med 14 episoder, etterfulgt av én enkelt film (Serenity), er … ikke akkurat en tragedie, det blir et litt for sterkt ord. «Utrolig kjipt» føles heller ikke helt riktig, det er mer enn det. Jeg så nylig et bilde på Facebook som kanskje best beskriver fenomenet: «Firefly addiction. 13 hours of bliss, a lifetime of withdrawal.»

Du er altså advart – å utsette seg for Firefly er å risikere en livslang frustrasjon og ikke minst svært streng selvdisiplin for å ikke se episodene for ofte, filmen likeså.

Likevel vil jeg på det sterkeste hevde at det er vel verdt det. Firefly, skapt av Joss Whedon (kanskje bedre kjent for Buffy), har laget en fantastisk blanding av drama, slapstick humor, komplott, forviklinger og en god dose guffenhet. Handlingen foregår i år 2517; menneskene har erobret en ny galakse og mange lever som pionerer på planeter i utkanten, mens «Allliansen» styrer kjerneplanetene. Mer om dette kan du lese her, jeg skal fortsette med en kort beskrivelse av det mest sentrale.

Serien følger mannskapet på romskipet Serenity, et lite transportskip av type «Firefly», derav navnet på tv-serien. Kaptein Mal Reynolds kjempet i borgerkrigen og har ikke veldig mye til overs for Alliansen; en følelse han vel deler med resten av mannskapet i større eller mindre grad. Jeg tror jeg unnlater å prøve meg på noen utførlig beskrivelse av karakterene; de er for komplekse og det er skrevet så mye ellers, for eksempel i Wikipedia-artikkelen jeg har lenket til over, at jeg egentlig ikke føler at jeg har stort å bidra med.
Så hva skal jeg egentlig skrive om i dette blogginnlegget? Hell if I know. Ørteogførti grunner til å like Firefly? At jeg ennå husker første gang jeg så pilotepisoden, og hvor fort jeg ble hekta? Kanskje en komparativ studie av Firefly og Battlestar Galactia? Ummm… Nei.

Okay, jeg innrømmer det. Jeg villle bare lage min egen bittelille markering av at det er 10 år siden denne fantastiske serien ble skapt, og at den antageligvis vil gi glede til sci-fi-seere i 10 år til. Skål!

p.s.

Hvis du trenger et fix anbefaler jeg serien Castle på det varmeste. Nathan Fillion, som spiller Mal i Firefly er tilbake som Richard Castle, en krimforfatter med visse likhetstrekk til Mal.

Reklamer

Lucidity

Det er en god stund siden sist jeg egentlig har spilt noe særlig dataspill – kanskje en god ting, avhengig av hvem du spør. Jeg har ikke så voldsom bred erfaring med spill; World of Warcraft (WoW) var det første, og veldig lenge eneste. God grafikk er minst like viktig for meg som at spillet har en god historie – nesten viktigere, faktisk. Det finnes strategispill som nærmest ser ut som forseggjorte brettspill; det funker ikke for meg.

Ihvertfall. Etter at jeg ga meg med WoW har jeg vært innom litt forskjellige spill: Skyrim (det var grafikken sin, det), Plants vs. Zombies (akkurat så herlig sprøtt som tittelen skulle tilsi) og diverse gratis demoer lastet ned fra Steam (en elektronisk distribusjonstjeneste for spill). Her om dagen tipset min kjære meg om et nytt spill jeg kanskje ville like. Lucidity.

Lucidity er et plattformspill med elementer av pusling og problemløsing. Vi følger den lille jenta Sofie på eventyr, og har som oppgave å sørge for at hun kommer trygt fram. Underveis er det et mål å samle flest mulig ildfluer. Det høres kanskje enkelt ut, men det er overraskende avhengighetsskapende. Selv går jeg ofte lei av plattformspill ganske fort, men dette må jeg passe på å ikke bli sittende med for lenge. En av hovedgrunnene til det er nok at det rett og slett er nydelig laget. Da snakker jeg om estetikken; det spilltekniske har jeg ikke noe særlig forutsetninger til å si noe om.

Øverst til høyre og venstre i bildet ser du verktøyene som hjelper Sofie forbi hindringer og farer. Nederst i venstre hjørne vises antall liv.

Det norske språket har ikke (såvidt jeg vet) et ord som fungerer like bra som det engelske «eerie»; ett ord som oppsummerer noe vakkert, men samtidig mystisk og litt skremmende og/eller spøkelsesaktig. «Eerie» var det første jeg tenkte da jeg spilte Lucidity. Stemningen som skapes av bilde og musikk, og den underliggende historien, går sammen om å skape et eventyraktig, kanskje trolsk inntrykk.

Til min store fascinasjon  er vuggevisa «Byssan lull» av Evert Taube (?) bakgrunnsmusikk for spillets meny. Den går rett hjem, stemningsmessig, men er ikke dette et amerikanskprodusert spill? Jeg er fryktelig nysgjerrig. Og skulle ønske at jeg et lite øyeblikk ikke hadde norsk (eller et annet nordisk språk) som morsmål; hvordan er det for en engelskspråklig person å høre dette?

Hvis du er i besittelse av en Steam-konto vil jeg anbefale dette spillet på det sterkeste. Men unnskyld meg, nå tror jeg at jeg må avslutte. Så mange ildfluer å fange…

Boller og burritos

Høstferien er her (det er visse fordeler med å jobbe i skolen) og jeg har plutselig veldig mye tid og dermed overskudd til å gjøre ting jeg vanligvis ikke har ovennevnte ressurser til å utføre. Baking, for eksempel. Gjærbakst har lenge vært et litt skummelt strøk å befinne seg i, og jeg og Kenwooden har sendt hverandre mistenksomme blikk. Jeg er en kakebaker; gi meg mel, bakepulver, natron og sjokolade. Gjæren er kravstor (vannet skal ikke være for varmt og ikke for kaldt) og deigen er klissete.

Sånn har det ihvertfall vært en stund, men mennesket lever ikke av cookies alene. En kombinasjon av ønsket om å spare penger på å bake brød selv, vissheten om at jeg ikke kan lage direkte usunne ting hver gang jeg vil slå meg løs på kjøkkenet og en viss fandenivoldskhet har gjort at jeg har begynt å prøve ut diverse brødoppskrifter fra den fantastiske kokeboka «Fra boller til burritos». Beste eksempelet jeg vet om på statlig styring, der den gis gratis til fjortisene i 8. klasse, muligens i håp om å dempe Grandiosa-forbruket.

Personlig er den mitt beste minne fra heimkunnskapstimene – jeg skulle ønske jeg kunne si at den er det eneste. Det finnes så absolutt mennesker der ute som ikke burde vært i et klasserom, langt mindre et med komfyrer. Nok om det. Det tok kanskje 10-12 år, men jeg har funnet glede i å lage mat igjen, og nå sto altså grovbakst i form av brød og rundstykker for tur. Og det vidunderlige skjedde! Det funka! Jeg har så langt vært innom grove rundstykker, grovbrød, krydderkuverter og foccacia. Sistnevnte skal jeg legge ut bilder av når jeg omsider finner den @#% usb-kabelen til kameraet.
Hvis du er i besittelse av «Fra boller til burritos», gul utgave, vil jeg absolutt anbefale oppskriftene for de ovennevnte kornbaserte bestanddeler, henholdsvis på side 119, 124, 125 og 129. Bak og vær glad!

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble