Noen lesetips for barn (og de som leser høyt for dem)

Jeg gleder meg skikkkelig til å få barn. (For de som kjenner meg: nei, jeg er ikke gravid. Ennå.) Virkelig, jeg gleder meg til gurgling, hylskriking (ihvertfall når den går over), de første ordene, gulp og bleieskift. Hjernen min transformeres til rømmegrøt når jeg er i nærheten av babyer.

Men jeg gruer meg litt også. For det virker mer og mer som om samfunnet prøver å stille klokka femti år tilbake. En del av jobben min som bibliotekar er å gå gjennom bøker og vurdere dem til innkjøp. Vi har fått inn (og avvist) sangbøker delt inn for gutter og jenter. Jeg har sett rosa prinsessebøker – men ingen blå prinsebøker. Og så videre, og så videre.

Men det finnes håp! Her har jeg samlet noen tips til høytlesningsbøker som har mer mellom sidene enn passive prinsesser i høye hæler og silkekjoler, for deg som trenger litt avveksling.

Kilde: Gyldendal

Kilde: Gyldendal

Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen

Nils har bursdag i dag, og blir fem år gammel! Hvis han klarer å blåse ut alle lysene på kaka får han velge seg hva han vil i leketøysbutikken. Det klarer Nils – og han vet nøyaktig hva han vil ha. Han vil ha Barbie – nydelige Barbie, med små ballerinasko og glitrende kjole. Men når de kommer til leketøysbutikken spør pappa Nils om han ikke vil heller ha en pistol. Nils sier nei, men pappa gir seg ikke. Det er jo så tøft med pistol! Og hvis du har en pistol gjør folk akkurat som du vil. Nils får en idé…

Jeg liker denne boka av mange grunner: den er godt skrevet, fint illustrert, og den tar opp et viktig poeng uten å gjøre et stort nummer av det. Nils vil helst ha Barbie, så enkelt er det. Mens det anses som tøft hvis jenter ønsker seg verktøysett, er det ikke nødvendigvis like lett for gutter som vil leke med Barbie. Denne boka gir et fint bidrag til en bedre balanse, og jeg bruker den så ofte jeg kan på høytlesningsstunder for barnehagebarn.

Kilde: Cappelen Damm

Kilde: Cappelen Damm

Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd

De fleste som er i kontakt med barn i alderen 3-6 år (sånn ca), kjenner til Karsten og Petra-universet. Jeg har ikke lest så mange av bøkene selv, men denne brant seg fast da jeg plukka den opp for noen år siden. Karsten elsker å danse, men guttene i barnehagen erter og sier at sånt bare er for jenter. Så Karsten danser mest hjemme. Men så begynner et dansekurs for barn på Ingebjørgs Ballettskole. Det må jo være midt i blinken for Karsten. Eller?

Jeg har som nevnt ikke lest så mange Karsten og Petra-bøker, men tror uansett at dette er favoritten min. Den tar opp kjønnsroller og -forventninger på en utrolig fin måte, uten å slå leseren i hodet med moral. Karsten liker å danse – dansing er noe av det morsomste han vet – så hvorfor er det bare jenter som skal kunne ha det gøy? Dansing er for alle, både gutter og jenter.

Kilde: Magikon

Kilde: Magikon

Lei av rosa av Nathalie Hense

Den navnløse jeg-fortelleren er fryktelig lei av rosa. Rosa prinsesser, dokker og ponnier. Hun liker best svart, og dinosaurer og heisekraner. Men er hun en guttejente av den grunn? Beste sitat fra boka: «Så da jeg kom hjem, spurte jeg hvorfor jenter ikke kan like gutteting, og hvorfor gutter ikke kan like jenteting. De svarte at sånn er det bare. Sånne svar er ikke ordentlige svar.» Nei, det er det sannelig ikke, og foreldrene i denne boka vinner ikke akkurat noen likestillignspriser. Heldigvis er jeg-personen reflektert så det holder, og stiller mange fine spørsmål som åpner for samtaler om kjønnsroller og hva, om noe, som er «gutteting» og «jenteting», og hva gutter og jenter kan like.

Og helt  til slutt, en gammel perle fra min egen barndom: Prinsesse Innmari/Prinsesse Lurelina av Babette Coles (utgitt under forskjellige titler av forskjellige forlag). Denne fant jeg dessverre ikke noe bilde av, men den kan skaffes via ditt lokale folkebibliotek (jepp, jeg lobbyer). Den er fra åtti-tallet, med dertil pastellfargede illustrasjoner, og handler prinsesse Lurelina som slett ikke har hastverk med å gifte seg. Foreldrene maser og maser, og til slutt gir hun etter, men ikke uten noen betingelser. De (u)heldige frierne må sitte på med henne på motorsykkelen hennes, mate kjælekrokodillen hennes, og ellers gjøre en hel del svært vanskelige oppgaver, som ingen klarer – før prins Våghals dukker opp. Jeg skal ikke avsløre den vidunderlige plot-twisten, men anbefaler boka på det sterkeste for både store og små.

Så her er dagens lesetips fra en feministisk bibliotekar som tydeligvis ikke får gitt nok lesetips på jobb – håper det kan inspirere til leseglede og fine samtaler for store og små.

Reklamer

Sommerlesning – eller Blacklands

Sommerlesning. Smak på ordet. Sommer – lesning. Du kjenner det, ikke sant? En sval bris, sola som varmer, lyse boksider, kanskje en pocket, med hyggelig innhold som ikke utfordrer hodet altfor mye. Akkurat det du trenger når det er ferie. Så jeg tok med meg Blacklands av Belinda Bauer. Idiot.

 

Blacklands handler om tolvåringen Steven, som graver på Exmoorheiene etter levningene av onkel Billy. For ca tyve år siden forsvant elleveåringen Billy, og selv om det mistenkes at han ble bortført og drept av den pedofile seriemorderen Arnold Avery ble han aldri funnet. Forsvinningen (og det antagelige drapet) har preget familien i tre generasjoner, og det er det ødelagte hjemmet Steven forsøker å reparere ved å finne levningene til en onkel han aldri har møtt. Men å grave etter levningene til et barn på Exmoorheiene er et ganske håpløst arbeid hvis du ikke vet hvor du skal grave, og i et anfall av desperasjon skriver Steven til Arnold Avery, et enkelt brev. «Dear Mr. Avery. I am looking for WP. Can you help me? Sincerely, SL.» Og Arnold Avery svarer. Det skal få uante konsekvenser.

 

Blacklands er mørk, dyster og utrolig godt skrevet. Savnet, uvissheten som går over i håpløshet, styrket av fattigdom – og midt oppi dette Steven, en tolvåring som ikke har noe rom for å være et barn. Som lever i huset til bestemoren, der onkelens barnerom har stått urørt i tyve år. Men der boka kunne satt seg fast i en hengemyr av familietragedie, beholder den driven. For vi får også et innblikk i Averys tanker, noe jeg forsåvidt gjerne skulle vært foruten. Det tok meg lang tid å bli ferdig med boka, ikke fordi den ikke var spennende; fordi den var så uutholdelig, to-tog-som-kræsjer, katastrofen-er-rett-rundt-hjørnet spennende at jeg knapt klarte å finne hvordan det gikk videre.

 

Og ikke pokker om jeg har tenkt å fortelle det. For Blacklands fortjener å leses i sin helhet. Men kanskje heller på høsten, i september/oktober, med bål på peisen, eller ihvertfall et pledd, noe varmt i koppen (og det skader nok ikke med en støyt whisky når det står på som verst) og kanskje en hånd å holde i på de siste 20-30 sidene. Så kan man heller lese Nynnes dagbok eller en annen hysterisk morsom bok mens sola skinner.

A sorta fairytale

Noen ganger må jeg jobbe litt for å huske hvorfor jeg driver med denne høyst sporadiske blogginga. Som for eksempel når jeg skriver et helt kjempelangt blogginnlegg om en ganske spesifikk hendelse, og så sletta WordPress hele greia da jeg trykket «Lagre», og så ble jeg så slått ut at jeg ikke orka å umiddelbart skrive det på nytt, og så skjer livet, og jo lenger tid som går jo dummere føler jeg meg hvis jeg skriver om noe som skjedde for over to måneder siden. Men fuck it.

For noen ganger er det som om alt fantastisk skjer på en gang. Jeg gråt mine modige tårer (strengt tatt svært selvmedlidende tårer) over at jeg ikke på noe realistisk vis kunne få med meg Tori Amos og Neil Gaiman som snakket om tegneserier i London fredag 16. mai. Enda godt, da, at hele greia ble filmet, og Bærum biblioteks utrolig kule «På tvers»-blogg posta videoen.

Men det er jo en ganske god «trøstepremie» å få Tori Amos-konsert på torsdag og Neil Gaiman-intervju påfølgende mandag. Det er rett og slett ganske vidunderlig. Tori og Neil. En musiker og en forfatter, som begge er store ingredienser i miksen som utgjør mitt (kulturelle) liv. Og som er såpass tvunnet inn i hverandre at jeg ikke kan skrive om den ene uten å ta med den andre. So here goes.

Når er det egentlig noe begynner? Med Tori Amos har jeg et helt spesifikt tid og sted. Jeg er 16-17 år, på klassetur i Brüssel, og sitter på et hotellrom og hører «Precious Things» for første gang. Det gjorde et varig inntrykk. Men tydeligvis ikke på hukommelsen, som ikke så seg brydd med å huske navnet på verken artisten eller låta. Hvorfor jeg ikke bare spurte venninna mi, hvis cd det var, er et mysterium som nå hører fortiden til. Jeg var vel for forelska i bandet Gåte på den tida til at det var plass til nye kjærligheter i mitt liv. Hvem vet.

Ihvertfall, Tori Amos forble et mysterium, helt til jeg hørt igjen sangen på folkehøgskolen, hev meg over cd-spilleren og fikk låne albumet med meg på rommet. En ny kjærlighet var født. Og har ikke dødd ennå, i mosetning til mange av mine store musikkjærligheter i ungdommen, deriblant Sting og U2. Sånn kan det gikk.

Jeg er ingen musikkekspert, så jeg skal ikke forsøke meg på noen større analyse av nøyaktig hva det er som gjør Tori Amos til en så fantastisk artist – ihvertfall i mine øyne. For meg er det musikken, tekstene – alt. 😉 Det eksentriske, det gjennomtrengende bitre, den smittende livsgleden i Bouncing On Clouds og Happy Phantom og det bitende stinget i Crucify og Blood Roses. Og noe mer sårt enn Me and a gun skal man lete lenge etter. Og noen ganger er det bare vakkert og drømmende, for eksempel i Icicle og The Battle of Trees. For ikke å snakke om helt uforståelig. Jeg liker det også.

Konserten skuffet ikke – for de som vil lese en anmeldelse skrevet av noen som kan slikt kan du gå her. Oppvarmingsbandet, i form av musikkduoen Trevor Moss & Hannah-Lou skuffet heller ikke – og var veldig hyggelige mot overtrøtte, gira, snakkesalige, noe starstruck meg, som egentlig var fryktelig sjenert men på død og liv skulle konversere med dem da de solgte cd’er etter konserten. Nuvel.

Når det gjelder Neil Gaiman har jeg ikke noe definert øyeblikk for når hans verker kom inn i livet mitt. Var det referansene til Sandman i Nemi-bladene? Anbefalinger fra venner? Jeg kan for mitt bare liv ikke huske hva som fikk meg til å plukke opp det første Sandman-bladet fra tegneseriehylla i biblioteket, men jeg vet veldig godt hvorfor jeg ikke la det fra meg. Først var det bare Sandman for meg. Historiene om The endless – De evige; Døden, Drøm, Delirium og de fire andre søsknene; eldre enn guder, men på så mange måter like menneskelige som oss. Det er vel her overlappingen mellom Neil og Tori er tydeligst: Hun har skrevet et helt fantastisk og ikke minst tankevekkende forord til Death; the high cost of living og skrevet sangen A sister named Desire samt diverse referanser til serien og Neil i sangene sine, han har blant annet skrevet novellen Strange little girls, basert på albumet hennes med samme navn. Novellen, ja. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at Neil Gaiman skrev bøker også, i tillegg til tegneserier.

Jeg husker ikke helt hvilken jeg leste først. Jeg tror kanskje det var American Gods – heldigvis oversatt til norsk (Amerikanske Guder) av eminente Ina Vassbotn Steinman. Hun har også oversatt Fortunately, the milk… (Heldigvis hadde jeg melka), men det kommer jeg tilbake til om litt. American Gods er en bok som tar pusten fra deg – den gjorde ihvertfall det med meg. Handlingen er for kompleks til å gjengis på en god måte spør du meg, men det dreier seg i svært grove trekk om tro, nye tider, gamle guder og en krig som vil endre alt. Og midt i stormens øye, høyst motvillig, Shadow. Jeg anbefaler den varmt. Senere ble det Anansi boys, The Graveyard Book, The Ocean at the End of the Lane (Brrr!) og nå Fortunately, the milk…, lansert med brask og bram og et übersjeldent besøk av Neil Gaiman i egen kule person. Nyhetene spredde seg først som et rykte på facebook, før det endelig ble bekreftet. Boksigneringer på Outland og Ark, besøk på Litteraturhuset med salg i dør- eh, nei. Da mange nok begynte å snakke om å legge seg til med sovepose kvelden før innså forlaget de harde realiteter og flyttet alt over til Rockefeller, med salg via Billettservice. Og takk og pris for det.

Jeg og mannen pakket ned samtlige Sandman-bind og diverse bøker i sekken og dro avgårde med høye forventninger. Vi ble ikke skuffet. Neil Gaiman var helt fantastisk. Nei, jeg er ikke partisk. Ikke i det hele tatt. :p Han hadde nettopp kommet tilbake etter å ha besøkt syriske flyktninger i Jordan, der han skrev om forholdene og hverdagen i leiren på oppdrag fra FN’s høykommisær for flyktninger. Han fortalte hjerteskjærende historier, om hvordan det ikke finnes noen side – alle er mot alle, og alle taper. Men han fortalte også om hvordan livet går videre, om hvordan folk skaper seg en hverdag; en nederlandsk delegasjon hadde donert sykler, og noen hadde startet pizzabakeri – med pizzabud på sykkel. Og hvordan han fikk den beste baklavaen han har smakt noen gang – de hadde laget seg en egen innviklet handelsvei til sukker som jeg virkelig ikke husker detaljene fra.

Og Neil Gaiman leste høyt fra den nye boka si, Fortunately, the milk… eller Heldigvis hadde jeg melka, en ellevill røverhistorie om en far som går ut for å kjøpe melk i butikken på hjørnet til sine to barn som venter hjemme med tørr frokostblanding. Det er bare det at når han kommer ut av butikken bilr han sugd opp i en diger, sølvgrå, flygende tallerken. Og det ender ikke der. Ikke før han (og vi) har vært innom sjørøverskip, vampyrer, dinosaurer i tidsmaskiner, menneskeofrende kannibaler og mye mer. Heldigvis har han melka…

Neil Gaiman fortalte hvordan han skrev denne boka som en slags hyllest til fedre, og kanskje litt som en unnskyldning etter at han for mange år siden skrev The day I swapped my dad for two goldfish. Han fortalte hvordan han ofte fikk inspirasjon av barna sine til bøkene, så også denne gangen, da han kom i skade for å si noe forferdelig utilgivelig til sin fire år gamle sønn: «Kanskje det er på tide å legge seg?» Og hvordan fireåringen sto der, sinna og med knyttede never, og ropte ut: «Jeg skulle ønske jeg ikke hadde noen far! Jeg skulle ønske jeg hadde…» («og her så jeg», sa Gaiman, «hvordan han stoppet opp og tenkte seg om, for hva annet er det?») «…jeg skulle ønske jeg hadde gullfisk!» En bokide var født.

I signeringskøen etterpå kunne jeg ikke la være å fortelle om min egen pelsallergiske mor, som svært fattet (såvidt jeg husker) måtte takle følgende spørsmål fra baksetet da vi var små: «Mamma, hvis du dør, kan vi få oss hund da?» Han humret og kommenterte at det er vidunderlig hvor pragmatiske/praktiske (jeg husker ikke helt) barn kan være.

Og slik endte mitt (sålangt) eneste møte med Neil Gaiman. Nå har jeg sommerferie og hører The Graveyard Book på lydbok – lest høyt av ham. Om kvelden er det tid for Scarlet’s Walk av Tori Amos.

 

Kilder/mer lesning:

Oslopuls
Dagsavisen
AV-avis

Drager på Manhattan

Da jeg var ung (yngre enn jeg er nå), sånn tidlig i tenåra en gang, oppdaget jeg bøkene til Francesca Lia Block. Ved nærmere ettertanke burde jeg vel egentlig skrive et takkebrev til Bokklubben Barn og Unge (eller hva de nå heter) for at de valgte å oversette og utgi disse bøkene, som ellers antageligvis ville blitt et (i Norge) obskurt fenomen. Men nok om det.
Den første boka jeg leste het «Weetzie Bat» og handler om Weetzie, hennes bestevenn Dirk og deres felles jakt på evig kjærlighet og lykke alle sine dager. De får det, sånn mer eller mindre. Mer om den boka skriver jeg gjerne senere, men den spiller ikke hovedrollen nå, den var bare innledningen. For det kom flere bøker. «Witch Baby», «Cherokee Bat», «Baby Be-bop» og «Missing Angel Juan».

Og ikke minst, novellesamlingen «Drager på Manhattan». Jeg leste og leste til bøkene var fillete og jeg kunne de fleste historiene utenat. Så kjøpte jeg dem på engelsk og leste dem om igjen. Og så begynte jeg å planlegge en noe smal, litterær pilegrimsreise til det amerikanske kontinent. Nærmere bestemt Los Angeles, San Francisco og New York. Handlingen i de fire første bøkene jeg nevner foregår i all hovedsak i L.A. Jeg har ikke gitt opp den drømmen ennå, men den har havna litt lenger ned på prioriteringslista etterhvert. New York, derimot…

New York. Der de har en katedral som velsigner alle dyr en gang i året. Der dragene snor seg rundt Dakota-bygningen og puster opp gjennom ristene fra undergrunnen. Der du kan spise grits og søtpoteter hos Sylvia’s, vandre i Central Park og se på kunst på Metropolitan og MOMA til både øyne og føtter er såre. Varme saltkringler, hot dogs og all verdens annet. Jeg leste og drømte.

Og nå er vi her, jeg, min kjære og deler av svigerfamilien. Flyet landet for drøye seks timer siden, og jet laget sitter i kroppen, men jeg har vært altfor gira til å rekke å bli søvnig (ihvertfall inntil nylig). Vi sitter i en leilighet i Harlem – i New York! New York! Det er en mangeårig drøm som blir oppfylt, og jeg nyter hvert sekund – rare mennesker, sirener og det hele.

Oooog klokka er 01.50 (A.M.), i hodet mitt ihvertfall, så jeg tror jeg skal la jetlag være jetlag og komme meg i seng. 😉

Strikkesirkelen

Jeg ville skrive et nytt innlegg om strikking, og gjerne vise fram noen bilder av det jeg har strikket selv – litt sånn «peker og forteller». Problemet er bare at da må man jo ha noe å vise fram, og i det siste har det vært en del «repriser», blant annet på buksene i Drops Eskimo som jeg har skrevet om i «Strikk på en dag«. Ellers har jeg x antall mer eller mindre halvferdige prosjekter på gang; genser til meg selv, skjerf til mannen, et babyteppe… Så da blir det bokanmeldelse i stedet. Og når boka handler om strikking så blir vel ikke det helt halvgalt heller.

Strikkesirkelen handler (blant annet) om Mary, som nylig har mistet datteren og holder på å gå til grunne av sorg. Ektemannen og venner prøver å hjelpe, men uten resultat. Moren til Mary foreslår at hun begynner å strikke, og en dag befinner Mary seg utenfor «Sitt og strikk», butikken til Store-Alice (som er en ganske liten dame). Hun vet ikke helt selv hvorfor hun dro til akkurat denne garnbutikken, når det finnes andre som ligger mye nærmere. Men Alice tar imot henne, gir henne garn og pinner og viser hvordan man legger opp masker til et skjerf. Og Mary begynner å strikke. Maske for maske, pinne etter pinne. Alice inviterer henne også med i strikkesirkelen hun har hver onsdag, der 7-8 kvinner møtes for å strikke. De snakker stort sett ikke om noe særlig annet enn selve strikkingen, noe Mary finner befriende, men etterhvert viser det seg at alle har en historie å fortelle.

Jeg fikk denne boka anbefalt av en kollega for mange år siden, men har av en eller annen grunn ikke fått somla meg til å lese den før nå. Gjennom det første kapittelet eller så ble jeg sittende med en følelse av å lese på tross av heller en på grunn av – jeg vet ikke om jeg vil si at det er direkte dårlig skrevet, men det var noe med stilen som ikke gikk helt inn hos meg. Men enten det er forfatteren som finner formen eller jeg som venner meg til skrivestilen så går det bedre etterhvert. Jeg føler likevel at boka  balanserer på en knivsegg mellom å være nesten for trist og «og så ordnet alt seg for alle sammen og de levde lykkelige alle sin dager». Men den klarer det uten å tippe for mye den ene eller andre veien – synes jeg, da.

For denne boka har jo et meget overtalende salgsargument for meg personlig: den handler om strikking. Når alt kommer til alt så er dette en bok om strikking. Hvert kapittel har en slags miniprolog med et sitat fra andre strikkebøker, og hver gang strikkesirkelen møtes er det noe nytt å lære. Felles for alle de svært forskjellige kvinnene er at de bruker strikking som terapi, noe jeg forsåvidt kan kjenne meg igjen i. Det kan være veldig avslappende å bare la fingrene jobbe mens du tenker på andre ting, og vil du helst slippe å tenke på andre ting går det an å fordype seg i et komplisert mønster som krever all din konsentrasjon.

Jeg kan forstå de som synes at denne boka blir litt for emosjonell og klissete (soppy er det engelske ordet jeg prøver å oversette uten videre hell), men personlig synes jeg det er en fin historie – som virkelig gir meg lyst til å strikke.

Heaven

Look at the skies,

they have stars in their eyes…

David er 17 år, og om han ikke har et bekymringsløst liv, er det sånn rimelig på stell. Han løper over takene på Londons bygninger og nyter kveldsluften og friheten – og ensomheten. Helt til han plutselig ikke er alene lenger. På et av hustakene treffer han ei jente. Hun sier at hun heter Heaven. Og hun sier at to menn har stjålet hjertet hennes. Ikke i den overførte betydningen, men blodig bokstavelig.

Det er vel alt jeg visste om handlingen før jeg begynte på boka. Og det var egentlig ganske fint. For selv om den kanskje ikke er tidenes overraskelse i form av litterær kunst – urban fantasy har tross alt sine genretrekk, har den tvister nok til å holde på oppmerksomheten. Store og små; få ting er slik jeg trodde de var ved første øyekast.

Da jeg leste bokas innledende sider ble jeg sterkt minna om Neil Gaimans The Graveyard Book (på norsk Kirkegårdsboka), og jeg tror nok lesere som liker denne vil like Heaven. Det er på ingen måte en blåkopi, men flere av de samme elementene er tilstede; denne miksen av vår verden og noe … annet.  Jeg får også assosiasjoner til tegneserien Sandman, ikke så veldig overraskende kanskje, all den tid Gaiman er mannen bak den serien også. Ikke vet jeg hvor mye Christoph Marzi har blitt påvirket av de ovennevnte verker, men tanken streifer meg.

Heaven når likevel ikke heeeelt opp i samme sjikte som verken Sandman (vel, gjør noe?) og The Graveyard Book; til det er den litt for … kort, rett og slett. Nå kan man sikkert diskutere at The Graveyard Book lar noe tilbake å ønske på utdyping av opptil flere karakterer, menden har likevel en egen magi som gir det lille ekstra. Heaven har absolutt mangesidede karakterer som litt etter litt avslører sin forhistorie, igjen dette med uventede tvister, men det stopper litt brått, synes jeg. Eller kanskje det bare var jeg som leste og leste og leste i et kappløp for å finne ut hvordan det går, og plutselig var jeg i mål uten å være helt klar over det.

Men det er en nydelig historie som jeg absolutt anbefaler hvis du liker bøker av typen urban fantasy. Chim chim che-ree!

Nytt år, nye muligheter

Plutselig skriver vi 2013, og det har gått over en måned siden forrige innlegg. Og jeg som hadde så mange ideer. Masse ting skulle jeg skrive om. Bare at når jeg satte meg ned for å skrive om dem, eller i det hele tatt tenkte på å skrive om dem, så virket alt så teit og uoriginalt og uinteressant … og så videre. Og det holder jo ikke bare å ha en god ide, må vite. Det må jo også skrives ordentlig bra om, helt perfekt, aller best, for hvis ikke vil jo ingen gidde å lese det, og de som likevel leser vil synes det er skikkelig teit og talentløst.

Og sånn går nu dagan.

Men jeg HAR ting jeg vil skrive om, og det ER ikke verdens undergang om noen andre har skrevet om det før, kanskje til og med bedre enn meg. Vi overlever nok det også. Så kampen mot prestasjonsangsten fortsetter, med nye innlegg sånn litt i rykk og napp.

Det er visst vanlig å foreta kåringer av diverse ting når året har gått, og all den tid det fortsatt er januar, påberoper jeg meg retten til å hevde at det nesten er nyttår. So here goes…

Årets mest overraskende bok i 2012

Au pair i New York av Emma McLaughlin og Nicola Kraus; originaltittel: The Nanny Diaries

Jeg kjøpte denne boka til skolebiblioteket jeg jobber på, egentlig litt på lykke og fromme. Baksideteksten lyder som følger:

«Som student sliter Nanny med å beholde sin dyre, men mikroskopiske leilighet i New York. For å spe på inntektene blir hun barnepike for enebarnet i den velstående familien X. Det tar ikke lang tid før hun finner ut at hun må jobbe beinhardt hvis familiens mor, som verken kan arbeide, lage mat, vaske eller oppdra sitt eneste barn, skal bli fornøyd…»

Dette kombinert med at boka var gitt ut i forlagsserien «Peaches» fikk meg til å tro at det var en typisk lettbeint chick lit, antageligvis i samme gate som Shopaholiker-serien, Bridget Jones’ dagbok og kanskje Sex and the City (som forsåvidt ikke er chick lit, men jeg er sikker på at du skjønner tegninga). Ikke et vondt ord om den type litteratur, for all del. Jeg har lest Shopaholiker-bøkene flere ganger enn jeg er stolt over å innrømme, og forstår ikke helt selv min dragning mot en serie hvis hovedperson irriterer vettet av meg. Men det er en annen historie.

Så jeg begynte etterhvert å lese denne boka, litt av nysgjerrighet, litt av yrkesmessig plikt – det er gjerne lurt å vite hva slags bøker man faktisk prøver å pushe på elevene. Og jeg ble fullstendig tatt på senga. Innledninga var forsåvidt som forventet, kanskje bortsett fra at den var bedre skrevet enn forventet; en humor som inneholder både selvironi og syrlige betraktninger.

Men der jeg forventer at boka fortsetter i den ganske hektiske, humoristiske og litt masete stilen, endrer den fullstendig karakter. Det er fortsatt en historie om hvordan det er å være barnepike for overklassen i New York, men den forteller så mye mer. Om fattige kvinner på arbeidsvisum som ikke har sett sine egne barn på flere måneder mens de passer andres. Om hvor latterlig enkelt det er å miste jobben over bagateller – er det overhodet noe som heter «ulovlig oppsigelse» i USA? Og ikke minst, og for meg det mest hjerteskjærende, historien om hvordan barn er et statussymbol, ikke mer enn et tilbehør, som stues vekk når det passer dårlig og vises fram som tegn på foreldrenes suksess. Eliteskoler, fiolinklasser, økologiske matvarer og blazere fra Gucci. Det gjennomgående inntrykket er at oppfatningen av barnet som et eget, selvstendig individ med behov og ønsker er fullstendig fraværende i foreldrenes verden.

Det er selvfølgelig ikke sikkert at alle andre vil finne denne boka like fascinerende som jeg. Jeg er, for en som ikke har barn selv, kanskje over gjennomsnittet opptatt av dem. Ei god venninne har ihvertfall kommentert at jeg snakker mer om barn enn venner av henne som faktisk er foreldre, og jeg kan knapt se en unge under tre år uten å gå totalt i spinn. (Jeg er overhodet ikke uinteressert i eldre barn, for all del, men den umiddelbare BABY!-effekten er ikke tilstede.)

Ihvertfall. Kanskje er det fordi jeg er genuint glad i barn. Kanskje er det fordi jeg selv har vært fast barnevakt for trillinger (1, 2, 3) i fire år. Eller kanskje det er en kombinasjon av de to som gjorde at denne boka krøp inn hos meg og nektet å gå igjen. Virkelig. Jeg klarer ikke slutte å tenke på den. Ikke sånn at jeg går og tenker på den til en hver tid, hele dagen, men den er der, i bakhodet, og jeg merker jeg blir oppriktig engasjert. I en fiktiv historie. Som, tross all sin absurditet, virker så altfor realistisk. Og hjerteskjærende.

Så alt i alt er det en leseropplevelse jeg virkelig anbefaler, nesten uansett om du er interessert i barn, og ihvertfall hvis du er det. Godt nyttår og god lesning!

Forrige Eldre innlegg

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble