Åpent brev til Bent Høie

Hei Bent Høie!

Jeg må innrømme at jeg ikke har gjort dette før – skrevet åpne brev, altså. Men det er en sak jeg gjerne vil diskutere litt. Og det er sykehus. Nærmere bestemt fødeavdelinger på sykehus. Og fødsler. Og barsel.

Jeg har i grunnen bare lest èn sak om dette sånn i det siste, men det trigget en del følelser, blant annet raseri. Ikke rettet mot deg personlig, men mot den kommende situasjonen som beskrives. Her er saken. Der står det blant annet å lese at «når Bergen får nytt barnesykehus i 2022, får fødeavdelingen om lag like mange rom som i dag, til tross for ventet befolkningsvekst. Sykehuset planlegger for at 40 prosent av de fødende vil bli skrevet ut fra 4 til 24 timer etter fødselen.»

Og det er spesielt den siste setningen der som får meg til å se rødt. Jeg skal prøve å gå gjennom grunnene så oversiktlig og saklig så mulig, samtidig som dette blir ganske personlig også.

Du skjønner det,  Bent Høie, at jeg fødte en fantastisk liten jente i februar. Og heldigvis, som du selv sier, så er Norge et av de beste landene å være mor i. Jeg fikk flott oppfølging under hele svangerskapet, og en trygg og god fødsel på et sykehus jeg valgte selv. Jeg fikk all den helsehjelpen jeg kunne ønske. Og så fikk jeg og barnet mitt være på barselavdelingen i tre dager.

Her er jeg redd vi ikke kommer utenom – vi må inn på noe av det litt personlige. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, men her er et relativt enkelt regnestykke. Jeg anser meg selv for å ha vært frisk etter det som var en udramatisk fødsel. Med andre ord er det naturlig å anta at jeg ville inngått i de 40 % av fødende kvinner som Bergen sykehus mener skal utskrives – altså sendes hjem i løpet av 4 til 24 timer etter fødsel. Nå skal jeg fortelle litt om hva som foregikk i løpet av disse timene da jeg fødte.

Barnet vårt kom litt før midnatt – da hadde vi vært på sykehuset siden klokken ni om morgenen, og jeg hadde vært våken i ca 16 timer. De neste to timene besto i all hovedsak av at jeg lå helt i ro med den nyfødte babyen min oppå brystet mens diverse jordmødre og leger sørget for nødvendig etterbehandling. Det er nemlig ikke sånn at fødselen er over i det ungen er ute, men det vet du sikkert. Så da har to timer gått av utskrivingsklokka – vi har 2-24 timer igjen. I løpet av de neste 2-3 timene ble ungen vår vasket, målt og veid, og jeg fikk i meg litt mat og saft. Så tuslet vi over til barselavdelingen i halv fem-tiden på morgenen, der vi fikk et rom for oss selv, vi tre.

Og her må jeg nesten stoppe opp litt og nok en gang erklære hvor heldig jeg føler meg som fødte på Ullevål sykehus, ABC, der det faktisk er tilrettelagt for at familien får være sammen. Hvor heldig jeg er for at jeg ikke tilfeldigvis bor et sted hvis nærmeste sykehus kanskje ligger et par timers kjøring unna, som kanskje ikke har lagt opp til at man skal være sammen som en nybakt familie etter fødselen. Der man kanskje blir trillet inn på et firemannsrom og må ligge alene med en nyfødt baby og være redd for å forstyrre andre vilt fremmede mennesker.

Jeg kan ærlig talt ikke se for meg at det er noen god start på barselperioden, Bent Høie. Kan du?

Men tilbake til regnestykket vårt. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at det nå har gått fem timer fra babyen var ute til vi var vel installert på et familierom. Nå har vi allerede sprengt minimumsgrensa for utskrivelsestid, og vi har såvidt kommet oss i seng etter et ganske overveldende døgn. Jeg skal ikke plage deg eller noen andre med detaljer, Bent Høie, men jeg kan forsikre deg om at kvinnekroppen bruker litt tid på å komme seg etter en fødsel. Gjerne mer enn 4 til 24 timer.

Resten av de tre dagene vi tilbrakte på barsel trenger ikke å beskrives i detalj, men la meg nevne de viktigste tingene som skjedde. I løpet av de neste 50 timene ble barnet vårt undersøkt av barnelege, jeg fikk hjelp med ammingen (som gikk over all forventning, enda en ting å være glad for), vi snakket med jordmor før vi ble sendt hjem om hvordan vi hadde det og hva vi tenkte om å reise hjem med dette nye vesenet, underlivet mitt ble undersøkt for tegn til infeksjoner eller andre uhumskheter, og ikke minst ble babyen vår testet for Føllings sykdom. Dette vet du sikkert alt om, Bent Høie, men jeg sier det likevel. Denne testen, som er en blodprøve som tas fra foten, må tas når babyen er minst 48 timer gammel. En veldig enkel test som kan avdekke en potensielt livstruende sykdom.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet her, nemlig dette målet om at 40 % av de fødende skal skrives ut 4 til 24 timer etter fødsel. Min fødeopplevelse er bare min, og slett ikke gyldig for alle. Noen har hatt en verre opplevelse, noen en bedre. Mange kvinner har sikkert vært klare til å dra hjem etter 4 timer, andre har trengt flere dager eller uker på sykehuset etterpå. Men jeg tror likevel at de følgende spørsmålene mine er allmengyldige:

Hvem skal gjøre alle de tingene som ble gjort mens vi var på barsel? Undersøke barnet vårt, undersøke meg, snakke med meg og oss, ta den livsnødvendige blodprøven, hjelpe med amming ved behov?

Hvor skal dette foregå hvis vi er utskrevet fra sykehuset etter 4 til 24 timer? Hjemme hos den nybakte familien? På helsestasjonen? Her må jeg atter en gang komme med min personlige opplevelse: Det tok nesten to uker fra jeg fødte til jeg klarte å gå lenger enn gjennom leiligheten vår. Og enda en ting: Vi bor sentralt, 10-15 minutters gange unna helsestasjonen vår og ca 20 minutters kjøring til sykehuset der vi fødte. Hvordan er det for kvinner som har et par timer til nærmeste sykehus?

Når skal dette gjennomføres? Det har lenge blitt ropt varsku om at retningslinjene rundt hjemmebesøk fra jordmor ikke følges. Den frivillige organisasjonen  Ammehjelpen har foretatt en spørreundersøkelse som viser «at bare 11 prosent av Norges barselkvinner bor i en kommune som tilbyr hjemmebesøk av jordmor i henhold til retningslinjen.»  Fødselslege Gro Nylander mener «Norge er nesten et u-land når det gjelder omsorgen for barselkvinner.» (Betalingsmur.)

Igjen, vi var heldige. Vi fikk besøk av jordmor under en uke etter at vi kom hjem fra sykehuset. Der vi hadde vært i tre dager. Der alle disse tingene jeg har nevnt ble gjort. Der vi fikk all den hjelpen vi trengte – det var bare å krysse korridoren.

Jeg skal ikke snakke for alle kvinner – ikke alle har det som meg. Men jeg er nok ikke alene om å synes det er vanskelig å ta opp telefonen og ringe en travel fødeavdeling hvis det er noe jeg lurer på. Jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er annerledes å prøve å forklare smerter, tanker og følelser over telefon enn ansikt til ansikt med noen.

Så kjære Bent Høie: Vær så snill å ikke avfei bekymringene til alle de som jobber med fødsel og barsel, alle kvinner som har født eller skal føde, alle som sier de er bekymret for vårt framtidige helsetilbud. Ikke kritiser noen for å «skremme kvinner unødvendig.»

Vi er skremt. Med god grunn.

 

 

Reklamer

En liten utblåsning

En dag sprekker jeg. En dag står jeg på butikken og skriker ut all min frustrasjon og forvirring til noen ringer politiet. Midt på gulvet, foran kjøledisken og hyller med egg og fisk og leverpostei. Og det jeg kommer til å skrike, igjen og igjen, til jeg får svar eller blir kasta ut, er dette: HVA FAEN SKAL JEG KJØPE?

Litt roligere nå. Altså. Det har seg slik at jeg bryr meg om denne kloden vi bor på, med langhårete menn og melkesjokolade, som Nemi sier. Og mens jeg ikke er vegetarianer (fordi bacon er for godt), er jeg opptatt av at dyra jeg spiser har et godt liv fram til de tar første skritt i retning min tallerken. Men noen ganger, og oftest når jeg står ved butikkhyllene, virker det som om den eneste måten å realisere dette er å kjøpe et småbruk og drive sjølberging med høns, sauer og gris. For hva i all verden skal jeg kjøpe?

Økologisk! Sier noen. Og det virka jo i utgangspunktet flott. Men så leser jeg plutselig artikler om at økologisk kanskje ikke betyr så mye for dyrevelferden likevel. Og jeg blåser lenge og vel i hvorvidt dyra får korn som har blitt sådd under fullmånen og vannet med enhjørningtårer, hvis de har blitt fôret dette kornet mens de ikke kan røre seg. Så da står jeg der, og skal prøve å veie lommeboka opp mot etikken, mens jeg lurer på om det egentlig er noen reell forskjell på de økologiske frittgående hønsa og de … normale frittgående hønsa som visstnok ikke går mer fritt enn at de hakker hverandre til døde. Unnskyld meg et øyeblikk, skal bare sjekke boligannonsene på Finn etter et passende sted med plass til hønsehus.

Leverpostei står også på lista. Jeg er kjempeglad for at Rema 1000 har et stort utvalg produkter fra Grøstad gris, også de økologiske, og her skal visst grisevelferden stå i sentrum. Men hønsehjernen er i tvil. Hva om dette også er løgn? Kan jeg egentlig stole på noe av det som står på pakkene, eller må jeg dra og se selv for å være sikker? Og hva betyr egentlig økologisk og dyrevelferd i grisesammenheng? Lever de gode dager til de likevel blir stresset inn i en lastebil, kjørt mange timer og jaget gjennom et slakteri?

Og sånn spinner tankene, innom fisk (tungmetaller? rovdrift?), frukt og grønnsaker (kortreist? sprøytemidler?) til sjokoladen (jeg gidder ikke å nevne orde som begynner på p og slutter på olje), og til slutt står jeg med en full handlekurv, et håp om at jeg stort sett har gjort de rette valga og en drøm om å vinne i Lotto så jeg kan bo på en plass med dyr jeg passer på selv. Og får et mobilt slakteri til å avlive for meg – så romantisk anlagt er jeg ikke.

Og hvis noen som har lest dette sitter og verker etter å opplyse meg om noen av de tingene jeg har nevnt: vær så snill! Opplys meg! Gi meg linker, artikler, stoff om hvilke produsenter som har god dyrevelferd! Og hvis du har en god vegetaroppskrift på lur er jeg veldig interessert i den også.

En liten ettertanke

EDIT: Dette blogginnlegget ble begynt på for ca. en uke siden, og så skjedde livet. Og alle er sikkert drittlei hele Charlie Hebdo-styret nå, men jeg vil likevel legge til en liten avslutning.

Jeg har en sterk mistanke om at den forrige bloggposten min, Jeg er ikke Charlie, er det mest leste innlegget på hele denne bloggen. Som riktignok ikke har SÅ mange innlegg å ta av, det skal jeg være den første til å innrømme. Men likevel. Jeg gjorde som jeg pleier og sørget for at det ble postet direkte til min facebook-profil samtidig som det ble publisert her. Og mens det vil være reinspikka løgn å si at det gikk «viralt» (ble spredd over hele internett), så ble jeg mildt sagt overraska over hvor mange som «likte» og delte det – så fort. Jeg sa det på facebook, men la meg si det her også: TUSEN TAKK for alle hyggelig ord og gode tilbakemeldinger – jeg er en smule overveldet og veldig takknemlig.

Og enda mer takknemlig er jeg over at jeg har venner som ikke er redd for å si ifra hvis de er uenig med meg. Som noen gjorde – derav dette innlegget.

Det var jo tydelig at de tankene jeg satte ord på i mitt forrige innlegg var tenkt av flere – såpass tør jeg å påstå med grunnlag i all responsen jeg fikk. Og jeg står fortsatt for det jeg skrev, men etter å ha lest og diskutert andre synspunkter på saken kan jeg heller ikke la det stå uten å utdype litt mer. Spesielt en god venn mente at jeg baserte meg på feil grunnlag for å kalle Charlie Hebdo rasistisk. Nå var det vel enkelte tegninger jeg kalte rasistiske, men det går vel mye ut på det samme. Nuvel. Jeg leste litt mer, og kom fram til at ja, det er nok flere sider av denne saken – og ikke minst bladet – enn det som i første omgang kom fram.

Jeg står fortsatt ved det jeg skrev. Jeg synes fortsatt ikke dette er veldig gode tegninger, og jeg synes fortsatt det å provosere bare for å provosere er som å skrike noen i øret så høyt du bare kan – greit nok, jeg sa ingenting, men du verden så vondt i øret du fikk! Hæ? Hæ? Men jeg anerkjenner at jeg ikke var klar over konteksten disse tegningene ble trykket i, og jeg skulle vært tydeligere på at jeg kun forholdt meg til et begrenset fortolkningsmateriale. Jeg kan ikke fransk. Det sa jeg kanskje ikke? Ikke et ord. Og som det har blitt påpekt i flere av artiklene jeg lenker til, er det noen ganger avgjørende å vite konteksten for å forstå tegningene riktig. Den jeg reagerte mest på, som tilsynelatende framstiller Boko Harams sex-slaver som velferdssnyltere, er visstnok et spark til høyresidens motstand av velferdsordning. Men som Max Fisher påpeker i sin meget velbalanserte artikkel: tegningen bruker likefullt rasistiske klisjeer, som sparker de den er ment (?) å hjelpe.
Nei, pokker heller. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg overlater heller ordet til alle de andre flinke personene og håper dette gir et mer nyansert bilde.

 

Max Fisher om Charlie Hebdo – min personlige favoritt: http://www.vox.com/2015/1/12/7518349/charlie-hebdo-racist

Joe Sacco om satire: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Olivier Tonneau om Charlie Hebdo spesielt og litt historie generelt: http://www.theguardian.com/world/ng-interactive/2015/jan/09/joe-sacco-on-satire-a-response-to-the-attacks?CMP=fb_gu

Simon Souyris Strumse om Charlie Hebdo, kontekst og ytringsfrihet: http://www.dagbladet.no/2015/01/17/kultur/meninger/kronikk/debatt/charlie_hebdo/37203985/

David Wong om terrorisme, sett i lys av bl.a. angrepet på Charlie Hebdo: http://www.cracked.com/blog/6-ways-to-keep-terrorists-from-ruining-world/

 

 

Jeg er ikke Charlie

Ikke Dina heller, for den saks skyld. Men akkurat nå, ihvertfall ikke Charlie. Det har vært skrevet veldig mye i det siste, forståelig nok, og jeg har lest det jeg har kommet over. Mye jeg har vært enig i, noe jeg har vært uenig i , og enda litt som jeg ikke en gang er helt sikker på om jeg skjønner. Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt selv også. Bare fordi.

Jeg husker ikke hva min første reaksjon var da jeg hørte om angrepet. Men det er egentlig ikke så viktig. Reaksjonene som kommer etterpå er vel de som virkelig teller, og mine bar preg av en sterk ambivalens. Spesielt gikk denne stripa fra http://www.xkcd.com på repeat i bakhodet:

La en ting være klinkende klart: Jeg vil på INGEN måte forsvare angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo. Jeg føler med familiene til alle som mistet livet, og alle som har blitt berørt. Terrorangrep kan ikke unnskyldes, ei heller forsvares. Det kan kanskje forklares, og i ytterste konsekvens forstås. Men det er ikke poenget mitt her, og jeg mener ikke å argumentere for at Charlie Hebdo på et eller annet vis «fortjente det de fikk».

Men – og nå skal jeg bruke dette stygge ordet som begynner på «m» – men jeg støtter ikke dette bladet. Jeg støtter ikke det de står for. Jeg er ikke Charlie, og jeg vil ikke poste rasistiske tegninger i ytringsfrihetens navn. Det kan Charlie Hebdo få fortsette å gjøre helt på egen hånd, og jeg vil at de skal kunne gjøre det uten å risikere å bli skutt. Jeg vil at de skal drukne i demonstrasjoner og protestbrev, jeg vil at bladet deres skal gå konkurs. Men med demokratiske virkemidler som respekterer ytringsfriheten.

Ytringsfriheten, ja. Er den egentlig truet i Vesten i dag? «Vel, duh!»  tenker kanskje mange at svaret er – så vi ikke nettopp beviset på det? Jeg vet ikke. Jeg vet at vi så en grusom terrorhandling. Jeg vet at det er utrolig viktig å slå tilbake mot den – å vise at det ikke aksepteres, at det ikke er måten å vinne fram mot tegninger man (kanskje høyst forståelig) finner dypt krenkende.  Men ytringsfriheten sånn rent generelt opplever jeg at står ganske støtt i de fleste vestlige land. Ihvertfall for hvite menn, men det er et annet kapittel jeg ikke skal begynne på akkurat nå. Her sitter jeg, og skriver på en blogg jeg fritt opprettet, og kan skrive ganske mye hva jeg vil uten frykt for annet enn sosiale represalier. Javisst har angrepet på Charlie Hebdo bidratt til å skape frykt for nettopp represalier av den ganske dødelige sorten, men det blir ikke akkurat møtt med et skuldertrekk. Jeg håper og tror at hverdagen til alle som ytrer seg vil bli ytterligere trygget. Jeg håper i hvertfall det.

Men noen ganger er det litt vanskelig å ikke lure. Hvor mange medier som har skrevet stort og flott om ytringsfriheten de siste dagene har tatt seg bryet med å nevne Raif Badawi, som fredag forrige uke mottok de 50 første av de til sammen 1000 (TUSEN) piskeslagene han er dømt til for å ha opprettet en nettside for liberal og sosial debatt? Og alle menneskene som sitter fengslet for å ytret seg, mennesker jeg ikke aner hvem er, for jeg har ikke hørt om dem? Jeg sier ikke at ofrene for terrorangrepet i Paris ikke fortjener oppmerksomheten. Men bruk den til å belyse litt mer enn bare et ganske omdiskutert vitseblad som sparker nedover med dårlig utformede tegninger.

Og så kan vi jo huske Knut Nærums bevingede ord forrige gang omstridte religiøse tegninger gikk i trykken: Ytringsfrihet gjør seg best sammen med folkeskikk.

Jeg anbefaler forøvrig disse artiklene/kronikkene, som er skrevet av folk som har mer peiling enn meg på mye rart:

http://www.nrk.no/ytring/ytringsfrihet-pa-fransk-1.12145347

http://www.nytimes.com/2015/01/09/opinion/david-brooks-i-am-not-charlie-hebdo.html?_r=1

http://www.hoodedutilitarian.com/2015/01/in-the-wake-of-charlie-hebdo-free-speech-does-not-mean-freedom-from-criticism/

http://www.slate.com/articles/news_and_politics/politics/2015/01/charlie_hebdo_the_french_satirical_magazine_is_heroic_it_is_also_racist.html

Noen tanker om abort og reservasjonsrett

Det har stormet siden mandag 9. september, det koker på Facebook og utallige blogger. Og med god grunn, vil jeg si. Denne bloggposten skal egentlig ikke dreie seg så mye om min frykt og bekymring for fire år med en blå-blå-regjering. Ikke om følelsen av et mareritt som plutselig er blitt virkelighet, av at min stemme egentlig ikke teller. For jeg stemte. Åja. I et av verdens tryggeste demokratier, med den enkleste og mest tilrettelagte tilgang for å stemme, ville det være et hån mot alle de som av ulike grunner ikke kan stemme fritt å sitte hjemme. Men jeg har lenge følt at min politiske påvirkningskraft gjennom stemmegivingen er mer symbolsk enn reell. Noe som ble så ettertrykkelig bevist i år.

Men nok om det, for denne gang. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om denne nye reservasjonsretten spesielt, og litt om abort og kvinners rettigheter i så måte generelt. Egentlig er jeg ikke helt sikker på om det er en god ide heller. Ikke for det, jeg er fullt klar over hva jeg sjøl mener, men jeg opplever det meste er bedre å diskutere i samtale med andre; jeg er vel så opptatt av å høre hva du mener om saken som å fronte akkurat min mening. *hostbrukkommentarfeltethost*

Men diskusjonen har gått såpass lenge og heftig på bl.a. Facebook nå (eneste sosiale mediet jeg bruker, det er ikke meninga å underkjenne Twitter o.l.) at jeg ble litt revet med.  Okay, nok innledning nå. Såh, for de som måtte være i tvil om nøyaktig hva jeg snakker om, dreier det seg altså om en avtale mellom Høyre og KrF (primært) som tilsier at fastleger ikke bare har rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep, men også kan nekte å henvise kvinner videre til leger/gynekologer som vil utføre slike inngrep. Jeg hadde tenkt å ta med en kildeliste, men det er bare å google «abort og reservasjonsrett» så finner du det meste du måtte lure på. Inkludert en artikkel på hjemmesidene til Høyre der de går hardt ut mot nettopp en slik reservasjonsrett. Jeg bruker sjelden ordet sjokkert, men overraskelsen min nærmer seg det nivået nå, godt iblandet forvirring. Nok om det, for denne gang.

Det er mange gode argumenter MOT denne reservasjonsretten; de fleste har allerede blitt frontet klart og tydelig i diverse bloggposter, kronikker med mer. Jeg nevner likevel bare noen av de mest sentrale. Mange mener at legers rett til å ikke måtte gå imot sin etiske/religiøse/moralske overbevisning må beskyttes, og at denne retten tydeligvis krenkes selv ved å henvise til et inngrep som noen mener er å ta liv. Personlig mener jeg det blir å strekke ansvarsfølelsen for langt, og at leger i dag allerede er godt beskyttet gjennom retten til å kunne nekte å utføre for eksempel aborter. Uten sammenligning forøvrig har det lenge vært vanskelig for veterinærstudenter å reservere seg mot å delta i dyreforsøk under studiene. Det er en stund siden jeg leste om problematikken, og mye kan (og har forhåpentligvis) skjedd siden da. Det er uansett en annen diskusjon, som er lite sidestilt med dette emnet.

Jeg skal ikke gå inn på noen langvarig diskusjon om hvorvidt et foster er et «liv» eller «menneske» og definisjoner av dette. For å være helt ærlig synes jeg det er veldig vanskelig å gi noe klart svar på det. Jeg kan gi min støtte til en uttrykt definisjon, nemlig at et foster, særlig innenfor de første tolv ukene, er mest å regne for «potensialet til å bli en person». Altfor mange har opplevd å abortere tidlig i svangerskapet, noen til og med så tidlig at det opplevdes som en forsinket menstruasjon. Så er det også en grunn til at det er fri abort innenfor tolv uker – etter dette må det tungveiende grunner inn. Poenget mitt er uansett at her har vi en fullt oppvokst, levende og bevisst kvinne som er i en situasjon som potensielt vil ha store fysiske og psykiske konsekvenser for hennes helse. Det er ikke nødvendigvis et lett valg, men jeg ser det som nødvendig, pest eller kolera om du vil, å la hennes situasjon og behov veie tyngst. Alternativet er rett og slett ikke holdbart.

Noe annet jeg har tenkt på en del mens jeg har fulgt debatten er vektleggingen av det praktiske fra abortmotstanderne. Faktorer som økonomi, bolig, studiemuligheter og annet tilknyttet livssituajon kan selvfølgelig spille en viktig rolle, men jeg mener likevel de som legger slike argumenter til grunn («vi kan hjelpe med sånt, du trenger ikke ta abort») ikke tar innover seg de helse- og følelsesmessige aspektene som en graviditet og eventuell abort medfører. Det er ikke «bare» å føde ungen og enten oppdra den eller adoptere den bort. Som mange kjenner til fra surrogatidebatten er svangerskap og fødsel en stor fysisk inngripen, som selv i trygge Norge medfører risiko for kvinnen det gjelder. Jeg har aldri vært gravid, men gleder meg til å få barn en dag. Jeg kan ikke begynne å forestille meg hvordan det ville vært å i praksis bli tvunget til å bære fram et barn jeg av ulike grunner ikke ønsket eller følte meg skikket til å ta vare på. Det siste er et nikk til Sigrid Bonde Tusvik, som var modig nok til å fortelle i media at hun selv ikke ville følt seg skikket til å ta seg av et barn med Downs Syndrom. Så ærlig om noe så vanskelig. Men det er også en digresjon. Tilbake til svangerskap og fødsel.

Jeg tror abortmotstandere må ta innover seg sårbarheten til kvinner som vurderer abort; hvilken følelsesmessig belastning det kan være både å bære fram fosteret og å abortere det. Jeg kan ikke forestille meg at noen virkelig ser på abort som en enkel og grei løsning – en slags «angrepillen extreme». Å da bli møtt av en fastlege – kanskje en lege du har gått til i mange år, eller den eneste legen i oppnåelig omkrets – med et «dette synes jeg ikke noe om og vil ikke henvise» må være fryktelig vondt og tungt, og en helt unødvendig ekstrabyrde. Eller kanskje de får beskjed om å «gå hjem og tenke seg om». Igjen, jeg tror de fleste har vært innom en eller annen form for tankeprosess før et slikt valg blir tatt.

Min personlig mening om abortspørsmål har lenge vært at man ikke skal ha for sterke meninger før man har vært der selv. Beklager, mannfolk, det ekskluderer effektivt dere. Jeg er fullt klar over den utrolig vanskelige situasjonen som kan oppstå hvis hun vil ta abort og han ønsker å beholde det. Men argumentene over gjelder fortsatt. Dette er til syvende og sist kvinnens psykiske og fysiske helse det dreier seg om. Den som fastleger i det ganske land er forpliktet til å ivareta på best mulig måte.

 

Drikk for alle fagre kvinner

Copyright: Lise Myhre.

Jeg liker denne Nemi-ruta så godt fordi jeg føler at den så effektiv oppsummerer feminismens spennvidde. Jeg ville skrive en sak om kvinnedagen og feminisme, så da begynner jeg med å skrive om Valentine’s Day, selvfølgelig. (Det er vel her jeg bør forsikre om at jeg har et poeng til slutt, men det gjenstår foreløpig å se.) Det slo meg nemlig i dagene før og på 14. februar 2013 at jeg er drittlei. Det er kanskje egentlig forbeholdt single å hate Valentines Day, og hvis du er i et forhold, som gifte meg er, så kan du bare mislike kommersialiseringen. Men jeg oppdaget da nylig at det er selve konseptet jeg misliker. Fordi jeg plutselig følte meg presset inn i en romantisk tvangstrøye. Det var jo Valentine’s Day, for cryin’ out loud! Jeg må jo være sammen med mannen og gjøre romantiske ting! Waaaah!

Men nei. Jeg gikk på kino med ei venninne, og min elskede satt hjemme og spilte kortspill med kompiser. Og det var HELT ok. Forholdet tok ikke slutt. Vi hadde en skikkelig fin dag begge to. Men jeg glemmer ikke den følelsen av å liksom måtte gjøre noe romantisk sammen, fordi det var forventet. Og der er det. Poenget.

Det er kvinnedagen. Og det skrives masse i avisene og på nett om kvinner og stemmerett – hurra for 100-årsjubileet! – og ytringsfrihet og feminisme og deltidsarbeid og hjemmeværende kvinner, verdier som kan og ikke kan måles i kroner og øre, retten til å velge å være hjemme, barnehagedekning og seks-timers arbeidsdag osv osv osv.

Og jeg kjenner jeg blir litt … sliten. Bare noen ganger. Ikke sånn at jeg tenker at det er teit med en kvinnedag. Ikke på noen måte. Kvinner tar, med rette, stemmeretten for gitt i Norge. Uavhengig av kjønn tenker jeg ofte at jeg er utrolig takknemlig for at jeg tar det for gitt at jeg trygt og fritt kan både stemme og demonstrere i mitt hjemland, uten frykt for verken myndigheter eller politi. Den heteste debatten rundt politiet akkurat nå er faktisk hvorvidt de skal bære våpen eller ikke. Men det er en annen sak, som jeg kanskje skal skrive om en annen gang. Kvinner i Norge er i følge lovverket trygge, frie og med like rettigheter som menn. På papiret.

Og det er de siste to årene som gjør meg bombesikker på at det er superviktig å ha en egen kvinnedag, som gir den noen ganger nødvendige unnskyldningen til å ta opp livsviktige problemstillinger. Både for kvinner i andre deler av verden, som i dag blir utsatt for grusomheter jeg priser meg lykkelig for å at jeg ikke kjenner i detalj (jeg vil gjerne få sove om natta) og kvinner i Norge som lever med vold, frykt, fattigdom, seksuell trakassering, voldtekt og uønsket oppmerksomhet, som får beskjed om at de ikke kan gjøre ting fordi jenter gjøre ikke sånt. Det kan snues trill rundt også – mange gutter får beskjed om at sånn og slik er jentete, det driver ikke gutter med. Ikke sitt der og sipp som et kvinnfolk!

Kvinnekamp er i høyeste grad aktuell og viktig for menn også.

Deltid og heltid og karriere og barnehage og tidsklemme og husmødre. Det er en hverdag jeg ikke har (ennå), så jeg har ikke verdens sterkeste meninger i disse debattene. Noen ganger må man gå en mil i skoene for å kjenne hvor de trykker, så jeg skal gå litt stille i dørene her. Jeg har bare tanker, ingen personlig erfaring. Men jeg tenker som så… Etter fire år ufrivillig deltid har jeg i skrivende stund fullført første uke i ny 100 % stilling. Det har i økende grad gått veldig bra, mye takket være kjempefine kolleger. Men når jeg prøver å forestille meg hvordan det skulle være å jobbe fulltid og i tillegg buksere inn et barn eller to, med bringing og henting i barnehage, muligens også innhandling og laging av middag, da rakner hele skjemaet. Det blir litt som jeg skulle prøve en kjole i størrelse small. Det bare går ikke. Rett og slett. Så hva gjør man?

Jeg har i høyeste grad forståelse for argumentene mot deltid og kontantstøtte og sånn, i det at det er en stor personlig økonomisk risiko for kvinnene det gjelder. Jeg kunne aldri tenke meg å bli forsørga av min kjære (og ler ved tanken – vi er bibliotekarer begge to, ikke akkurat oljebransjen), og er veldig glad for at leiligheten vi eier står på oss begge to, 50/50. Men om noen år, da. Sett at vi får barn. Og sett at det bare ikke lar seg gjøre at vi begge jobber fulltid og er gode foreldre, alt på én gang. Er den absolutt eneste løsningen å ofre karrieremuligheter og framtidig pensjon? Finnes det virkelig ingen muligheter for å jobbe deltid en relativt sett kort periode uten å bli straffet for det resten av livet? Og hvorfor tar alle det for gitt at det er mor som må være hjemme? Jeg merker jeg blir litt lei av det ensidige fokuset på kvinner i denne sammenhengen, men det sier vel aller mest om hvordan det har vært i mange tiår og hvilke forventninger det nødvendigvis har skapt. På den andre siden kan du vel ikke være mor og karrierebevisst samtidig uten å få spørsmålet «Hvordan klarer du både jobb og familie samtidig?» Kommer ikke på en eneste mannlig politiker, bedriftsleder eller annet som har fått det spørsmålet.

Det som var poenget mitt (tror jeg) med å begynne å snakke om tvangstrøyen (dekket med roser og sjokolade) som jeg følte Valentine’s Day representerte er at noen ganger tenker jeg at kvinnekamp og feminisme også inneholder noen slike potensielle tvangstrøyer (eller tvangsstrømper – røde såklart). Det er kvinnedag, for pokker! Hvorfor er jeg ikke ute og går i tog? Holder opp paroler? Dette innlegget blir faktisk skrevet fordi jeg først kjente på tvangstrøya ved å liksom «måtte» skrive et blogginnlegg om feminisme og slikt på kvinnedagen. Jeg skal pinadø skrive fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg . Og mens jeg skriver den forrige setningen tenker jeg på det igjen. At jeg bor i Norge og kan skrive dette (og mye annet) uten frykt for mitt eget liv og sikkerhet. 14 år gamle Malala Yousufzai kunne ikke det. Men hun blogget likevel. Og utgjorde en så stor trussel for Taliban at de prøvde å drepe henne, ved å skyte henne i hodet på en skolebuss. Dette skjedde i Pakistan. Såvidt jeg vet har ikke noen kvinner i Norge blitt utsatt for drapsforsøk på bakgrunn av sine ytringer, men jeg er slett ikke sikker på om det er sant, eller hvor lenge det i så fall vil vare. Som vi nylig har blitt gjort godt oppmerksomme på (heldigvis!) skorter det ikke på trusler.

Ihvertfall. Kvinnekamp og feminisme er begreper som så ofte snevres inn til de ikke har plass til noen som helst. Det gjør meg trist å høre at så mange nøler med eller nekter å kalle seg feminister. Hva forbinder unge jenter med det ordet i dag? For å sitere herlige Karine Haaland i en av hennes fantastiske striper: «En Gucci-feminist er en feminist som ikke har råd til å brenne bh-en sin.» Det blir for dumt å holde fast på at feminister er hårete, sure damer som nekter å bruke neglelakk og sminke, eller gå i skjørt eller noe som helst sånt. Feminisme er og har alltid vært for meg det selvfølgelige i at valgene og mulighetene du har ikke skal avgjøres av hvorvidt du har innover- eller utovertiss. Så enkelt. Og tydeligvis så vanskelig.

Under the pink

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag, og har i den forbindelse tenkt å dele noen av mine høyst personlig synspunkter på feminisme og kjønnsroller, for å nevne noe. Jeg vil understreke at dette er mine tanker og meninger – jeg skal ikke legge fram noen statistikk eller tall, og ikke foreta noen dyptgående samfunnsanalyser.

Jeg anser meg selv for å være en feminist. Jeg er opptatt av lik lønn for likt arbeid, like rettigheter for kvinner og menn (og like plikter) og kamp mot hårreisende overtramp mot kvinner, blant annet i det amerikanske forsvaret (kort oppsummert: flere kvinner i forsvaret som anmelder voldtekt/seksuelle overgrep blir diagnostisert med personlighetsforstyrrelse og avskjediget. Anmeldelsen erkjennes ugyldig. Problem løst). Dette foregår i et vestlig, demokratisk land i 2012. Hørte jeg noen si at kampen for kvinners rettigheter er avsluttet?

Jeg har også tenkt en del på uttrykket «kvinner og barn», som også brukes mye den dag i dag. Man kan blant annet høre på nyhetene hvordan et bombeangrep tok livet av 50 mennesker, deriblant 35 kvinner og barn. Med fare for å virke antifeministisk her (skjønt hva er det?) – hva er så spesielt med at det er kvinner? Da snakker jeg altså om voksne kvinner. Barn skal nevnes spesielt, men hvorfor sidestilles en voksen kvinne på 30 år med et barn på 5? Hvorfor snakkes det ikke om sivilister? Jeg opplever det som at vi fortsatt er påklistret en oppfatning om at kvinner er svake og sarte – de må beskyttes på lik linje med barna. Personlig synes jeg «voksne og barn» er en mer logisk inndeling. Ved evakuering er det også snakk om «kvinner og barn» først. Hvorfor ikke minst én omsorgsperson per barn?

Det er mulig noen som leser dette synes det ovennevnte er pirkete og lite betydningsfullt. Jeg kan forstå det, men samtidig er det i språket vi skaper holdninger til og oppfatninger av omgivelsene våre. Det ligger en klar forskjell i om jeg omtaler mine kolleger som «vaskehjelp» eller «renholdspersonell». Ved å sidestille «kvinner» og «barn» fratar man den førstnevnte gruppen autoritet og selvstendighet.

Ok, jeg tror jeg fikk fram poenget rundt akkurat dette. Videre til neste tema.

Jeg nevnte såvidt at noen av mine utsagn kan oppfattes som antifeministiske. Det kommer vel litt an på hva man legger i «feminisme». For meg handler det ikke bare om kvinners rettigheter alene, men også relasjonen mellom menn og kvinner og de rettigheter og plikter som berører dette. I november i fjor leste jeg en kronikk postet av en dame som har noen … litt andre synspunkter enn meg på det meste. Dette var et forsøk på å unngå å skrive at jeg synes hun er riv ruskende gal og fullstendig rabiat. Jeg mislykkes. Du kan lese den her om du ønsker, uansett kommer jeg nå til å kommentere store deler av innholdet. Du finner også et godt svar på den her.

Lise Christensen innleder med å forklare hvordan hun ikke er noen dum husmor som ikke har peiling på verden rundt seg – tvert i mot har hun levd et aktivt liv og og prøvd mye forskjellig. Nå er hun også mor – og rasende over å være «dårlig behandlet». Hun klager høylytt og gjentatt over at hun har tapt mange penger, mange hundretusen, på å ikke få betalt full lønn for å være hjemme med barnet sitt etter 6,5 måneder. Skylden går til Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken og alle de dumme damene som ikke har hatt vett til å kreve mer.

Mitt første ankepunkt går på nettopp det hun klager over – hvor mye penger hun har tapt på være hjemme med barnet sitt i to år. Er Lise Christensen klar over hvilken vanvittig priviligert situasjon hun befinner seg i, som faktisk har denne muligheten?! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte ved tanken på å være hjemmeværende i to år, med den økonomiske situasjonen vi er i. Nå har jeg ikke barn selv (ennå), men det står på listen over framtidige planer, og jeg er en planlegger av natur. De fleste kan uansett bare drømme om å være hjemme på fulltid så lenge, uten andre inntekter enn partnerens. Det er merkelig at Lise Christensen, som hevder å være en høyt utdannet kvinne og som har bodd i blant annet USA, overhodet ikke reflekterer over sin posisjon sammenlignet med den situasjonen de fleste familier befinner seg i. Med et opphold i USA burde hun vel også være bevisst forholdene rundt fødsel og permisjon som gjelder der: hvis du er heldig får du noen uker ubetalt permisjon like etter fødselen.

Et annet, langt mer forstyrrende utsagn er «Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir «tvunget» til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far, slik at han også skal få lov til å leke «mor» bitte litte grann … Nyere forskning viser at det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammelt. »

Hva i all verdens land og rike?! (Igjen, sterkt sensurert utbrudd). Hva for slags mannssyn er det denne dama har? Jeg kan ikke lese noe annet ut av dette enn at hun avskriver fars rolle og betydning som omsorgsperson helt og fullstendig. «Det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammel.» Hvor har far vært de første 6 månedene da? Selvfølgelig får ikke barnet noen tilknytting til far hvis han ikke får lov til å bytte bleier, trøste, kose eller på annet vis «leke «mor» bittelittegrann». Jeg grøsser ved tanken på å ha barn sammen med et menneske som ikke anerkjenner meg som omsorgsperson for mitt eget barn.

Jeg vet ikke hvor utbredt Lise Christensens oppfatning er, ihvertfall ikke i så ekstrem form, men jeg er redd det nok er flere som tenker som henne. Man ser jo dette gjenspeilet i det norske rettssystemet, der omsorgsretten for barna ofte automatisk tilfaller mor (uavhengig av barnets alder? Jeg vet ikke) og andre saker knyttet til konflikter om samværsrett. Mange kvinner opplever garantert marerittet ved å ha en voldelig partner/eks-partner som krever sin rett til samvær med barna og er vanskelig å sloss mot, men mitt inntrykk er egentlig at far er enda mer rettsløs i slike saker. Det er alltid tragisk, noen ganger kan det også grense til det fullkomment absurde.

Her kan du lese om Øystein Ormseth, som ble pålagt å betale barnebidrag til eks-partner da hun fikk nye barn med ny partner. I praksis betalte han barnebidrag for barn som han ikke hadde noen biologisk tilknytning til fordi hans eks-partner bestemte seg for å jobbe redusert mens hun tok seg av barna. Nylig ble det gjort vedtak om at denne lovpraksisen er diskriminerende overfor menn. Blås i diskriminerende, det er jo så bort i natta som det går an!

Det er nok mange flere eksempler, både når det gjelder menn og kvinner. Jeg slutter av her, men vil gjerne ha innspill!

Forrige Eldre innlegg

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble