Suicide Squad – eller mitt syn på Medietilsynet

Så fikk jeg endelig sett Suicide Squad, og det angrer jeg ikke på. En meget trivelig fredagskveld tilbrakt med gode venner og en underholdende, rimelig sprø film som ikke alltid klarte å holde toppnivå, i mine øyne, men var bra så mange ganger at det gikk helt fint.

 

La det være sagt: Jeg har veldig begrenset erfaring med DC og Marvel utenom filmene som har kommet de siste ti åra. Et hederlig unntak er Spiderman-bladene fra 80-tallet som jeg leste på hytta da jeg var barn (hurra for tegneserieglade onkler). Og dermed var samtlige Spiderman-filmer ødelagt for meg. Sånn kan det gå når en liten bok/tegneserie-til-film-pedant får kloa i kildemateriale.
Jeg har derimot ingen bakgrunnskunnskap om NOEN av karakterene i verken X-Men, Avengers, Batman eller Suicide Squad; noe som har latt meg se filmene med åpne øyne uten å ergre meg over alle brudd på karaktertrekk eller rene faktafeil andre pedanter (håper da virkelig det er flere enn meg) sitter og gnisser tenner over.

 

Før vi går videre: Dette er egentlig ingen anmeldelse av Suicide Squad. Filmen var morsom og underholdende, om enn til tider litt langtekkelig, med et herlig soundtrack. Jeg fikk lyst til å bli nærmere kjent med opptil flere av karakterene, både i form av flere filmer eller ved å gå til kilden (tegneseriene). Så for all del, likte du Avengers og Deadpool vil du mest sannsynlig like Suicide Squad. Og du vil slutte å lese sånn omtrent her, for jeg kommer ikke til å kunne styre unna spoilere for det jeg vil ha fram i resten av denne posten.

 

Det som imidlertid VAR et forstyrrende element fra første stund var vissheten om at Medietilsynet har satt aldersgrense 12 år. Jeg sjekket dette før jeg så filmen fordi jeg er en sart sjel (som tilfeldigvis liker Hannibal, Bones, The Fall og Criminal Minds *kremt*) og ville være sikker på at dette var en film jeg var komfortabel med å se på stort lerret. Jeg er 30. Hvis Medietilsynet bedømte at en person tre ganger yngre enn meg kunne se denne filmen tenkte jeg at det kunne da ikke være så ille. I deres begrunnelse til aldersgrensen på Filmweb står det at «til tross for store mengder actionvold får filmen 12-årsgrense da dette skjer i et tydelig fantasiunivers.»

 

Vel. Jeg vet ikke helt hvilken virkelighet Medietilsynet lever i, men det er ikke den samme som den jeg bebor. Joda, vi befinner oss i et univers der man har «supermennesker», noen mer tydelig enn andre, hekser og lavaguder. The usual suspects. Men dette universet er godt og grundig planta i vår verden, i nåtid. I løpet av de første fem-ti minuttene av filmen blir vi tatt med til en «black site» – et uoffisielt fengsel som ikke står til ansvar for menneskerettighetskrav eller … noe særlig annet, egentlig. Her vises det scener med brutal fengselsvold, tvangsforing med gagball, elektriske støt og flere andre svært brutale scener.

Fra Medietilsynets egne nettsider står blant annet følgende om aldersgrense 12 år: «Voldshandlinger eller kortere innslag med skrekkelementer i en urealistisk sammenheng, kan også få 12-årsgrense. Dette gjelder særlig filmer som er basert på kjente historier, bøker og tegneserier, eller filmer der handlingen er lagt til et tydelig fantasiunivers eller i en komisk ramme. Også mer virkelighetsnære voldsinnslag eller skremmende elementer kan tillates hvis de er kortvarige og lite nærgående skildret.»

 

Jeg må nok si meg uenig med Medietilsynet i samtlige av de ovennevnte punkter når det kommer til Suicide Squad. Dette er ikke Ringenes Herre eller Harry Potter – at det her finnes folk som kan blåse ild ut av hendene endrer ikke det faktum at mennesker blir skutt på klosshold eller drept på svært ubehagelige måter. Det «tydelige fantasiuniverset» er som sagt vår verden, i vår tid, og karakterene og de «kjente historiene» fra disse tegneseriene er ganske obskure, ihvertfall for et publikum under 15 år.

De «virkelighetsnære voldsinnslagene» er mer enn kortvarige, og ikke så lite nærgående skildret. De er heller ikke satt i noe «tydelig fantasiunivers», men kunne like godt utspunnet seg på Guantanamo eller i et hvilket som helst amerikansk fengsel. Men det vet kanskje ikke 9-åringen?

 

For med 12-års aldersgrense har du som voksen anledning til å ta med deg barn inntil tre år yngre enn denne grensen for å se filmen. Som altså inneholder flere scener med tortur, mishandling og skudd på kloss hold. Og det er bare de fysiske aspektene. I tillegg dukker det opp PTSD, Stockholm syndrom og generell sinnslidelse. Men for all del, det er jo i et tydelig fantasiunivers, for se, der er det en krokodillemann! Som drar folk under vann, drukner og spiser dem.

 

Sorry, Medietilsynet, jeg har fått en kraftig knekk i tilliten til deres vurderingsevne etter å ha sett Suicide Squad og forestilt meg at en 9-12-åring var med i salen.Selv om det var en kul film.

Advertisements

Dagens tegneserietips

Tittelen på innlegget er kanskje litt misvisende, for jeg tviler på at dette blir en daglig affære med det første, men det er nå en gang dag, og dette er et tegneserietips, so here we go.

Persepolis av Marjane Satrapi er sikkert gammelt nytt for mange tegneserielesere, all den tid den kom ut tidlig på 2000-tallet. I Norge så den første gang dagens lys i oversatt utgave i 2005, utgitt på No Comprendo Press. I 2007 kom den ut som animasjonsfilm under samme tittel. Men nok tørre fakta nå.

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform om Marjane Satrapis oppvekst i Iran på 70- og 80-tallet. Marjane er enebarn med intellektuelle, politisk aktive foreldre og oldebarn av en av Irans siste keisere. Med enkle, men megetsigende svart/hvitt-illustrasjoner forteller hun om sjahens fall og den islamske revolusjon, forstått og opplevd av et barn, men med tilbakeblikket til en voksen. Innføring av sjal og segregering på skolen, kjøp av ulovlige popkassetter på svartebørsen – og arrestasjoner, tortur og bombing.

Foreldrene bestemmer seg for å sende Marjane til Østerrike da hun er 14 år – det er for mye urolighet i landet. Jeg, som var nervøs nok da jeg skulle begynne på folkehøgskole som 19-åring, kan ikke begynne å sette meg inn i hvordan dette må ha vært. Marjane beskriver kulturkræsj og ensomhet, men også møte med personer som viser vennlighet og omsorg. Om de så  går i läderhosen. Etter fire begivenhetsrike år (på godt og vondt) returnerer Marjane til et Iran som har forandret seg mye siden hun dro. Jeg vil egentlig ikke røpe noe særlig av handlingen herfra – uansett synes jeg Marjane Satrapi forteller historien sinmyebedre enn jeg klarer å gjenfortelle den. Så noen oppsummeringer som forhåpentligvis vil få deg til å løpe av sted til biblioteket eller bokhandelen:

Det er en medrivende historie – godt fortalt og ikke mindre spennende av at den er selvbiografisk (jeg unngår med vilje å bruke ordet «sann» – sannhet er subjektivt i hvordan den oppleves og tolkes). Illustrasjonene er som før nevnt i sort/hvitt og har en stil som jeg ikke vet om jeg vil betegne som barnslig, men kanskje enkel. På mange måter minner den meg om tegnestilen i Maus av Art Spiegelman – den biografiske historien om Vladek Spiegelman (forfatterens far) og hvordan han opplevde og overlevde Holocaust. Jødene er tegnet som mus, nazistene er katter, amerikanerne er hunder og så videre. Men selv om man kan få assosiasjoner til hyggelig Disney-historier og lignende, er det på ingen måte nok til å ta brodden av den forferdelig historien som blir fortalt. Du kan lese mer om Maus her.

På samme måte opplever jeg da ogsåPersepolis: den enkle (eller heter det kanskje stilistiske) tegnestilen trekker ikke noe fra alvoret i historien, men er tvert i mot med på å underbygge den, etter min mening. Begrepet «enkel» er kanskje også litt misvisende – illustrasjonene er både symbolske og stemningsfulle – i tillegg til komiske og vakre.

Så med fare for å gjenta meg selv: Løp og les! Og for all del, riktig god påske! 🙂

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble