Noen lesetips for barn (og de som leser høyt for dem)

Jeg gleder meg skikkkelig til å få barn. (For de som kjenner meg: nei, jeg er ikke gravid. Ennå.) Virkelig, jeg gleder meg til gurgling, hylskriking (ihvertfall når den går over), de første ordene, gulp og bleieskift. Hjernen min transformeres til rømmegrøt når jeg er i nærheten av babyer.

Men jeg gruer meg litt også. For det virker mer og mer som om samfunnet prøver å stille klokka femti år tilbake. En del av jobben min som bibliotekar er å gå gjennom bøker og vurdere dem til innkjøp. Vi har fått inn (og avvist) sangbøker delt inn for gutter og jenter. Jeg har sett rosa prinsessebøker – men ingen blå prinsebøker. Og så videre, og så videre.

Men det finnes håp! Her har jeg samlet noen tips til høytlesningsbøker som har mer mellom sidene enn passive prinsesser i høye hæler og silkekjoler, for deg som trenger litt avveksling.

Kilde: Gyldendal

Kilde: Gyldendal

Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen

Nils har bursdag i dag, og blir fem år gammel! Hvis han klarer å blåse ut alle lysene på kaka får han velge seg hva han vil i leketøysbutikken. Det klarer Nils – og han vet nøyaktig hva han vil ha. Han vil ha Barbie – nydelige Barbie, med små ballerinasko og glitrende kjole. Men når de kommer til leketøysbutikken spør pappa Nils om han ikke vil heller ha en pistol. Nils sier nei, men pappa gir seg ikke. Det er jo så tøft med pistol! Og hvis du har en pistol gjør folk akkurat som du vil. Nils får en idé…

Jeg liker denne boka av mange grunner: den er godt skrevet, fint illustrert, og den tar opp et viktig poeng uten å gjøre et stort nummer av det. Nils vil helst ha Barbie, så enkelt er det. Mens det anses som tøft hvis jenter ønsker seg verktøysett, er det ikke nødvendigvis like lett for gutter som vil leke med Barbie. Denne boka gir et fint bidrag til en bedre balanse, og jeg bruker den så ofte jeg kan på høytlesningsstunder for barnehagebarn.

Kilde: Cappelen Damm

Kilde: Cappelen Damm

Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd

De fleste som er i kontakt med barn i alderen 3-6 år (sånn ca), kjenner til Karsten og Petra-universet. Jeg har ikke lest så mange av bøkene selv, men denne brant seg fast da jeg plukka den opp for noen år siden. Karsten elsker å danse, men guttene i barnehagen erter og sier at sånt bare er for jenter. Så Karsten danser mest hjemme. Men så begynner et dansekurs for barn på Ingebjørgs Ballettskole. Det må jo være midt i blinken for Karsten. Eller?

Jeg har som nevnt ikke lest så mange Karsten og Petra-bøker, men tror uansett at dette er favoritten min. Den tar opp kjønnsroller og -forventninger på en utrolig fin måte, uten å slå leseren i hodet med moral. Karsten liker å danse – dansing er noe av det morsomste han vet – så hvorfor er det bare jenter som skal kunne ha det gøy? Dansing er for alle, både gutter og jenter.

Kilde: Magikon

Kilde: Magikon

Lei av rosa av Nathalie Hense

Den navnløse jeg-fortelleren er fryktelig lei av rosa. Rosa prinsesser, dokker og ponnier. Hun liker best svart, og dinosaurer og heisekraner. Men er hun en guttejente av den grunn? Beste sitat fra boka: «Så da jeg kom hjem, spurte jeg hvorfor jenter ikke kan like gutteting, og hvorfor gutter ikke kan like jenteting. De svarte at sånn er det bare. Sånne svar er ikke ordentlige svar.» Nei, det er det sannelig ikke, og foreldrene i denne boka vinner ikke akkurat noen likestillignspriser. Heldigvis er jeg-personen reflektert så det holder, og stiller mange fine spørsmål som åpner for samtaler om kjønnsroller og hva, om noe, som er «gutteting» og «jenteting», og hva gutter og jenter kan like.

Og helt  til slutt, en gammel perle fra min egen barndom: Prinsesse Innmari/Prinsesse Lurelina av Babette Coles (utgitt under forskjellige titler av forskjellige forlag). Denne fant jeg dessverre ikke noe bilde av, men den kan skaffes via ditt lokale folkebibliotek (jepp, jeg lobbyer). Den er fra åtti-tallet, med dertil pastellfargede illustrasjoner, og handler prinsesse Lurelina som slett ikke har hastverk med å gifte seg. Foreldrene maser og maser, og til slutt gir hun etter, men ikke uten noen betingelser. De (u)heldige frierne må sitte på med henne på motorsykkelen hennes, mate kjælekrokodillen hennes, og ellers gjøre en hel del svært vanskelige oppgaver, som ingen klarer – før prins Våghals dukker opp. Jeg skal ikke avsløre den vidunderlige plot-twisten, men anbefaler boka på det sterkeste for både store og små.

Så her er dagens lesetips fra en feministisk bibliotekar som tydeligvis ikke får gitt nok lesetips på jobb – håper det kan inspirere til leseglede og fine samtaler for store og små.

Reklamer

The Mockingjay lives

mockingjay

ADVARSEL! Hvis du ennå ikke har sett Mockingjay del 1 på kino, slutt å lese dette og gå og se den. Nå. Med en gang. Løp!

Ahem. Eller du kan fortsette å lese om mit inntrykk av filmen, der jeg overhodet ikke vil bry meg om å unngå spoilers. Og jeg er redd jeg kommer til å være ganske intern – hvis du ikke har kjennskap til noen av filmene eller bøkene er det ikke sikkert dette blogginnlegget gir så mye mening. For øvrig lesning, her er min anmeldelse (eller noe sånt) av den første filmen.

Så dette er altså begynnelsen på slutten; første del av filmatiseringen av den tredje og siste boka i Dødslekene-serien. Ja, jeg kommer til å bruke engelske og norske navn om hverandre; omtrent som når jeg skriver. Deal with it. (Case in point…) Jeg har gledet meg siden vi så rulleteksten på Catching fire, og ble ikke skuffet – selv om det nå er et helt år til neste gledesrus. Det er faktisk ganske godt gjort å lage en filmatisering av en bok som jeg liker – jeg klarer for eksempel ikke å se Harry Potter-filmene, som etter min mening har blitt forvridd til det ugjenkjennelige. Men det er en avsporing. Okay, Mockingjay. Hvorfor var den så bra? Det første jeg tenker er castingen. Den sitter som et skudd, hele veien gjennom. Noen detaljer kommer jeg tilbake til i pirke-lista, men damn, president Coin! De har klippet karakteren ut av boka og raffinert den – jeg er stum av beundring. Jennifer Lawrence fortsetter også å imponere, og selv om jeg ikke vil snakke for mye dritt om Kristen Stewart kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan filmen ville sett ut hvis hun skulle fylle rollen som Katniss. *grøss*

En annen ting jeg liker er hvordan filmskaperne har løst utvidelsen av perspektivet. I bøkene har Katniss fortellerstemmen i jeg-form. Slik jeg ser det funket det utmerket i boka, men det ville blitt altfor smalt i en film. Det samme ser man i tv-serien True Blood, basert på Southern Vampire Mysteries-bokserien om Sookie Stackhouse, der Sookie har jeg-fortellerstemmen, men der synes jeg ikke de har klart å bevare de øvrige karakterene i overgangen fra bok til film (eller tv-serie, om du vil være pirkete). Her er ikke dette et problem overhodet; samtlige overbeviser. Plutarch Heavensbee, spilt av avdøde Philip Seymour Hoffman, viser seg som en person det er vanskelig å verken stole på eller ha mistillit til. Mens han på den ene siden tilsynelatende står på Katniss’ side, er han også en manipulator av rang med en kynisme som innimellom glimter til. Også Effie Trinket får en større rolle, og funger som litt comic relief uten at det vipper over. Innblikkene i palasset i Capitol gir en helt ny tyngde til president Snow, og legger sporene for noen interessante tanketog rundt hvordan det er å bo så tett på ham. Spesielt godt liker jeg jenta som nesten umerkelig fjerner noe – vi ser aldri hva – fra enden av hårfletten når spottekråke-symbolet blir erklært forbudt. Legger noen merke til det? Hva vil skje med henne?

Jeg savner kanskje bittelitt mer utforsking av forholdet mellom Katniss og Gale (Storm), som mildt sagt er komplisert, for ikke å snakke om Peeta, men sistnevnte kommer tross alt sterkere tilbake i neste film, og de hadde mye å putte inn i denne. Dessuten er show, don’t tell en mye brukt og svært vellykket strategi gjennom filmen – skjønt der vet jeg ikke hvordan det vil oppfattes for noen som ikke har lest bøkene.

Okay, så er det pirkelista, da. Du vet, der jeg i anmeldelsen av første filmen snakka om feil farge på katten og sånt. Jeg er sikkert ikke den eneste som har påpekt at skjønt Jennifer Lawrence gjør en helt fantastisk jobb, så er Katniss beskrevet i bøkene med «dark hair and olive skin». Så ja – det er en vanskelig problemstilling, som inngår i et større bilde. En annen ting er språket, mer spesifikt i den norske tekstingen. Det er mulig dette har å gjøre med rettigheter og slikt, men jeg kan i utgangspunktet ikke forstå hvorfor teksting-oversetteren (i mangel på et bedre ord) ikke baserte seg mer på den norske bokoversettelsen. Spesielt når det gjelder sangen «The Hanging Tree» – i den norske oversettelsen kalt «Død manns tre» – synes jeg godt de kunne brukt versjonen fra boka i stedet for å lage en ny (og så vidt jeg kunne se dårligere) oversettelse. En annen ting er at de ikke har oversatt «Gale» i tekstingen – han heter Storm i den norske oversettelsen, og jeg ser ikke for meg at de yngste leserne blant publikum umiddelbart tar den. Verre er det at de omtaler kvartsekelspillet som «quarter quell» – det er bare ren og skjær latskap å ha med engelske, relativt avanserte ord i en norsk teksting når det foreligger en ferdig oversettelse. «Lasarett» stusset jeg også på, men som min kjære påpeker er det tross alt det mest presise begrepet, og kan hende det engelske «hospital» har en videre betydning enn norske «sykehus».

Alt i alt var dette en meget god filmatisering som jeg anbefaler på det varmeste. Jeg synger mens jeg venter på 20. november 2015 og neste gåsehudopplevelse.

Are you, are you coming to the tree…

Nytt år, nye muligheter

Plutselig skriver vi 2013, og det har gått over en måned siden forrige innlegg. Og jeg som hadde så mange ideer. Masse ting skulle jeg skrive om. Bare at når jeg satte meg ned for å skrive om dem, eller i det hele tatt tenkte på å skrive om dem, så virket alt så teit og uoriginalt og uinteressant … og så videre. Og det holder jo ikke bare å ha en god ide, må vite. Det må jo også skrives ordentlig bra om, helt perfekt, aller best, for hvis ikke vil jo ingen gidde å lese det, og de som likevel leser vil synes det er skikkelig teit og talentløst.

Og sånn går nu dagan.

Men jeg HAR ting jeg vil skrive om, og det ER ikke verdens undergang om noen andre har skrevet om det før, kanskje til og med bedre enn meg. Vi overlever nok det også. Så kampen mot prestasjonsangsten fortsetter, med nye innlegg sånn litt i rykk og napp.

Det er visst vanlig å foreta kåringer av diverse ting når året har gått, og all den tid det fortsatt er januar, påberoper jeg meg retten til å hevde at det nesten er nyttår. So here goes…

Årets mest overraskende bok i 2012

Au pair i New York av Emma McLaughlin og Nicola Kraus; originaltittel: The Nanny Diaries

Jeg kjøpte denne boka til skolebiblioteket jeg jobber på, egentlig litt på lykke og fromme. Baksideteksten lyder som følger:

«Som student sliter Nanny med å beholde sin dyre, men mikroskopiske leilighet i New York. For å spe på inntektene blir hun barnepike for enebarnet i den velstående familien X. Det tar ikke lang tid før hun finner ut at hun må jobbe beinhardt hvis familiens mor, som verken kan arbeide, lage mat, vaske eller oppdra sitt eneste barn, skal bli fornøyd…»

Dette kombinert med at boka var gitt ut i forlagsserien «Peaches» fikk meg til å tro at det var en typisk lettbeint chick lit, antageligvis i samme gate som Shopaholiker-serien, Bridget Jones’ dagbok og kanskje Sex and the City (som forsåvidt ikke er chick lit, men jeg er sikker på at du skjønner tegninga). Ikke et vondt ord om den type litteratur, for all del. Jeg har lest Shopaholiker-bøkene flere ganger enn jeg er stolt over å innrømme, og forstår ikke helt selv min dragning mot en serie hvis hovedperson irriterer vettet av meg. Men det er en annen historie.

Så jeg begynte etterhvert å lese denne boka, litt av nysgjerrighet, litt av yrkesmessig plikt – det er gjerne lurt å vite hva slags bøker man faktisk prøver å pushe på elevene. Og jeg ble fullstendig tatt på senga. Innledninga var forsåvidt som forventet, kanskje bortsett fra at den var bedre skrevet enn forventet; en humor som inneholder både selvironi og syrlige betraktninger.

Men der jeg forventer at boka fortsetter i den ganske hektiske, humoristiske og litt masete stilen, endrer den fullstendig karakter. Det er fortsatt en historie om hvordan det er å være barnepike for overklassen i New York, men den forteller så mye mer. Om fattige kvinner på arbeidsvisum som ikke har sett sine egne barn på flere måneder mens de passer andres. Om hvor latterlig enkelt det er å miste jobben over bagateller – er det overhodet noe som heter «ulovlig oppsigelse» i USA? Og ikke minst, og for meg det mest hjerteskjærende, historien om hvordan barn er et statussymbol, ikke mer enn et tilbehør, som stues vekk når det passer dårlig og vises fram som tegn på foreldrenes suksess. Eliteskoler, fiolinklasser, økologiske matvarer og blazere fra Gucci. Det gjennomgående inntrykket er at oppfatningen av barnet som et eget, selvstendig individ med behov og ønsker er fullstendig fraværende i foreldrenes verden.

Det er selvfølgelig ikke sikkert at alle andre vil finne denne boka like fascinerende som jeg. Jeg er, for en som ikke har barn selv, kanskje over gjennomsnittet opptatt av dem. Ei god venninne har ihvertfall kommentert at jeg snakker mer om barn enn venner av henne som faktisk er foreldre, og jeg kan knapt se en unge under tre år uten å gå totalt i spinn. (Jeg er overhodet ikke uinteressert i eldre barn, for all del, men den umiddelbare BABY!-effekten er ikke tilstede.)

Ihvertfall. Kanskje er det fordi jeg er genuint glad i barn. Kanskje er det fordi jeg selv har vært fast barnevakt for trillinger (1, 2, 3) i fire år. Eller kanskje det er en kombinasjon av de to som gjorde at denne boka krøp inn hos meg og nektet å gå igjen. Virkelig. Jeg klarer ikke slutte å tenke på den. Ikke sånn at jeg går og tenker på den til en hver tid, hele dagen, men den er der, i bakhodet, og jeg merker jeg blir oppriktig engasjert. I en fiktiv historie. Som, tross all sin absurditet, virker så altfor realistisk. Og hjerteskjærende.

Så alt i alt er det en leseropplevelse jeg virkelig anbefaler, nesten uansett om du er interessert i barn, og ihvertfall hvis du er det. Godt nyttår og god lesning!

Alcatraz Versus the Evil Librarians

Bokens forside

So there I was, tied to an altar made from outdated encyclopedias, about to get sacrificed to the dark powers by a cult of evil Librarians.

Hvordan kunne jeg vel motstå en bok med denne tittelen? Jeg oppdaget den første gang på Bærum bibliotek, og var ikke sein om å kjøpe den inn til mitt eget -noen fordeler skal det være ved å drive et skolebibliotek på egen hånd. 😉 Nå har jeg endelig faktisk fått lest boka (ja, jeg har ment å gjøre det lenge) og her kommer et lite bokreferat. Jeg er fryktelig rusten på å skrive bokreferat.

For å starte i litt mer ordnede former: Det dreier seg altså om boka Alcatraz versus the Evil Librarians, skrevet av Brandon Sanderson i 2007. Mange vil nok forledes til å tro at dette dreier seg om den kjente fantasyforfatteren og medforfatteren av de tre sisteWheel of Time-bøkene, men den gang ei. Brandon Sanderson er et psevdonym for Alcatraz Smedry, bokas hovedperson og jeg-forteller.

I korte drag dreier historien seg rundt Alcatraz, som i løpet av sitt 13 år gamle liv har skiftet fosterhjem flere ganger enn han har lyst til å telle. Grunnen er at Alcatraz bokstavelig talt ødelegger alt han tar på, helt uten å mene det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få fram nyansene på norsk, men i boka presiserer Alcatraz at «I don’t destroy things, I break them.» De er der fortsatt, kanskje til og med i ca. samme form, men de fungerer ikke lenger slik de egentlig skulle. Resultatet er at diverse fosterforeldre bare holder ut en viss tid før de ikke klarer at alle sine kjæreste eiendeler går i stykker.

På Alcatraz’ 13-årsdag skjer flere ting samtidig. Han brenner ned kjøkkenet til fosterforeldrene (ved et uhell), mottar en pakke fra foreldrene, blir forsøkt drept og reddes av en mann som påstår å være «Granpa Smedry». Sistnevnte kan fortelle at USA (og store deler av verden) styres med jernhånd av bibliotekarer – informasjon er makt, og bibliotekarene kontrollerer, sensurerer og enkelte ganger endrer informasjonen samfunnet får tilgang på. Det eksisterer to parallelle verdener: «The Free Kingdoms», som kjemper mot bibliotekarene, og den verden vi kjenner til, «The Hushlands». Bibliotekarene er på nippet til å få overtaket i den pågående krigen, og Alcatraz er den eneste som kan stoppe dem.

Så selve historien er vel ganske klassisk fantasy, jeg blir også minnet en del om Harry Potter. Skjønt det er kanskje bare tilfeldige, ytre likhetstrekk; vokser opp som foreldreløs, ulykkelig barndom, rare hendelser uten kontroll, viktig bursdag, som uansett er vanlige for sjangeren generelt. Hovedapellen ligger nok mer i de uventede elementene, og jeg ser på ingen måte bort fra at hele konseptet appellerer litt ekstra til meg som bibliotekar.

Det eneste jeg har noen innsigelser på er bruken av meta-narrativ, hvis det ordet eksisterer. Hvis ikke; hurra, jeg fant opp et ord! Og der kom det jammen et eksempel også, uten at det egentlig var tilsiktet. Ihvertfall. Dette er ikke en bok det er lett å forsvinne inn i – det er vel kanskje heller ikke meningen, all den tid det understrekes at dette ikke er fiksjon, men svært viktige (og farlige) fakta til opplysning.  Alcatraz stopper stadig opp og trer ut av historien for å kommentere handlingen, sine egen avgjørelser og reaksjoner, frampek, tilbakeblikk og cliff-hangers. Det tilfører absolutt teksten en del, men jeg synes likevel det blir litt for mye av det gode iblant. Før historien plutselig overrumpler meg og ser ut til å ha lest tankene mine.

Språket er greit, om enn litt lite variert  i flekkene – en av karakterene er nærmest to-dimensjonal å dømme etter hvor mye hun sier eller ser på noe «flatly». Kraftuttrykk som «Aspiring Asimovs!» gjør meg imidlertid fullt i stand til å tilgi denne detaljen.

Alt i alt merker jeg at jeg har veldig lyst til å lese oppfølgerne, «Alcatraz Versus the Scriveners Bones» og «Alcatraz Versus the Knights of Crystallia», og det er ikke bare på grunn av en spennende avslutning på første bok. Jeg vil til og med gå så langt som å anbefale denne til alle litteraturnerder der ute – bibliotekarer eller ei. Den er absolutt verdt lesetida.

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble