Suicide Squad – eller mitt syn på Medietilsynet

Så fikk jeg endelig sett Suicide Squad, og det angrer jeg ikke på. En meget trivelig fredagskveld tilbrakt med gode venner og en underholdende, rimelig sprø film som ikke alltid klarte å holde toppnivå, i mine øyne, men var bra så mange ganger at det gikk helt fint.

 

La det være sagt: Jeg har veldig begrenset erfaring med DC og Marvel utenom filmene som har kommet de siste ti åra. Et hederlig unntak er Spiderman-bladene fra 80-tallet som jeg leste på hytta da jeg var barn (hurra for tegneserieglade onkler). Og dermed var samtlige Spiderman-filmer ødelagt for meg. Sånn kan det gå når en liten bok/tegneserie-til-film-pedant får kloa i kildemateriale.
Jeg har derimot ingen bakgrunnskunnskap om NOEN av karakterene i verken X-Men, Avengers, Batman eller Suicide Squad; noe som har latt meg se filmene med åpne øyne uten å ergre meg over alle brudd på karaktertrekk eller rene faktafeil andre pedanter (håper da virkelig det er flere enn meg) sitter og gnisser tenner over.

 

Før vi går videre: Dette er egentlig ingen anmeldelse av Suicide Squad. Filmen var morsom og underholdende, om enn til tider litt langtekkelig, med et herlig soundtrack. Jeg fikk lyst til å bli nærmere kjent med opptil flere av karakterene, både i form av flere filmer eller ved å gå til kilden (tegneseriene). Så for all del, likte du Avengers og Deadpool vil du mest sannsynlig like Suicide Squad. Og du vil slutte å lese sånn omtrent her, for jeg kommer ikke til å kunne styre unna spoilere for det jeg vil ha fram i resten av denne posten.

 

Det som imidlertid VAR et forstyrrende element fra første stund var vissheten om at Medietilsynet har satt aldersgrense 12 år. Jeg sjekket dette før jeg så filmen fordi jeg er en sart sjel (som tilfeldigvis liker Hannibal, Bones, The Fall og Criminal Minds *kremt*) og ville være sikker på at dette var en film jeg var komfortabel med å se på stort lerret. Jeg er 30. Hvis Medietilsynet bedømte at en person tre ganger yngre enn meg kunne se denne filmen tenkte jeg at det kunne da ikke være så ille. I deres begrunnelse til aldersgrensen på Filmweb står det at «til tross for store mengder actionvold får filmen 12-årsgrense da dette skjer i et tydelig fantasiunivers.»

 

Vel. Jeg vet ikke helt hvilken virkelighet Medietilsynet lever i, men det er ikke den samme som den jeg bebor. Joda, vi befinner oss i et univers der man har «supermennesker», noen mer tydelig enn andre, hekser og lavaguder. The usual suspects. Men dette universet er godt og grundig planta i vår verden, i nåtid. I løpet av de første fem-ti minuttene av filmen blir vi tatt med til en «black site» – et uoffisielt fengsel som ikke står til ansvar for menneskerettighetskrav eller … noe særlig annet, egentlig. Her vises det scener med brutal fengselsvold, tvangsforing med gagball, elektriske støt og flere andre svært brutale scener.

Fra Medietilsynets egne nettsider står blant annet følgende om aldersgrense 12 år: «Voldshandlinger eller kortere innslag med skrekkelementer i en urealistisk sammenheng, kan også få 12-årsgrense. Dette gjelder særlig filmer som er basert på kjente historier, bøker og tegneserier, eller filmer der handlingen er lagt til et tydelig fantasiunivers eller i en komisk ramme. Også mer virkelighetsnære voldsinnslag eller skremmende elementer kan tillates hvis de er kortvarige og lite nærgående skildret.»

 

Jeg må nok si meg uenig med Medietilsynet i samtlige av de ovennevnte punkter når det kommer til Suicide Squad. Dette er ikke Ringenes Herre eller Harry Potter – at det her finnes folk som kan blåse ild ut av hendene endrer ikke det faktum at mennesker blir skutt på klosshold eller drept på svært ubehagelige måter. Det «tydelige fantasiuniverset» er som sagt vår verden, i vår tid, og karakterene og de «kjente historiene» fra disse tegneseriene er ganske obskure, ihvertfall for et publikum under 15 år.

De «virkelighetsnære voldsinnslagene» er mer enn kortvarige, og ikke så lite nærgående skildret. De er heller ikke satt i noe «tydelig fantasiunivers», men kunne like godt utspunnet seg på Guantanamo eller i et hvilket som helst amerikansk fengsel. Men det vet kanskje ikke 9-åringen?

 

For med 12-års aldersgrense har du som voksen anledning til å ta med deg barn inntil tre år yngre enn denne grensen for å se filmen. Som altså inneholder flere scener med tortur, mishandling og skudd på kloss hold. Og det er bare de fysiske aspektene. I tillegg dukker det opp PTSD, Stockholm syndrom og generell sinnslidelse. Men for all del, det er jo i et tydelig fantasiunivers, for se, der er det en krokodillemann! Som drar folk under vann, drukner og spiser dem.

 

Sorry, Medietilsynet, jeg har fått en kraftig knekk i tilliten til deres vurderingsevne etter å ha sett Suicide Squad og forestilt meg at en 9-12-åring var med i salen.Selv om det var en kul film.

The Mockingjay lives

mockingjay

ADVARSEL! Hvis du ennå ikke har sett Mockingjay del 1 på kino, slutt å lese dette og gå og se den. Nå. Med en gang. Løp!

Ahem. Eller du kan fortsette å lese om mit inntrykk av filmen, der jeg overhodet ikke vil bry meg om å unngå spoilers. Og jeg er redd jeg kommer til å være ganske intern – hvis du ikke har kjennskap til noen av filmene eller bøkene er det ikke sikkert dette blogginnlegget gir så mye mening. For øvrig lesning, her er min anmeldelse (eller noe sånt) av den første filmen.

Så dette er altså begynnelsen på slutten; første del av filmatiseringen av den tredje og siste boka i Dødslekene-serien. Ja, jeg kommer til å bruke engelske og norske navn om hverandre; omtrent som når jeg skriver. Deal with it. (Case in point…) Jeg har gledet meg siden vi så rulleteksten på Catching fire, og ble ikke skuffet – selv om det nå er et helt år til neste gledesrus. Det er faktisk ganske godt gjort å lage en filmatisering av en bok som jeg liker – jeg klarer for eksempel ikke å se Harry Potter-filmene, som etter min mening har blitt forvridd til det ugjenkjennelige. Men det er en avsporing. Okay, Mockingjay. Hvorfor var den så bra? Det første jeg tenker er castingen. Den sitter som et skudd, hele veien gjennom. Noen detaljer kommer jeg tilbake til i pirke-lista, men damn, president Coin! De har klippet karakteren ut av boka og raffinert den – jeg er stum av beundring. Jennifer Lawrence fortsetter også å imponere, og selv om jeg ikke vil snakke for mye dritt om Kristen Stewart kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan filmen ville sett ut hvis hun skulle fylle rollen som Katniss. *grøss*

En annen ting jeg liker er hvordan filmskaperne har løst utvidelsen av perspektivet. I bøkene har Katniss fortellerstemmen i jeg-form. Slik jeg ser det funket det utmerket i boka, men det ville blitt altfor smalt i en film. Det samme ser man i tv-serien True Blood, basert på Southern Vampire Mysteries-bokserien om Sookie Stackhouse, der Sookie har jeg-fortellerstemmen, men der synes jeg ikke de har klart å bevare de øvrige karakterene i overgangen fra bok til film (eller tv-serie, om du vil være pirkete). Her er ikke dette et problem overhodet; samtlige overbeviser. Plutarch Heavensbee, spilt av avdøde Philip Seymour Hoffman, viser seg som en person det er vanskelig å verken stole på eller ha mistillit til. Mens han på den ene siden tilsynelatende står på Katniss’ side, er han også en manipulator av rang med en kynisme som innimellom glimter til. Også Effie Trinket får en større rolle, og funger som litt comic relief uten at det vipper over. Innblikkene i palasset i Capitol gir en helt ny tyngde til president Snow, og legger sporene for noen interessante tanketog rundt hvordan det er å bo så tett på ham. Spesielt godt liker jeg jenta som nesten umerkelig fjerner noe – vi ser aldri hva – fra enden av hårfletten når spottekråke-symbolet blir erklært forbudt. Legger noen merke til det? Hva vil skje med henne?

Jeg savner kanskje bittelitt mer utforsking av forholdet mellom Katniss og Gale (Storm), som mildt sagt er komplisert, for ikke å snakke om Peeta, men sistnevnte kommer tross alt sterkere tilbake i neste film, og de hadde mye å putte inn i denne. Dessuten er show, don’t tell en mye brukt og svært vellykket strategi gjennom filmen – skjønt der vet jeg ikke hvordan det vil oppfattes for noen som ikke har lest bøkene.

Okay, så er det pirkelista, da. Du vet, der jeg i anmeldelsen av første filmen snakka om feil farge på katten og sånt. Jeg er sikkert ikke den eneste som har påpekt at skjønt Jennifer Lawrence gjør en helt fantastisk jobb, så er Katniss beskrevet i bøkene med «dark hair and olive skin». Så ja – det er en vanskelig problemstilling, som inngår i et større bilde. En annen ting er språket, mer spesifikt i den norske tekstingen. Det er mulig dette har å gjøre med rettigheter og slikt, men jeg kan i utgangspunktet ikke forstå hvorfor teksting-oversetteren (i mangel på et bedre ord) ikke baserte seg mer på den norske bokoversettelsen. Spesielt når det gjelder sangen «The Hanging Tree» – i den norske oversettelsen kalt «Død manns tre» – synes jeg godt de kunne brukt versjonen fra boka i stedet for å lage en ny (og så vidt jeg kunne se dårligere) oversettelse. En annen ting er at de ikke har oversatt «Gale» i tekstingen – han heter Storm i den norske oversettelsen, og jeg ser ikke for meg at de yngste leserne blant publikum umiddelbart tar den. Verre er det at de omtaler kvartsekelspillet som «quarter quell» – det er bare ren og skjær latskap å ha med engelske, relativt avanserte ord i en norsk teksting når det foreligger en ferdig oversettelse. «Lasarett» stusset jeg også på, men som min kjære påpeker er det tross alt det mest presise begrepet, og kan hende det engelske «hospital» har en videre betydning enn norske «sykehus».

Alt i alt var dette en meget god filmatisering som jeg anbefaler på det varmeste. Jeg synger mens jeg venter på 20. november 2015 og neste gåsehudopplevelse.

Are you, are you coming to the tree…

Min første date med James Bond

NB! Dette blogginnlegget kan inneholde spoilere for filmen Skyfall.

Igår så jeg for første gang i mitt liv en hel James Bond-film, nemlig Skyfall (eller «Hjelp, himmelen faller i hodet på oss», som den sikkert hadde blitt oversatt til).Det har egentlig ikke vært noe prinsipp fra min side om å ikke se noen av disse filmene, men  all den tid jeg ikke har gått aktivt inn for å gjøre det så har det ikke blitt sånn. Kanskje det man kaller en unnlatelsessynd.

Ihvertfall. Jeg koste meg mye mer enn jeg verken hadde forventet eller håpet, med motorsykkeljakt over takene i Istanbul, den litt overraskende vendingen – pleier ikke helten å eventuelt dø på slutten av filmen? – og den gode introlåta med Adele. Et godt plott skader heller ikke; jeg var veldig positivt overrasket over at dette var mer enn en «løpe rundt og finne kreative måter å komme ombord på tog, heiser og t-baner for å banke opp skurker og forføre damer». Bland inn noen vanskelige valg, som strengt tatt havnet litt for mye i bakgrunnen, og du har en underholdende film som er spennende, men ikke for heseblesende.
Når det er sagt: det var ikke uproblematisk å velge Skyfall som min introduksjon til James Bond-universet. Jeg følte etterhvert at jeg hadde snubla inn i et femtiårs-lag der jeg ikke kjente jubilanten eller noen av gjestene. Det ga seg ekstra tydelig utslag helt på slutten av filmen: jeg satt med følelsen av å være den eneste i salen som ikke virkelig følte eller skjønte den fulle tragedien av M dør. Og hvem er egentlig Miss Moneypenny?

Jeg har få faktiske negative ting å si om filmen; det er en James Bond-film, når alt kommer til alt, og jeg var mer enn innstilt på at det ville være litt cheesy i flekkene, og at jeg måtte ignorere fysikkens lover nå og da. Vår helt burde vært døv og hatt trøbbel med balansen opptil flere gang, for ikke å snakke om det faktum at han burde vært død gjentatte ganger. Men det er vel neppe noe nytt for Agent 007.

Det som VIRKELIG irriterte meg var imidlertid bruken, eller skal jeg si bruk og kast, av den såkalte Bond-dama, i dette tilfellet Severine. Når de setter opp bilde av dama på hver tredje filmplakat over hele Oslo forventer jeg merkelig nok at hun får mer enn 10 føkkings minutter skjermtid sammenlagt! Og nå er jeg generøs! Virkelig, hva er greia? Hun kommer inn, har sex med Bond, forteller hvor skummel arbeidsgiveren er, blir banka opp og skutt. End of fucking story. Jeg er mer enn irritert, jeg er rasende.
Okay, kanskje ikke rasende. Men ordentlig provosert, mest fordi jeg opplever dette som villedende reklame – på samme måte som man noen ganger putter scener inn i en filmtrailer som er klippet bort i selve film. Og det blir litt ekstra ille fordi det er så … teit. Så bortkasta. Her har man en supersexy, flott karakter, tydeligvis i stand til en del ting og som ikke lar seg plukke på nesa av litt likvidering, og det eneste ho får lov til å gjøre er være redd for sjefen sin, ha sex med James Bond (skikkelig romantisk å bli overfalt i dusjen av en naken fremmed, btw) for så å bli banka opp og skutt. Hva er greia?

Og slik ender mmin «anmeldelse» av James Bond – SkyfallSeverdig, for all del. Underholdende, absolutt. Langt bedre enn jeg hadde trodd. Og så utrolig skuffende på enkelte punkter.

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble