Ukule tilstander for kule mager

Pass opp! En gravid, hormonell dame er løs!

Og hun er rasende.

 

Stort sett er det helt ok å være gravid. Selv med morgenkvalme, som tydeligvis ikke har fått med seg at den skulle gå over etter de første 12-14 ukene (Ringstabekk t-banestasjon har den beste søppelkassa å kaste opp i; scorer MYE høyere enn både Borgen og Forskningsparken t-banestopp til sammen). Selv med hormoner, som får selv lettrørte meg til å hulke over ting jeg antageligvis bare ville snufsa litt over før (o-og-også dø-døde bestefaren og d-det var så trist buhuhuuu… Det var en lettlest bok. Som jeg skulle snakke om på bokmøtet på jobb. Fram med kleenexen.) Selv med savnet etter blåmuggost, spekemat og innimellom en liten whisky, skjønt det å gå cold turkey på alkoholen i all hovedsak har vist seg helt uproblematisk. Og en haug med andre gravidsymptomer jeg ikke skal plage dere med her.

 

MEN. Men. Det var ÉN utfordring jeg aldri så for meg før jeg plutselig sto godt oppi et halvveis planlagt svangerskap med begge føtter og en voksende mage: Mammaklærne. De helvetes mammaklærne. Eller, nå er jeg urettferdig. Det er jo strengt tatt ikke klesplaggene, men de som produserer dem som er skyld i mitt gråtkvalte (hormoner, ja) raseri. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier sett for meg at det skulle bli like vanskelig å finne passende klær til gravide meg som det var å finne til ikke-gravide (og let’s face it tynnere) meg.

Det finnes jo like mange mager som det finnes gravide kvinner, og selv om jeg er halvveis i løypa nå har jeg ikke merka noe voldsom kuleform ennå. Men jeg regner jo med at den kommer etterhvert,  og har ingenting imot det, snarere tvertimot, så for en måneds tid siden begynte jeg å snuse litt rundt etter mulige plasser å handle mammaklær. Nå lyver jeg – jeg begynte før det hadde gått 12 uker. Skriv det på kontoen for at jeg er et uforbederlig planleggingsdyr og ikke døm meg for hardt.

Jeg begynte altså rekognoseringen i en Hennes&Mauritz-butikk i London. Nå er jo egentlig HM en kjede jeg har avsverget, jeg kan ikke huske sist jeg fant et plagg som passet der, men vi er vel alle forent i gravid skjønnhet og kan si fuck off til det ekstremt trange A4-livet. Tenkte jeg.

Vel. HM’s mammaklær starter i størrelse XS og går opp til XL. Eller str. 46 når det gjelder bukser. For en som bruker 48/50 på sitt mest veltrente sier det vel seg selv at det ikke er rom for voksende mager her. Og som en annen gravid dame som ikke bruker XS påpekte i sitt glimrende blogginnlegg: 46 er en relativt vanlig størrelse for mange som ikke nødvendigvis er overvektige. Det er altså den største buksestørrelsen HM kan tilby gravide. Snakkes.

Jeg var ikke spesielt nedbrutt av bomturen på HM – forventningene var ikke de høyeste i utgangspunktet, og jeg var ikke altfor sjokkert over at en butikk som har klær til tynne damer har mammaklær til tynne gravide damer. Eller… det er kanskje riktigere å si at slaget ikke var hardt nok til å merkes spesielt godt. Når man blir møtt med budskapet «Du er for stor for våre normale klær» igjen og igjen skal det mer til å bringes ut av fatning. Som f.eks. å finne ut at Gsport merker str. 42 som XL. Men det er en annen historie.

Jeg har jo alltids Kappahl og Cubus, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Og gikk inn i den butikken som har stått for en stor del av min garderobe de siste 7-8 åra. Og ble sporenstreks fortalt at de kun har undertøy på gravidfronten. Og det er jo fint med undertøy, amme-bh’er er absolutt noe jeg regner med å trenge etterhvert, men pendlinga til jobb blir kanskje litt kjølig uten bukser når vi bikker november.

Det samme gjentok seg på Cubus. Og da sitter vi igjen med … Lindex, som igrunnen er akkurat det samme som HM når det kommer til størrelsesspennet.

Jaja, tenkte jeg. Det finnes jo egne spesialbutikker med mammaklær. Så jeg gikk inn på nettsiden til Svangerskapet (har lenge hatt sans for navnet). Er du klar? En butikk som spesialiserer seg på mammaklær har en egen kategori for «store størrelser». Selv ikke som gravid slipper man unna å bli stemplet som avviker fra normalen. Og hva er egentlig normalen? Hvor smal er den? Hvordan er det for kvinner som vanligvis kan shoppe blant de «vanlige» størrelsene når magen vokser og kroppen forandrer seg? Jeg aner ikke, og vil forsåvidt gjerne vite. Kan man shoppe blant mammaklærne til klesbutikkene med «vanlige» størrelser til magen eventuelt blir for stor for det spekteret også? Eller får man kjenne på frustrasjonen over at klesindustriens innstilling ser ut til å være «du finnes ikke»?

Vær så snill, ikke misforstå meg her. Jeg mener det, det er forsjell på alle kvinner, med eller uten barn i magen. Jeg prøver ikke å si at det er en riktig og en gal gravidkropp her, og har forståelse for at alle møter utfordringer i klesjakten, i hver sin ende av spekteret. Men når en klesbutikk som spesialiserer seg på gravidklær har en egen kategori for store størrelser, som forøvrig inneholder én – én – bukse, så føler jeg at noe er alvorlig galt.

Jeg skriver denne bloggposten utifra mitt perspektiv, og mine erfaringer, men jeg er ikke et enslig utskudd som helst bare burde holde kjeft og betale for skreddersydde klær. Vi er mange. En runde lett desperat googling ledet meg til flere forumposter med spørsmål om gravid-/mammaklær i store størrelser, i tillegg til den ovennevnte bloggposten. Det er helt absurd at en stor gruppe kvinner (også kjent som betalende kunder) skal behandles som om vi ikke finnes, eller at våre behov for klær som passer ikke er så farlige. Vi kan jo bare kle oss i striesekker! Er ikke den store designmessige forskjellen fra et par av «plus size»-kolleksjonene som finnes der ute uansett.

Så ja. Jeg veksler mellom å leve i håpet om at noe, hva som helst, på mirakuløst vis vil dukke opp, og følelsen av maktesløs fortvilelse blandet med et veldig sinne. Seriøst, skal jeg virkelig forholde meg til denne dritten på toppen av kvalme, potensiell bekkenløsning, ligamentsmerter og hundre andre ting? Virkelig?

Skal jeg føde et barn – ikke en nødvendigvis en piknik i parken det heller – og så kle meg i sammensydde lakener fordi det ikke finnes ammetøy som passer? Virkelig?

Jeg har fått nok nå. Det hadde jeg for lenge siden, men dette er virkelig den jævla prikken over kransepølsa. Akkurat nå driiiter jeg i hvilke undertøysbilder fotballfrue poster av seg sjøl – jeg vil ha klær på kroppen!

Så får vi se, da. Om klesindustrien plutselig ser lyset innen den litt romslige buksa jeg kjøpte i sommer (og nå er den eneste buksa som passer) blir for liten. Jeg prøver å puste med magen, og leve i håpet. Og ikke steine hvert eneste HM-utstillingsvindu jeg ser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: