En liten ettertanke

EDIT: Dette blogginnlegget ble begynt på for ca. en uke siden, og så skjedde livet. Og alle er sikkert drittlei hele Charlie Hebdo-styret nå, men jeg vil likevel legge til en liten avslutning.

Jeg har en sterk mistanke om at den forrige bloggposten min, Jeg er ikke Charlie, er det mest leste innlegget på hele denne bloggen. Som riktignok ikke har SÅ mange innlegg å ta av, det skal jeg være den første til å innrømme. Men likevel. Jeg gjorde som jeg pleier og sørget for at det ble postet direkte til min facebook-profil samtidig som det ble publisert her. Og mens det vil være reinspikka løgn å si at det gikk «viralt» (ble spredd over hele internett), så ble jeg mildt sagt overraska over hvor mange som «likte» og delte det – så fort. Jeg sa det på facebook, men la meg si det her også: TUSEN TAKK for alle hyggelig ord og gode tilbakemeldinger – jeg er en smule overveldet og veldig takknemlig.

Og enda mer takknemlig er jeg over at jeg har venner som ikke er redd for å si ifra hvis de er uenig med meg. Som noen gjorde – derav dette innlegget.

Det var jo tydelig at de tankene jeg satte ord på i mitt forrige innlegg var tenkt av flere – såpass tør jeg å påstå med grunnlag i all responsen jeg fikk. Og jeg står fortsatt for det jeg skrev, men etter å ha lest og diskutert andre synspunkter på saken kan jeg heller ikke la det stå uten å utdype litt mer. Spesielt en god venn mente at jeg baserte meg på feil grunnlag for å kalle Charlie Hebdo rasistisk. Nå var det vel enkelte tegninger jeg kalte rasistiske, men det går vel mye ut på det samme. Nuvel. Jeg leste litt mer, og kom fram til at ja, det er nok flere sider av denne saken – og ikke minst bladet – enn det som i første omgang kom fram.

Jeg står fortsatt ved det jeg skrev. Jeg synes fortsatt ikke dette er veldig gode tegninger, og jeg synes fortsatt det å provosere bare for å provosere er som å skrike noen i øret så høyt du bare kan – greit nok, jeg sa ingenting, men du verden så vondt i øret du fikk! Hæ? Hæ? Men jeg anerkjenner at jeg ikke var klar over konteksten disse tegningene ble trykket i, og jeg skulle vært tydeligere på at jeg kun forholdt meg til et begrenset fortolkningsmateriale. Jeg kan ikke fransk. Det sa jeg kanskje ikke? Ikke et ord. Og som det har blitt påpekt i flere av artiklene jeg lenker til, er det noen ganger avgjørende å vite konteksten for å forstå tegningene riktig. Den jeg reagerte mest på, som tilsynelatende framstiller Boko Harams sex-slaver som velferdssnyltere, er visstnok et spark til høyresidens motstand av velferdsordning. Men som Max Fisher påpeker i sin meget velbalanserte artikkel: tegningen bruker likefullt rasistiske klisjeer, som sparker de den er ment (?) å hjelpe.
Nei, pokker heller. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg overlater heller ordet til alle de andre flinke personene og håper dette gir et mer nyansert bilde.

 

Max Fisher om Charlie Hebdo – min personlige favoritt: http://www.vox.com/2015/1/12/7518349/charlie-hebdo-racist

Joe Sacco om satire: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Olivier Tonneau om Charlie Hebdo spesielt og litt historie generelt: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Simon Souyris Strumse om Charlie Hebdo, kontekst og ytringsfrihet: http://www.dagbladet.no/2015/01/17/kultur/meninger/kronikk/debatt/charlie_hebdo/37203985/

David Wong om terrorisme, sett i lys av bl.a. angrepet på Charlie Hebdo: http://www.cracked.com/blog/6-ways-to-keep-terrorists-from-ruining-world/

 

 

Advertisements

Jeg er ikke Charlie

Ikke Dina heller, for den saks skyld. Men akkurat nå, ihvertfall ikke Charlie. Det har vært skrevet veldig mye i det siste, forståelig nok, og jeg har lest det jeg har kommet over. Mye jeg har vært enig i, noe jeg har vært uenig i , og enda litt som jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg skjønner. Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt selv også. Bare fordi.

Jeg husker ikke hva min første reaksjon var da jeg hørte om angrepet. Men det er egentlig ikke så viktig. Reaksjonene som kommer etterpå er vel de som virkelig teller, og mine bar preg av en sterk ambivalens. Spesielt gikk denne stripa fra http://www.xkcd.com på repeat i bakhodet:

La en ting være klinkende klart: Jeg vil på INGEN måte forsvare angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo. Jeg føler med familiene til alle som mistet livet, og alle som har blitt berørt. Terrorangrep kan ikke unnskyldes, ei heller forsvares. Det kan kanskje forklares, og i ytterste konsekvens forstås. Men det er ikke poenget mitt her, og jeg mener ikke å argumentere for at Charlie Hebdo på et eller annet vis «fortjente det de fikk».

Men – og nå skal jeg bruke dette stygge ordet som begynner på «m» – men jeg støtter ikke dette bladet. Jeg støtter ikke det de står for. Jeg er ikke Charlie, og jeg vil ikke poste rasistiske tegninger i ytringsfrihetens navn. Det kan Charlie Hebdo få fortsette å gjøre helt på egen hånd, og jeg vil at de skal kunne gjøre det uten å risikere å bli skutt. Jeg vil at de skal drukne i demonstrasjoner og protestbrev, jeg vil at bladet deres skal gå konkurs. Men med demokratiske virkemidler som respekterer ytringsfriheten.

Ytringsfriheten, ja. Er den egentlig truet i Vesten i dag? «Vel, duh!»  tenker kanskje mange at svaret er – så vi ikke nettopp beviset på det? Jeg vet ikke. Jeg vet at vi så en grusom terrorhandling. Jeg vet at det er utrolig viktig å slå tilbake mot den – å vise at det ikke aksepteres, at det ikke er måten å vinne fram mot tegninger man (kanskje høyst forståelig) finner dypt krenkende.  Men ytringsfriheten sånn rent generelt opplever jeg at står ganske støtt i de fleste vestlige land. Ihvertfall for hvite menn, men det er et annet kapittel jeg ikke skal begynne på akkurat nå. Her sitter jeg, og skriver på en blogg jeg fritt opprettet, og kan skrive ganske mye hva jeg vil uten frykt for annet enn sosiale represalier. Javisst har angrepet på Charlie Hebdo bidratt til å skape frykt for nettopp represalier av den ganske dødelige sorten, men det blir ikke akkurat møtt med et skuldertrekk. Jeg håper og tror at hverdagen til alle som ytrer seg vil bli ytterligere trygget. Jeg håper i hvertfall det.

Men noen ganger er det litt vanskelig å ikke lure. Hvor mange medier som har skrevet stort og flott om ytringsfriheten de siste dagene har tatt seg bryet med å nevne Raif Badawi, som fredag forrige uke mottok de 50 første av de til sammen 1000 (TUSEN) piskeslagene han er dømt til for å ha opprettet en nettside for liberal og sosial debatt? Og alle menneskene som sitter fengslet for å ytret seg, mennesker jeg ikke aner hvem er, for jeg har ikke hørt om dem? Jeg sier ikke at ofrene for terrorangrepet i Paris ikke fortjener oppmerksomheten. Men bruk den til å belyse litt mer enn bare et ganske omdiskutert vitseblad som sparker nedover med dårlig utformede tegninger.

Og så kan vi jo huske Knut Nærums bevingede ord forrige gang omstridte religiøse tegninger gikk i trykken: Ytringsfrihet gjør seg best sammen med folkeskikk.

Jeg anbefaler forøvrig disse artiklene/kronikkene, som er skrevet av folk som har mer peiling enn meg på mye rart:

http://www.nrk.no/ytring/ytringsfrihet-pa-fransk-1.12145347

http://www.nytimes.com/2015/01/09/opinion/david-brooks-i-am-not-charlie-hebdo.html?_r=1

http://www.hoodedutilitarian.com/2015/01/in-the-wake-of-charlie-hebdo-free-speech-does-not-mean-freedom-from-criticism/

http://www.slate.com/articles/news_and_politics/politics/2015/01/charlie_hebdo_the_french_satirical_magazine_is_heroic_it_is_also_racist.html

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble