Kulturfredag

Det er, om ikke akkurat sommer, sol og søndag, så ihvertfall vår, sol og fredag. Og det er jo neimen ikke verst, det heller.

Helga står for tur og inneholder for mitt eget vedkommende Katzenjammer-konsert på Rockefeller i morgen kveld. 4 dyktige jenter, store mengder kreativitet og svært få begrensninger = et band som har blitt vanskelig å kategorisere. Under finner du en av mine yndlingslåter – denne er riktig nok et cover, men de har mange «egne» som er vel verdt å låne øre til!

På søndag skal Norsk Folkemuseum ha Samisk dag med blant annet kaffekjøtt, lassokasting og kurs i samisk håndarbeid. Arrangementet varer fra 12.00 til 16.00

Og dette er vel det nærmeste jeg kommer å reklamere for noe på denne bloggen – jeg skal nok fremme både bøker og tegneserier på et senere tidspunkt. Akkurat nå skal sola nytes in a land of confusion.

Tall og enkeltskjebner

Jeg har tenkt litt på saken om tvangsutsendelse av etiopiere spesielt og en hel del på dette med asylsøkere og innvandring generelt. Ikke at jeg nødvendigvis har blitt så mye klokere; jeg har ingen utdannelse, ingen spesielle analytiske egenskaper og ingen tall å slå i bordet med. Men jeg har da noen tanker – i likhet med mange andre.

Det at jeg er for en ganske liberal asyl-/innvandringspolitikk er nok litt farget av opplevelser i min egen oppvekst, da flere familier fra Bosnia-Hercegovina (eller hva det het på den tida) søkte kirkeasyl i den lokale kirken tidlig på 90-tallet. Som barn fikk jeg jo ikke akkurat så mye innblikk i asylpolitikk på høyt plan, men jeg fikk et innblikk i den fortvilte situasjonen det er å flykte fra hjemmet sitt for så å havne i et «fengsel» – friheten gjaldt så lenge de ikke beveget seg utenfor kirka.

Poenget mitt med akkurat denne anekdoten var vel at dette er et eksempel på enkeltskjebner som jeg og familien min ble kjent med. I statistikken inngår de som x antall asylsøkere i for eksempel 1992.

Statistikk er upersonlig og kan fort bli overveldende. Dessuten er den lett å vri så den passer ens egen agenda. Som en god venn sa en gang: «Du skal aldri stole på statistikk du ikke har forfalsket selv!» Nå er det ikke meninga å sverte SSB her, men det er jo en tanke å ha bakhodet.

Poenget, ja. Det ligger og svever uti periferien et sted. Poenget mitt er at jeg reagerte på Aftenpostens oppslag om at flertallet av norske velgere – alle de 800 som ble spurt (jeg var ikke en av dem) – var for at etiopiske barn skulle få bli i Norge, men mot en snillere/mer liberal/mykere asylpolitikk. Audun Lysbakken oppsummerer fint det jeg prøver å si:

«Mange er for en streng asylpolitikk når de konfronteres med statistikk, men ønsker en oppmykning når de står overfor ekte mennesker. Jeg ønsker at noen partier nå tør å stå opp for en rausere asylpolitikk fordi det til syvende og sist alltid handler om enkeltskjebner.»

Det er jo nettopp det! Hele asylsøkerkverna er jo ingenting annet enn enkeltskjebner – hver søknad skrives (på vegne) av en faktisk person. Det er drittsekker, trygdesnyltere, skolelys, drømmere, hardtarbeidende, velutdanna mennesker, analfabeter, voksne, barn, tenåringer. Hele sulamitten.

Ogpå en måte er det vel kanskje nødvendig for saksbehandlerne hos Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda å kunne søke tilflukt i alle tallene og statistikken for å at de skal få sove om natta, men deri ligger paradokset: det er deres ansvar å se og behandle hver enkelt sak, hvert eneste, enestående individ. Og jeg sier dette vel vitende om at jeg aldri ville ha vært i stand til å gjøre en slik jobb.

For å svinge litt tilbake til den spesifikke saken som har vært i mediene i det siste, de etiopiske barna. Eller er de det? Det er jo et eget blogginnlegg (eller flere) å diskutere hva som er «norsk» og ikke, men jeg tar meg stadig i å tenke på boka «Kathe, alltid vært i Norge«, biografien om 15 år gamle Kathe som var elev ved Fagerborg skole. Foreldrene hennes kom til Norge fra Litauen som flyktninger i 1908 og bosatte seg på Grünerløkka. På «Spørreskjema for jøder i Norge» fra 1942 svarte Käthe under rubrikken «Når kom De til Norge», at hun alltid har vært der.

Der slutter også mine påtenkte parallell; jeg ikke til hensikt å sammenligne dagens asylpolitikk med 2.verdenskrigs jødeutryddelser. Men bakgrunnen er den samme. Et av barna som risikerer å bli sendt ut er 4 år gamle Job. Han er født i Norge, snakker norsk og går i barnehagen. Er han en innvandrer? Et etiopisk barn? Eller kanskje faktisk en norsk statsborger beskyttet av FNs barnekonvensjon? Han er ihvertfall en enkeltskjebne. Og det må både Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, politikerne og alle vi andre forholde oss til.

Et lite p.s.

Jeg synes denne kronikken diskuterer dilemmaet i forholdet statistikk/enkeltskjebner på en god måte. Anbefalt lesning!

Kjærleik

I dag har jeg vært sammen med min fantastiske kjæreste (og ektemann) i fem år. I løpet av den tida har vi blant annet rukket å kjøpe leilighet, gifte oss og dra på bryllupsreise til Disneyland. Jeg kunne sikkert fylt flere sider mer eller mindre sentimentale minner og anekdoter, men tror jeg lar Gåte gjøre jobben i den nydelige sangen Kjærleik.

Happy St. Patrick’s Day, y’all! 😀

Alcatraz Versus the Evil Librarians

Bokens forside

So there I was, tied to an altar made from outdated encyclopedias, about to get sacrificed to the dark powers by a cult of evil Librarians.

Hvordan kunne jeg vel motstå en bok med denne tittelen? Jeg oppdaget den første gang på Bærum bibliotek, og var ikke sein om å kjøpe den inn til mitt eget -noen fordeler skal det være ved å drive et skolebibliotek på egen hånd. 😉 Nå har jeg endelig faktisk fått lest boka (ja, jeg har ment å gjøre det lenge) og her kommer et lite bokreferat. Jeg er fryktelig rusten på å skrive bokreferat.

For å starte i litt mer ordnede former: Det dreier seg altså om boka Alcatraz versus the Evil Librarians, skrevet av Brandon Sanderson i 2007. Mange vil nok forledes til å tro at dette dreier seg om den kjente fantasyforfatteren og medforfatteren av de tre sisteWheel of Time-bøkene, men den gang ei. Brandon Sanderson er et psevdonym for Alcatraz Smedry, bokas hovedperson og jeg-forteller.

I korte drag dreier historien seg rundt Alcatraz, som i løpet av sitt 13 år gamle liv har skiftet fosterhjem flere ganger enn han har lyst til å telle. Grunnen er at Alcatraz bokstavelig talt ødelegger alt han tar på, helt uten å mene det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få fram nyansene på norsk, men i boka presiserer Alcatraz at «I don’t destroy things, I break them.» De er der fortsatt, kanskje til og med i ca. samme form, men de fungerer ikke lenger slik de egentlig skulle. Resultatet er at diverse fosterforeldre bare holder ut en viss tid før de ikke klarer at alle sine kjæreste eiendeler går i stykker.

På Alcatraz’ 13-årsdag skjer flere ting samtidig. Han brenner ned kjøkkenet til fosterforeldrene (ved et uhell), mottar en pakke fra foreldrene, blir forsøkt drept og reddes av en mann som påstår å være «Granpa Smedry». Sistnevnte kan fortelle at USA (og store deler av verden) styres med jernhånd av bibliotekarer – informasjon er makt, og bibliotekarene kontrollerer, sensurerer og enkelte ganger endrer informasjonen samfunnet får tilgang på. Det eksisterer to parallelle verdener: «The Free Kingdoms», som kjemper mot bibliotekarene, og den verden vi kjenner til, «The Hushlands». Bibliotekarene er på nippet til å få overtaket i den pågående krigen, og Alcatraz er den eneste som kan stoppe dem.

Så selve historien er vel ganske klassisk fantasy, jeg blir også minnet en del om Harry Potter. Skjønt det er kanskje bare tilfeldige, ytre likhetstrekk; vokser opp som foreldreløs, ulykkelig barndom, rare hendelser uten kontroll, viktig bursdag, som uansett er vanlige for sjangeren generelt. Hovedapellen ligger nok mer i de uventede elementene, og jeg ser på ingen måte bort fra at hele konseptet appellerer litt ekstra til meg som bibliotekar.

Det eneste jeg har noen innsigelser på er bruken av meta-narrativ, hvis det ordet eksisterer. Hvis ikke; hurra, jeg fant opp et ord! Og der kom det jammen et eksempel også, uten at det egentlig var tilsiktet. Ihvertfall. Dette er ikke en bok det er lett å forsvinne inn i – det er vel kanskje heller ikke meningen, all den tid det understrekes at dette ikke er fiksjon, men svært viktige (og farlige) fakta til opplysning.  Alcatraz stopper stadig opp og trer ut av historien for å kommentere handlingen, sine egen avgjørelser og reaksjoner, frampek, tilbakeblikk og cliff-hangers. Det tilfører absolutt teksten en del, men jeg synes likevel det blir litt for mye av det gode iblant. Før historien plutselig overrumpler meg og ser ut til å ha lest tankene mine.

Språket er greit, om enn litt lite variert  i flekkene – en av karakterene er nærmest to-dimensjonal å dømme etter hvor mye hun sier eller ser på noe «flatly». Kraftuttrykk som «Aspiring Asimovs!» gjør meg imidlertid fullt i stand til å tilgi denne detaljen.

Alt i alt merker jeg at jeg har veldig lyst til å lese oppfølgerne, «Alcatraz Versus the Scriveners Bones» og «Alcatraz Versus the Knights of Crystallia», og det er ikke bare på grunn av en spennende avslutning på første bok. Jeg vil til og med gå så langt som å anbefale denne til alle litteraturnerder der ute – bibliotekarer eller ei. Den er absolutt verdt lesetida.

Mitt liv som cracked-avhengig

Jeg husker ikke når eller hvordan jeg første gang hørte om Cracked.com. Antageligvis hadde noen lenket til artikler via Facebook, og nysgjerrigheten tok overhånd.

Nå er jeg fullstendig avhengig, og bruker mer tid enn sunt er på å lese artikler, som regel i opplistingsform, om alt fra amerikanske presidenter som var fullstendig badass via syke, syke bøker om romantiske tips for hverdagen til selvutleverende, utrolig gode artikler om hvor vanskelig det er å kutte ut drikkingen etter å ha vært alkoholiker i mange år.

De aller fleste temaene er altså fullstendig personlig irrelevante, skjønt jeg har hatt mye moro av artikler som «5 multiplayer videogames that will destroy your marriage». Og her trodde jeg det var en strålende ide spleise på Nintendo Wii til min elskedes 30-årsdag sammen med søsknene hans… 😉

Cracked deler enkelte trekk med Wikipedia, blant annet «Klikk-deg-videre»-syndromet. På slutten av hver artikkel er det lenker til andre som også kan interessere, og de tar aldri feil. Følgelig vet jeg mer enn jeg egentlig kunne tenke meg å vite om de fem merkeligste årsakene til at vi har sex (i følge vitenskapen) og de seks dummeste tingene som noensinne har blitt gjort med uvurderlige historiske skatter, for å nevne noe. Vi snakker møbler og diverse nips fra Det hvite hus på garasjesalg. President Arthur (1881-1885) var en motebevisst mann, og den eksisterende stilen var jo bare 1820.

Derimot var det mildt forstyrrende, dypt fascinerende og ikke minst hysterisk morsomt å lese om fem soldater fra virkeligheten som får Rambo til å gå hjem og vogge. Listen omfatter blant annet mr. Jack Churchill, som kjempet i 2. verdenskrig bevæpnet med et skotsk tohåndssverd (claymore). Og sekkepipe. I 2. verdenskrig.

Jeg kunne fortsatt å liste opp eksempler en god stund, men foreslår heller at du går rett til kilden, for eksempel ved å følge de ovenstående lenkene. Men ikke kom til meg og klag når du oppdager at det har gått tre timer – jeg har gjort mitt beste for å advare deg.

The blogging has landed

Velkommen til Whisky og strikketøy, den nylig opprettede bloggen til yours truly.

Såh. Blogginnlegg. Jeg har ingen ide om hva jeg skal skrive, men båten blir til mens man ror.

Jeg kan jo begynne med å presisere at denne bloggen, tross sin tittel, ikke kommer til å handle kun om whisky og strikketøy. Jeg er glad i å drikke whisky, men ikke spesielt kunnskapsrik (ennå), og vet ikke helt om jeg med rette kan kalle meg whiskyentusiast. Jeg er veldig glad i å strikke – grensen mellom hobby og besettelse kan i blant være svært tynn, og jeg krysser den stadig – men jeg vil ikke prøve å etablere en privat Ravelry her. (Kudos hvis du forstår, helt i orden hvis ikke.) Fra tid til annen hender det at jeg strikker og drikker whisky samtidig, beviset på at mennesket ikke er i stand til å lære av sine tidligere feiltrinn.

Denne bloggen vil imidlertid ha noen klare mål: Å dempe den lammende prestasjonsangsten som i flere år har hindret meg fra å skrive noe som helst. Å spre ordet om ting jeg liker (har blant annnet planer om å pushe alle mine favoritt-webcomics for det jeg er verdt). Å dele mine tanker om stort og smått i det håp at det kanskje kan være til verdi for noen andre enn meg selv. Vi får se hvordan det går med det prosjektet.
Men nå nærmer det seg midnatt en lørdagskveld etter det som har vært en veldig fin lørdag, whiskyen og strikketøyet venter og jeg planlegger å runde av dagen med en episode Futurama. To all a good night!

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble