Mamma + blogger = mammablogger?

Svar: Ikke nødvendigvis.

Jeg skrev i min forrige post at jeg neppe kom til å bli noen mammablogger med det første. Det står jeg ved. Litt fordi jeg som sagt ikke har tid – snuppa vår krever mye plass, i alle ordets betydninger, til å være så lita. Og godt er det. Det skal hun fortsette med.

En annen grunn er følelsen av å ikke egentlig kunne komme med så mye nytt i denne verden av svært gode skribenter som forteller morsomt, gjenkjennelig og tankevekkende om å det å være småbarnsforelder. Jeg skal lage en hel liten liste, komplett med lenker, på slutten av dette innlegget.

Og den indre kritikeren spør: Blant så mange gode stemmer, trengs virkelig min? Er det ikke nettopp det å bli fryktelig fokusert på meg selv som mamma jeg er redd for?

Men  hvem er det jeg lurer; det har allerede skjedd. Hvis du lar meg få lov kan jeg snakke hur lenge som helst om tåspising, krabbeprogresjon, overgang til fast føde, soving (eller mangel på sådan) og alt annet som rører seg i babybobla vår. Akkurat nå klarer jeg nesten ikke slutte å snakke om at den første tanna har kommet til syne.

I mitt forrige foreldrerelaterte innlegg skrev jeg om takknemligheten over alle rundt oss, både helsevesen, familie og venner. Alle som har gitt omsorg, støtte, pleie, veiledning, en skulder å gråte på, litt sårt tiltrengt barnefri, hjelp med husarbeid og mye mer. Dæven, vi er priviligerte.

Nå har vi vært småbarnsforeldre i fem måneder, og jeg har så smått fått tid til å filosofere litt over flere aspekter av vårt nye liv enn «Shitshitshit, vi har en BABY!!!». For eksempel har det slått meg mer enn én gang at all min erfaring med barn* og alle mentale og praktiske forberedelser til livet som forelder (innkjøp, samtaler, filosofering, panikkanfall osv.) overhodet ikke viste hvordan det ville være å faktisk ha barn selv. Ja ja, livets mirakel og alt det der. Fint og flott. Men jeg hadde ikke forutsett i hvilken grad livet mitt ville dreie seg rundt siklesmekker.

*Tantebarn, venners barn, jobb i barnehage, fast barnevakt for trillinger

 

En annen ting er likestillingsperspektivet. Jeg kommer til å lenke til flere av Ida Jacksons strålende kronikker under her, og enda en gang treffer hun spikeren på hodet. Jeg hadde også tenkt, i lang tid, å være likestilt feminist som delte fellesdelen av foreldrepermisjonen likt mellom oss. Ja, for det er jo en fellesdel, i tillegg til de ukene som er forbeholdt mor og far (vet ikke om medmor har rett på «pappa»perm). Det er jo viktig og riktig å styre statistikken vekk fra at mor er hjemme i nesten et år mens far får sine tilmålte ti uker (og takk for det tilbakeskrittet, kjære regjering…).

Vel. Av ulike årsaker (hovedsaklig økonomiske) gikk vi pent inn i statistikken der mor tar hele fellesdelen av permisjonen. Og når jeg først sitter her og skal være hjemme i drøye tre måneder til, så har jeg fått litt tid til å tenke hypotetisk på hvordan det hadde vært. Jeg har forsåvidt også tenkt en del på hvordan i alle dager kvinner i USA gjør det, med i beste fall noen ukers ubetalt fødselspermisjon. Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg var ute av leiligheten de første to ukene etter fødselen. Mye fordi jeg i starten hadde nok med å gå gjennom leiligheten, f.eks. de relativt få metrene mellom soverommet og badet. Men så er det vel også en grunn til at sysselsettingen av kvinner er noe høyere i Norge enn i USA – tror jeg, da? Har ikke orka å finne fram tall, så jeg baserer meg på inntrykk. Ta til kommentarfeltet om du er uenig eller faktisk har tall.

Men vi er jo heldigvis ikke i USA, men i Norge, der jeg nå sitter med verdens vakreste lille b-menneske som lar oss jobbe knallhardt for å få til leggetid ca. 22.00 på kveldene. Og våkner etter to timer for påfyll i magen, og helst vil ligge inntil matforsyningen resten av natta også.

Det finnes mange typer jobber, som krever mye på ulike måter. Jeg har en jobb med fleksitid og gode arbeidsavtaler som likefullt innebærer at jeg tilbringer ti timer hjemmefra på en vanlig dag og må stå opp klokka seks for å være på jobb til riktig tid. Ammefri og fleksitid til tross; jeg kan ikke se hvordan det skulle gått. Og ære være dem som får det til. Jeg er ikke de menneskene.

Så akkurat nå kan likestillinga ta seg en bolle (jeg baker gjerne), og så håper jeg vi får et regjeringsskifte som resulterer i styrkede rettigheter for fedre/medmødre, enda bedre barnehager og generelt forbedringer for alle mennesker som har mer å stri med enn ganske priviligerte meg. Ærlig talt, jeg har fast ansettelse, egen leilighet og en partner å dele ansvar, gleder og sorger med. Hva klager jeg over?

Det er mye som er bra, og mye som kan bli bedre. Og snart er det valg, sånn nesten (men ikke helt) apropos kenguruer.

 

Hvis du vil lese andre gode blogger om barn og foreldre og likestilling anbefaler jeg:

For eksempel Helle Cecilie Palmer på Krisemaksimering, eller Ida Jackson, som har skrevet det ene gode innlegget etter det andre om svangerskap, barsel og alt som følger med.

Og mens jeg er skrekkelig glad for at jeg har hatt en god fødeopplevelse og ellers unngått (tror jeg – av og til har jeg lurt) både fødsels- og barseldepresjon, så har jeg ledd så tårene rant av den svarte humoren i de modige innleggene til Den ambivalente mor.

(Denne leste jeg mens jeg gikk gravid for første gang. Hvis du gjør det samme, ikke bli redd. Husk at det stort sett går bare godt, og at det er hjelp å få hvis det ikke gjør det.)

Ellers har jeg tuta ørene fulle på alle som har vært i nærheten lenge nok om den fantastiske boka «La mamma bæsje i fred» av Malin Meekatt Birgersson – en samling bloggposter og kronikker oversatt til norsk fra den svenske bloggen För sån e jag!. Boka anbefales til absolutt alle med med nærhet til små barn, dog kanskje spesielt foreldre.

 

 

Advertisements

Fra svangerskap til foreldreskap

One day I’ll give birth to a tiny baby girl
and when she’s born she’ll scream
and I’ll tell her to never stop

Daughter av Nicole Blackman

Det er opptil flere (gode?) grunner til at det forrige blogginnlegget kom i september i fjor, og det er en viss sammenheng med at det dreide seg om gravidklær. Mer om det vil jeg nok skrive senere, for med hjelp av fine mennesker med gode tips og intens googling har jeg funnet både gravidklær og ammetøy som passer til folk over 50 kg. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om nå.

Forrige gang jeg skrev var jeg altså et godt stykke på vei i et svangerskap som voldte meg noen problemer i klesskapet, og nå har jeg fått ca tre måneder på baken som nybakt forelder til verdens fineste baby. Oh yes, jeg har gått fullstendig i myrsnipe-modus her. (Hvis ikke det ga mening må du børste støv av din Asbjørnsen og Moe-samling). Og jeg kommer nok ikke til å bli noen mammablogger med det første, enn si noensinne, og det er ikke bare fordi tiden ikke strekker til. Men jeg har dannet meg noen tanker som jeg har til hensikt å prakke på den uforsiktige leser som måtte snuble innom her. Here goes nothing…

Den følelsen jeg sitter og kjenner mest på (når jeg ikke er generelt overveldet og breddfull av hormoner) er rett og slett takknemlighet. Jeg er så uendelig glad og takknemlig for at helsevesenet i Norge (tross sine feil og mangler) gjør det til et av de tryggeste stedene på kloden å være gravid og føde. I hele svangerskapet ble jeg fulgt opp av lege og jordmor, og da det viste seg at Gollum (arbeidsnavn, jeg lover at hun heter noe annet nå) slett ikke hadde det travelt med å komme ut fikk jeg enda mer oppfølging av helsepersonell som bare var opptatt av min og babyens helse. Og det kostet meg ikke en krone. Fun fact: Ting man aldri har ofret en tanke fordi det har vært en selvfølge blir plutselig grunnlag for refleksjon når man leser om par som får millionregninger etter fødsler i såkalte i-land.

Jeg tullet under svangerskapet med at jeg helst ville ha en time på sykehuset med dato og tidspunkt for når jeg skulle føde. For en kontrollfreak som meg var det litt vanskelig å forsone seg med at dette overhodet ikke er noe jeg kan styre, verken tidspunkt for når det skjer eller hvordan det skjer. Vel, som de sier: Forsiktig med hva du ønsker deg, det kan hende det går i oppfyllelse. Så inn på sykehuset for igangsettelse kom vi, ut kom etterhvert ungen, og her hopper jeg elegant over alle detaljer og går igjen tilbake til poenget mitt, nemlig takknemlighet. Vi ble tatt så godt var på underveis, alle tre, og på et tidspunkt var det minst tre personer som gjorde det som trengtes for at jeg ikke skulle blø for mye og generelt fiksa meg opp. Hvor fantastisk er ikke det?

Jeg mener, JA selvsagt kan barseltilbudet forbedres, også i Norge. Jeg var livredd på forhånd for at det skulle oppstå komplikasjoner under fødselen; ikke fordi jeg var bekymret for min egen helse, men fordi norske sykehus etter hva jeg har forstått har den hårreisende praksisen å behandle far (muligens også medmor?) som en hvilken som helst pårørende til sitt eget barn hvis mor av ulike grunner må på post-operativ etter fødsel. Hvis noe hadde skjedd med meg som gjorde at jeg ikke kunne ligge på sykehushotellet ville altså min kjære ha måttet dra hjem mens andre sykepleiere tok seg av barnet, og han hadde kun fått komme i visitt-tiden. Jeg synes det er så på trynet at jeg mangler ord.
Heldigvis skjedde ikke det med oss, og vi fikk være sammen på et rom alle tre. Som sagt, jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for all hjelp og oppfølging vi fikk før, under og etter fødselen. Jeg er takknemlig for familie og venner som stiller opp og lar oss kjenner at vi ikke er alene i en helt ny livssituasjon. Jeg er takknemlig for at vi har fått et friskt og fantastisk barn som spiser, sover og smiler når hun ser oss.

Og noen ganger har jeg problemer med å ta innover meg at det er vi som har skapt dette lille vesenet. Og jeg blir mer enn litt ydmyk over det faktum at hun er avhengig av oss for å klare seg og ha det godt. Virkelig, jeg har aldri ment og mener heller ikke nå å si noe bullshit om at det å få barn er det eneste hellige og først da forstår man meningen med livet og bla bla bla. Det er fantastisk. Det er slitsomt. Det er dritskummelt. Og det har gitt meg noen perspektiver og erfaringer som er unike for denne opplevelsen: å bli foreldre. Andre opplevelser og livshendelser gir andre unike perspektiver og erfaringer, og de lar seg på ingen måte rangere. Alle ombord? Ok, da kör vi.

Men det er noen ting jeg har stusset veldig på midt oppi hormoner og ammetåke, nemlig hvor mye som er opptil oss som foreldre. Før vi dro fra sykehuset ble det tatt en blodprøve av godjenta vår. En blodprøve som kan avdekke masse forskjellige sykdommer, blant annet en som påvirket stoffskiftet og kan være livstruende hvis den ikke behandles. Det høres ut som en no-brainer å ta den testen, ikke sant? Vel, godt er det, for det er faktisk opptil oss som foreldre. Og jeg sliter fortsatt med å ta innover meg det. Hva i alle dager skjedde med «barnets beste»? Og ikke få meg til å begynne å snakke om hvor sjukt det er at deltakelse i vaksineprogrammet er frivillig hvis du ikke har god tid.

Vi tar så mange valg på vegne av barnet vårt, valg som vi håper vil komme henne mest mulig til gode. Men jeg er av den oppfatning at enkelte valg skal ikke være opptil oss. Mine, dine og våre barn og deres helse er for viktige til det.

Men nå skal jeg avslutte et forhåpentligvis delvis sammenhengende blogginnlegg og synge «Ride ranke» for ørtende gang. Til den fineste babyen i hele verden.

Hilsen myrsnipa

Ukule tilstander for kule mager

Pass opp! En gravid, hormonell dame er løs!

Og hun er rasende.

 

Stort sett er det helt ok å være gravid. Selv med morgenkvalme, som tydeligvis ikke har fått med seg at den skulle gå over etter de første 12-14 ukene (Ringstabekk t-banestasjon har den beste søppelkassa å kaste opp i; scorer MYE høyere enn både Borgen og Forskningsparken t-banestopp til sammen). Selv med hormoner, som får selv lettrørte meg til å hulke over ting jeg antageligvis bare ville snufsa litt over før (o-og-også dø-døde bestefaren og d-det var så trist buhuhuuu… Det var en lettlest bok. Som jeg skulle snakke om på bokmøtet på jobb. Fram med kleenexen.) Selv med savnet etter blåmuggost, spekemat og innimellom en liten whisky, skjønt det å gå cold turkey på alkoholen i all hovedsak har vist seg helt uproblematisk. Og en haug med andre gravidsymptomer jeg ikke skal plage dere med her.

 

MEN. Men. Det var ÉN utfordring jeg aldri så for meg før jeg plutselig sto godt oppi et halvveis planlagt svangerskap med begge føtter og en voksende mage: Mammaklærne. De helvetes mammaklærne. Eller, nå er jeg urettferdig. Det er jo strengt tatt ikke klesplaggene, men de som produserer dem som er skyld i mitt gråtkvalte (hormoner, ja) raseri. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier sett for meg at det skulle bli like vanskelig å finne passende klær til gravide meg som det var å finne til ikke-gravide (og let’s face it tynnere) meg.

Det finnes jo like mange mager som det finnes gravide kvinner, og selv om jeg er halvveis i løypa nå har jeg ikke merka noe voldsom kuleform ennå. Men jeg regner jo med at den kommer etterhvert,  og har ingenting imot det, snarere tvertimot, så for en måneds tid siden begynte jeg å snuse litt rundt etter mulige plasser å handle mammaklær. Nå lyver jeg – jeg begynte før det hadde gått 12 uker. Skriv det på kontoen for at jeg er et uforbederlig planleggingsdyr og ikke døm meg for hardt.

Jeg begynte altså rekognoseringen i en Hennes&Mauritz-butikk i London. Nå er jo egentlig HM en kjede jeg har avsverget, jeg kan ikke huske sist jeg fant et plagg som passet der, men vi er vel alle forent i gravid skjønnhet og kan si fuck off til det ekstremt trange A4-livet. Tenkte jeg.

Vel. HM’s mammaklær starter i størrelse XS og går opp til XL. Eller str. 46 når det gjelder bukser. For en som bruker 48/50 på sitt mest veltrente sier det vel seg selv at det ikke er rom for voksende mager her. Og som en annen gravid dame som ikke bruker XS påpekte i sitt glimrende blogginnlegg: 46 er en relativt vanlig størrelse for mange som ikke nødvendigvis er overvektige. Det er altså den største buksestørrelsen HM kan tilby gravide. Snakkes.

Jeg var ikke spesielt nedbrutt av bomturen på HM – forventningene var ikke de høyeste i utgangspunktet, og jeg var ikke altfor sjokkert over at en butikk som har klær til tynne damer har mammaklær til tynne gravide damer. Eller… det er kanskje riktigere å si at slaget ikke var hardt nok til å merkes spesielt godt. Når man blir møtt med budskapet «Du er for stor for våre normale klær» igjen og igjen skal det mer til å bringes ut av fatning. Som f.eks. å finne ut at Gsport merker str. 42 som XL. Men det er en annen historie.

Jeg har jo alltids Kappahl og Cubus, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Og gikk inn i den butikken som har stått for en stor del av min garderobe de siste 7-8 åra. Og ble sporenstreks fortalt at de kun har undertøy på gravidfronten. Og det er jo fint med undertøy, amme-bh’er er absolutt noe jeg regner med å trenge etterhvert, men pendlinga til jobb blir kanskje litt kjølig uten bukser når vi bikker november.

Det samme gjentok seg på Cubus. Og da sitter vi igjen med … Lindex, som igrunnen er akkurat det samme som HM når det kommer til størrelsesspennet.

Jaja, tenkte jeg. Det finnes jo egne spesialbutikker med mammaklær. Så jeg gikk inn på nettsiden til Svangerskapet (har lenge hatt sans for navnet). Er du klar? En butikk som spesialiserer seg på mammaklær har en egen kategori for «store størrelser». Selv ikke som gravid slipper man unna å bli stemplet som avviker fra normalen. Og hva er egentlig normalen? Hvor smal er den? Hvordan er det for kvinner som vanligvis kan shoppe blant de «vanlige» størrelsene når magen vokser og kroppen forandrer seg? Jeg aner ikke, og vil forsåvidt gjerne vite. Kan man shoppe blant mammaklærne til klesbutikkene med «vanlige» størrelser til magen eventuelt blir for stor for det spekteret også? Eller får man kjenne på frustrasjonen over at klesindustriens innstilling ser ut til å være «du finnes ikke»?

Vær så snill, ikke misforstå meg her. Jeg mener det, det er forsjell på alle kvinner, med eller uten barn i magen. Jeg prøver ikke å si at det er en riktig og en gal gravidkropp her, og har forståelse for at alle møter utfordringer i klesjakten, i hver sin ende av spekteret. Men når en klesbutikk som spesialiserer seg på gravidklær har en egen kategori for store størrelser, som forøvrig inneholder én – én – bukse, så føler jeg at noe er alvorlig galt.

Jeg skriver denne bloggposten utifra mitt perspektiv, og mine erfaringer, men jeg er ikke et enslig utskudd som helst bare burde holde kjeft og betale for skreddersydde klær. Vi er mange. En runde lett desperat googling ledet meg til flere forumposter med spørsmål om gravid-/mammaklær i store størrelser, i tillegg til den ovennevnte bloggposten. Det er helt absurd at en stor gruppe kvinner (også kjent som betalende kunder) skal behandles som om vi ikke finnes, eller at våre behov for klær som passer ikke er så farlige. Vi kan jo bare kle oss i striesekker! Er ikke den store designmessige forskjellen fra et par av «plus size»-kolleksjonene som finnes der ute uansett.

Så ja. Jeg veksler mellom å leve i håpet om at noe, hva som helst, på mirakuløst vis vil dukke opp, og følelsen av maktesløs fortvilelse blandet med et veldig sinne. Seriøst, skal jeg virkelig forholde meg til denne dritten på toppen av kvalme, potensiell bekkenløsning, ligamentsmerter og hundre andre ting? Virkelig?

Skal jeg føde et barn – ikke en nødvendigvis en piknik i parken det heller – og så kle meg i sammensydde lakener fordi det ikke finnes ammetøy som passer? Virkelig?

Jeg har fått nok nå. Det hadde jeg for lenge siden, men dette er virkelig den jævla prikken over kransepølsa. Akkurat nå driiiter jeg i hvilke undertøysbilder fotballfrue poster av seg sjøl – jeg vil ha klær på kroppen!

Så får vi se, da. Om klesindustrien plutselig ser lyset innen den litt romslige buksa jeg kjøpte i sommer (og nå er den eneste buksa som passer) blir for liten. Jeg prøver å puste med magen, og leve i håpet. Og ikke steine hvert eneste HM-utstillingsvindu jeg ser.

Desert Bus for Hope

Ta verdens kjedeligste dataspill. Gjør det til verdens kuleste veldedighetskampanje. Mine damer og herrer: Jeg gir dere Desert Bus for Hope.
I Canada sitter det en gjeng fantastiske mennesker. De driver nettsiden Loading Ready Run, og lager spillvideoer, sketsjer og mye annet rart. Det enkleste er vel egentlig bare å gå inn på nettsiden først som sist. Men det jeg skal snakke om nå er den fantastiske veldedighetskampanjen disse fantastiske menneskene har drevet i ni år (and counting). Hvert år samles en hel gjeng i et studio og bytter på å spille verdens kjedeligste dataspill, mens de har en kontinuerlig donasjonstjeneste, auksjoner, utlodninger, utfordringer og generell underholdning gående. Alt dette strømmes live. De holder på døgnet rundt, vanligvis i en uke, og spiller så lenge det kommer penger. Alt de samler inn går til foreningen Child’s Play, som gir spill, bøker og annen underholdning til barneavdelinger på sykehus.

Spiller, ja. Nevnte jeg spillet, egentlig? Desert Bus er med stor sannsynlighet det verste, kjedeligste, mest poengløse dataspillet som noensinne har blitt laget. Du skal kjøre en buss fra Tucson, Arizona til Las Vegas, Nevada. I faktisk tid. Farten ligger jevnt på 70 km/t. Det hele tar åtte timer å fullføre, og du kan ikke pause underveis. Det er ingen annen utsikt enn generisk ørkenlandskap og et og annet insekt som splattes mot ruta di. Det er ingen andre poeng med spillet enn å føre bussen fra Tucson til Las Vegas. Høres det fortsatt forlokkende ut? Da kan du spille det her.

Det høres kanskje ut som verdens dummeste veldedighetskampanje, men det er hysterisk morsomt. Og det beste av alt er: Du kan bidra! 😀 Åpenbart ved å donere penger, men det er flere måter. Og ja, jeg skulle også ønske at jeg bodde i Canada og kunne melde meg som frivillig. Men hvis du kan lage noe selv, enten du maler, strikker, hekler, syr, driver med glasskunst eller noe helt annet, er DBH veldig interessert i å høre fra deg. Hvert år ønsker de nemlig håndlagde gjenstander som kan auksjoneres bort eller brukes til premier i utlodninger. Dette kan du lese mer om her.

I 2014 strikket jeg to luer med Arne & Carlos’ «Space Invader Marius-mønster«, og sendte dem inn som mitt bidrag. Den ene ble auksjonert bort for 400 dollar eller deromkring (den andre gikk på en live auksjon, som jeg ikke fikk med meg). I 2015 strikket jeg et par Totoro-votter, som ble auksjonert bort for 601 dollar. Det er med andre ord fullt mulig å bidra med mye penger til en god sak bare ved å gjøre det du liker.

 

Så hvis du nå kjenner skapertrangen bruse i blodet, gakk du hen til påmeldingsskjemaet, les informasjonen nøye og meld deg på! Det er morsomt, inspirerende og veldig takknemlig arbeid. Og som om ikke karma-poengene var nok får du også en fin hilsen i posten når hele kalaset er ferdig. 😀

20160418_222555

20160418_222503

Stoffmerker – gotta catch’em all!

 

Så hva venter du på? La din indre håndarbeidsgeek slippe til og ideene flomme!

 

Sykelig sunnhet

Sunnhet kan bli fryktelig usunt. Bare spør en som lider av ortoreksi; å være så sykelig opptatt av å spise sunt og riktig at det kan lede til alvorlig feilernæring. Ikke trenger man å være syk heller for å få et vanskelig forhold til mat, trening og selvbildet knyttet til kroppen. Jeg kunne skrevet flere sider om alt presset man blir utsatt for fra alle kanter – ikke umulig at det kommer en egen post om det håpløse «plus size»-begrepet og den enda mer håpløse bruken av det, og hvis du virkelig vil høre meg rante i fem minutter sammenhengende trenger du bare å hviske «BMI» i øret mitt.

Men inspirasjonen til dette blogginnlegget kom fra en sak ei venninne delte på Facebook – hun sa ikke «Yes!», for å si det slik. Det gjør ikke jeg heller.

Selve artikkelen kan du lese her, men i all hovedsak dreier det seg om forslag i Storbritannia, stilt av den private organisasjonen Royal Society for Public Health (RSPH) om å merke mat med treningsikoner. Den klassiske «så lenge må du jogge for å forbrenne dette» – pent illustrert i små strekmenn som har detaljnivået til IKEA-bruksanvisninger.

– Vi må tenke nytt for å få bukt med fedmeepedemien. Merker vi maten med hvor mye man må gå eller løpe for å forbrenne den, kan dette gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv. Mange undervurderer hvor mye kalorier det er i en del mat, sier administrerende direktør i RSPH, Shirley Cramer.

Å, den veien til helvete og hva den består av… Altså, jeg er så for å ta sunne valg. Jeg prøver å ta dem hver eneste dag. Som oftest lykkes jeg. Noen ganger er det til og med enkelt. Jeg er så til de grader klar over at det er et stort vektproblem i den generelle folkehelsa, samtidig som at stadig yngre barn og unge får dårlige selvbilde knyttet til egen kropp. Det er en vanskelig dobbel problemstilling.

Jeg er bibliotekar, ikke lege eller klinisk ernæringsfysiolog. Det jeg skriver nå er kun basert i mine egne meninger og «ting jeg har lest på nettet». Men når Shirley Cramer sier at slik merking kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktiv [sic]», er min første tanke at dette er en bomtur. Jeg skjønner tanken bak, jeg synes hensikten er god, men det er så mange andre faktorer som spiller inn, både for å velge sunt og for hvor mange kalorier man forbrenner ved å utføre en aktivitet. Både vekt, intensitet og hvilken form du allerede er i spiller inn på hvor mange kalorier du forbrenner. En slik merking vil derfor, slik jeg oppfatter det, bli veldig upresis og helt irrelevant for så mange at jeg vanskelig kan se for meg at den har noen reell effekt.

 

Her er min liste over ting som kan «gjøre at flere tar sunnere valg eller blir mer aktive»:

Utbygging av sykkelstier

Avhengig av hvor du bor er det ikke sikkert at dette er det første du tenker. Og alle bor ikke sånn til at det er naturlig å sykle til jobb, skole, butikken osv. Jeg har ti år hver i tre byer bak meg, og kjente veldig på forskjellen i tilrettelegging for sykkel da jeg flyttet fra Kristiansand til Oslo. Det er mer enn topografien og andre fancy ord for mer bakker, mindre rette gater osv – det er den åpenbare mangelen på prioritering av syklister i byplanleggingen, og det har i stor grad ført til at jeg har brukt kollektivtrafikken mer enn sykkelen (og dessverre beina).

Nå skal det også sies at jeg som bibliotekar som insisterer på å bo i Oslo-området ikke kan velge og vrake blant jobber i nærmiljøet, og enn så lenge er jeg ikke sprek nok til å sykle til jobben i Bærum. Men du verden så mye enklere det hadde vært å sykle til butikken, til venner, til kinoen – alt jeg syklet til i Kristiansand – hvis jeg ikke trengte å bekymre meg for å bli overkjørt 80 % av tida.

 

Høyere tilgjengelighet av sunne matvarer, spesielt «på farten»

«Jammen det er jo bare å velge sunt» er et refreng. «Man må bare bestemme seg.» Sånn rent i tillegg til den sinnsyke bruken av ordet «bare» i denne sammenhengen, som jeg kommer tilbake til, er det ikke alltid så lett å velge sunt. Hva er det enkleste og rimeligste du kan få med deg av mat på farten? Pølser, burgere, boller?

Dette er ikke ment som en ansvarsfraskrivelse av individet, men et forsøk på å si at det er faktisk en større sammenheng rundt individet! Det er enn så lenge ikke veldig lett å få tak i sunn, rimelig mat som ikke er «knaskerøtter» hvis man ikke prepper den sjøl hjemme. Og for all del, jeg slår et slag eller ti for matpakka. Men det tar tid, og det tar overskudd.

Igjen, jeg snakker kun utifra meg selv. Ikke alle bruker inntil en time på å komme seg til jobb, åtte timer på jobb og en time hjem igjen. Noen bruker lenger. Og har unger som skal leveres og hentes. Jeg trener etter jobb, noe som også tar tid. Og overskudd.

Nevnte jeg overskudd? Det er det man bruker på å stå opp, gå på jobb, være med venner og/eller partner, trene, handle, vaske, lage mat, drive med hobbyer, motstå fristelser… Det er ikke alltid så lett å ta det sunne valget, og det som ville hjulpet meg minst var å vite hvor lenge jeg må jogge (dvs. hvor lenge en person som veier x antall kg må jogge) for å forbrenne en sjokolade. Lurer du på hvordan du best kan kombinere mat og trening kan du snakke med fastlegen din, en personlig trener eller melde deg på et Grete Rode-kurs. Og rådene til helsemyndighetene er faktisk ikke så dumme, de heller.

 

Skikkelig kunnskap om mat og matlaging i skolen

Her er jeg på litt gyngende grunn – det er (takk og pris) 15 år siden jeg hadde en heimkunnskapstime, som det het den gangen. Hvis det nye navnet «Mat og helse» faktisk reflekterer innholdet også … vel, halleluja! Å lære om mat og ernæring i gode, trygge rammer uten fokus på slankemat og hva som gir flat mage tror jeg er et godt grunnlag for veien videre. «Alle» vet at frukt er sunt og at sjokolade er usunt, men ikke nødvendigvis at spinat er en god kilde til jern. Eller hva man kan lage med spinat som ikke smaker så verst.
Det er også over ti år siden jeg hadde en gymtime, og jeg håper intenst og inderlig at ting har forandra seg der også. Medfødte balanse- og koordinasjonsproblemer ga ikke den beste grobunnen for mestring og bevegelsesglede når man skulle løpe stafett foran alle i klassen. Mine personlige forutsetninger og gymtimenes innhold satt til side – 6-7 timer stillesitting hver dag tar på det også (som en lærer oppdaget).

 

Og der ender vel min misjonering i sunnhetens tjeneste, ihvertfall for i dag. Dropp overforenklede IKEA-illustrasjoner på sjokoladen og gi oss skikkelig, sunn mat og gode sykkelveier. Det litt mer kompliserte er noen ganger det beste. Og det er ikke så fryktelig vanskelig heller.

Noen tanker om kjærlighet

I dag kom jeg over et blogginnlegg som en kompis delte på Facebook. Veldig interessant lesning, om samfunnets (relativt nye) tendens til å løfte frem alle som «fantastiske individer» uansett samme hva, og hvilken effekt det kan ha på de unge håpefulle. Jeg skal la akkurat den biten ligge – jeg tror ikke vi er så uenige der. Barn – og voksne – trenger å få høre at de er verdifulle for den de er, men slett ikke at alt de gjør er ufeilbarlig og ukritiserbart. I min tid som skolebibliotekar fikk jeg tidvis inntrykk av at elevene mente gode karakterer var noe de fortjente – ikke noe de gjorde seg fortjent til. Men dette er en avsporing fra både bloggforfatterens og mitt hovedpoeng.

Bloggeren, Matt Walsh, diskuterer et sitat (ukjent opphav) som sirkulerer på internett – jeg så det først i en Nemi-stripe. Fritt oversatt er det noe sånt som «Hvis du ikke kan takle meg på mitt verste fortjener du meg virkelig ikke på mitt beste.» Jeg leste det, likte det og ikke minst kjente jeg meg veldig igjen i det. Matt Walsh leser denne setningen på en annen måte: Som et forsvar for å oppføre seg dårlig, en forventning om at samme hvordan jeg er mot andre forventer jeg at de skal akseptere det. En slags «ta meg som jeg er»-tankegang strukket for langt, med et tilbehør av «jeg er så fantastisk at jeg er verdt det uansett». Og jeg er helt enig i hans syn på at det er et veldig, veldig dårlig utgangspunkt for å få et forhold til fungere. Jeg er helt og fullt med på at man har et eget ansvar for sin oppførsel, og ikke kan kreve at omgivelsene tilpasser seg status quo. Men det jeg fant enda mer interessant var at jeg aldri hadde tenkt på det … mottoet, i mangel på et bedre (norsk) ord på den måten før.

Da jeg først leste det gikk jeg bort til mannen min og ga ham en klem. For han takler meg på mitt verste. Og han fortjener meg virkelig på mitt beste. Og da mener jeg overhodet ikke at han lar meg komme unna med dårlig oppførsel, ufortjent kritikk, usaklige argumenter når vi krang- *ahem* diskuterer. Han «aksepterer» ikke mine dårlige sider. Men han tilgir dem. Og der er vi i kjernen av det jeg synes mr. Walsh fullstendig overså, eller valgte å ikke legge vekt på, hva vet jeg. Dette mottoet handler for meg om tilgivelse, ikke stilltiende aksept. Hvis jeg har oppført meg kjipt mot kjæresten min sier jeg unnskyld etterpå. Jeg prøver å forklare – ikke for å legge skylden på ham eller andre omstendigheter, men for å vise hva som rørte seg i hodet mitt. Eller ikke gjorde det, alt ettersom. Forbausende ofte er sistnevnte tilfelle. Og herlighet, han blir sur og forbanna og utålmodig og irritert han også. Jeg kan ikke si det mange nok ganger – dette handler ikke om å ta i mot all dritt fra partneren. Men når jeg står der, og innser at jeg faktisk er sliten, trøtt, litt utafor, fryktelig sulten, nervøs for den nye jobben og tusen andre ting – så er det faktisk det som er galt. Men for fem minutter siden var jeg hellig overbevist om at alt som var galt med verden bunnet ut i at min elskede hadde valgt en annen frossenpizza enn jeg ville gjort – hvis jeg hadde sprunget på butikken fire minutter før stengetid så vi skulle få oss kveldsmiddag. Og gjett om jeg lot ham få høre det.

Og så står jeg der. Og har vært på mitt verste. Igjen. Og ber om unnskyldning. Igjen. Og han tilgir meg. Igjen. Og slik kommer det til å fortsette, alle de årene vi skal dele sammen. Unnskyldninger og tilgivelse. Gode og dårlige sider. For vi fortjener hverandre på vårt beste. Og vi har rom til hverandre på vårt verste.

Pretty good year

2013 er overstått, 2014 såvidt påbegynt. Jeg ser tilbake på et år fylt av opplevelser, oppturer og nedturer. 2013 ble det store reiseåret, litt sånn «nå skal vi ta igjen for de siste fem åra eller så». I mars gikk turen til New York, i juni hadde vi en liten avstikker til Trondheim og Rissa, i gode venners bryllup,  i juli dro vi til Berlin og feiret bryllupet til gode venner der, derfra gikk turen direkte til St. Petersburg og videre til Podporozie (russisk landsbygd. Spør meg ikke om detaljer). I oktober runda vi av med tur til Færøyene og nok et bryllup med gode venner. Puh!  Vi skal ikke se bortifra at det kommer noen blogginnlegg med bilder fra noen av disse turene, får se om jeg får ut fingeren. Jeg som skulle skrive hver dag i New York… Oh well, water under the bridge.

Ihvertfall, når jeg sitter her og tar en oppsummering av året som har gått så kjenner jeg først og fremst på takknemlighet. Jeg har gått fra deltidsjobb i skolebibliotek til fulltidsjobb i folkebibliotek, og stortrives med det. Vi har eid leiligheten vår i enda et år, uten å gå personlig konkurs av den grunn. (Ja, dette var en høyst ubegrunnet men like reell frykt i lang tid.) Vi har helsa i behold, gode venner (som stadig driver og gifter seg i øst og vest), en fantastisk liten nevø som har fylt ett år (og var mer opptatt av å spise emballasjen enn å se på gavene), fantastisk familie og alt vi trenger. Og mer til.

Det bringer meg til del to av årets oppsummering, ikke like dypsindig denne gangen: Garn. Hauger og lass av garn. Jeg er ikke typen til å ha nyttårsforsetter; jeg tenker som så at hvis du bestemmer deg i november for å trene mer/spise sunnere/kutte røyken/ta mer heroin (har visst lest litt for mye Cracked-artikler) så er det vel bare å gjøre det, da. Hvorfor i alle dager vente til 1. januar hvis du virkelig har bestemt deg? Jada, jeg er en sucker for «ny start/ordentlig begynnelse»-tankegangen, jeg også. Men ihvertfall. Noen ting funker faktisk skikkelig bra å begynne med i januar. Som kjøpefritt år, f.eks. Jeg er ikke den store shopperen i utgangspunktet; det har i all hovedsak å gjøre med at jeg har ganske vanskelig for å finne klær/sko i min størrelse som jeg liker, og ellers stort sett har det jeg trenger av stæsj. Ikke er jeg særlig interessert i sminke heller. Akk ja. Men. Garn er noe ganske annet. Lenge var jeg strengt asketisk, og kjøpte bare garn som jeg visste hva jeg skulle bruke til. Så begynte det sakte, men sikkert å gli ut. Et lite glitrende nøste der. Litt nedsatt alpakka her. Før jeg visste ordet av det fylte jeg jevnlig opp bæreposer med gi-bort-garn, og følte likevel at jeg drukna i en overfylt hobbyhylle.

Da jeg satte meg ned i romjula og fant fram det ene nøstet etter det andre med garn jeg hadde glemt at jeg hadde kjøpt, og ofte ikke ante hva jeg skulle bruke til, innså jeg at nok er nok. Enda en gi-bort-pose ble fylt til randen, og fortsatt har jeg nok til å starte eget utsalg. Bortimot. Så i år har jeg to nyttårsforsetter: Kun strikke med garnet jeg har og prioritere uferdige objekter (i strikkemiljøet også kjente som UFO’er). Jeg har i skrivende stund en påbegynt genser til meg, skjerf til mannen, skjørt til ei venninne (bursdagsgave for to eller tre år siden), enda et skjerf til … noen som vil ha det, to lappetepper og et par pulsvarmere. I tillegg har jeg garn til to gensere, en tunika, et sjal og et par babyjakker. Og nok garn og ullflor til å strikke julekuler nok til et juletre (for ikke å si et strikka juletre)…

Så her er planen, kjære (eventuelle) lesere: Hver måned skal jeg komme med oppdateringer på framgang og eventuell fullførelse (oh joy!) av mine UFO’er. Dette til hygge og nytte, og ikke minst litt selvpisking. Føl dere fri til å mase i kommentarfeltet. 😉

Previous Older Entries

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble