A sorta fairytale

Noen ganger må jeg jobbe litt for å huske hvorfor jeg driver med denne høyst sporadiske blogginga. Som for eksempel når jeg skriver et helt kjempelangt blogginnlegg om en ganske spesifikk hendelse, og så sletta WordPress hele greia da jeg trykket «Lagre», og så ble jeg så slått ut at jeg ikke orka å umiddelbart skrive det på nytt, og så skjer livet, og jo lenger tid som går jo dummere føler jeg meg hvis jeg skriver om noe som skjedde for over to måneder siden. Men fuck it.

For noen ganger er det som om alt fantastisk skjer på en gang. Jeg gråt mine modige tårer (strengt tatt svært selvmedlidende tårer) over at jeg ikke på noe realistisk vis kunne få med meg Tori Amos og Neil Gaiman som snakket om tegneserier i London fredag 16. mai. Enda godt, da, at hele greia ble filmet, og Bærum biblioteks utrolig kule «På tvers»-blogg posta videoen.

Men det er jo en ganske god «trøstepremie» å få Tori Amos-konsert på torsdag og Neil Gaiman-intervju påfølgende mandag. Det er rett og slett ganske vidunderlig. Tori og Neil. En musiker og en forfatter, som begge er store ingredienser i miksen som utgjør mitt (kulturelle) liv. Og som er såpass tvunnet inn i hverandre at jeg ikke kan skrive om den ene uten å ta med den andre. So here goes.

Når er det egentlig noe begynner? Med Tori Amos har jeg et helt spesifikt tid og sted. Jeg er 16-17 år, på klassetur i Brüssel, og sitter på et hotellrom og hører «Precious Things» for første gang. Det gjorde et varig inntrykk. Men tydeligvis ikke på hukommelsen, som ikke så seg brydd med å huske navnet på verken artisten eller låta. Hvorfor jeg ikke bare spurte venninna mi, hvis cd det var, er et mysterium som nå hører fortiden til. Jeg var vel for forelska i bandet Gåte på den tida til at det var plass til nye kjærligheter i mitt liv. Hvem vet.

Ihvertfall, Tori Amos forble et mysterium, helt til jeg hørt igjen sangen på folkehøgskolen, hev meg over cd-spilleren og fikk låne albumet med meg på rommet. En ny kjærlighet var født. Og har ikke dødd ennå, i mosetning til mange av mine store musikkjærligheter i ungdommen, deriblant Sting og U2. Sånn kan det gikk.

Jeg er ingen musikkekspert, så jeg skal ikke forsøke meg på noen større analyse av nøyaktig hva det er som gjør Tori Amos til en så fantastisk artist – ihvertfall i mine øyne. For meg er det musikken, tekstene – alt.😉 Det eksentriske, det gjennomtrengende bitre, den smittende livsgleden i Bouncing On Clouds og Happy Phantom og det bitende stinget i Crucify og Blood Roses. Og noe mer sårt enn Me and a gun skal man lete lenge etter. Og noen ganger er det bare vakkert og drømmende, for eksempel i Icicle og The Battle of Trees. For ikke å snakke om helt uforståelig. Jeg liker det også.

Konserten skuffet ikke – for de som vil lese en anmeldelse skrevet av noen som kan slikt kan du gå her. Oppvarmingsbandet, i form av musikkduoen Trevor Moss & Hannah-Lou skuffet heller ikke – og var veldig hyggelige mot overtrøtte, gira, snakkesalige, noe starstruck meg, som egentlig var fryktelig sjenert men på død og liv skulle konversere med dem da de solgte cd’er etter konserten. Nuvel.

Når det gjelder Neil Gaiman har jeg ikke noe definert øyeblikk for når hans verker kom inn i livet mitt. Var det referansene til Sandman i Nemi-bladene? Anbefalinger fra venner? Jeg kan for mitt bare liv ikke huske hva som fikk meg til å plukke opp det første Sandman-bladet fra tegneseriehylla i biblioteket, men jeg vet veldig godt hvorfor jeg ikke la det fra meg. Først var det bare Sandman for meg. Historiene om The endless – De evige; Døden, Drøm, Delirium og de fire andre søsknene; eldre enn guder, men på så mange måter like menneskelige som oss. Det er vel her overlappingen mellom Neil og Tori er tydeligst: Hun har skrevet et helt fantastisk og ikke minst tankevekkende forord til Death; the high cost of living og skrevet sangen A sister named Desire samt diverse referanser til serien og Neil i sangene sine, han har blant annet skrevet novellen Strange little girls, basert på albumet hennes med samme navn. Novellen, ja. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at Neil Gaiman skrev bøker også, i tillegg til tegneserier.

Jeg husker ikke helt hvilken jeg leste først. Jeg tror kanskje det var American Gods – heldigvis oversatt til norsk (Amerikanske Guder) av eminente Ina Vassbotn Steinman. Hun har også oversatt Fortunately, the milk… (Heldigvis hadde jeg melka), men det kommer jeg tilbake til om litt. American Gods er en bok som tar pusten fra deg – den gjorde ihvertfall det med meg. Handlingen er for kompleks til å gjengis på en god måte spør du meg, men det dreier seg i svært grove trekk om tro, nye tider, gamle guder og en krig som vil endre alt. Og midt i stormens øye, høyst motvillig, Shadow. Jeg anbefaler den varmt. Senere ble det Anansi boys, The Graveyard Book, The Ocean at the End of the Lane (Brrr!) og nå Fortunately, the milk…, lansert med brask og bram og et übersjeldent besøk av Neil Gaiman i egen kule person. Nyhetene spredde seg først som et rykte på facebook, før det endelig ble bekreftet. Boksigneringer på Outland og Ark, besøk på Litteraturhuset med salg i dør- eh, nei. Da mange nok begynte å snakke om å legge seg til med sovepose kvelden før innså forlaget de harde realiteter og flyttet alt over til Rockefeller, med salg via Billettservice. Og takk og pris for det.

Jeg og mannen pakket ned samtlige Sandman-bind og diverse bøker i sekken og dro avgårde med høye forventninger. Vi ble ikke skuffet. Neil Gaiman var helt fantastisk. Nei, jeg er ikke partisk. Ikke i det hele tatt. :p Han hadde nettopp kommet tilbake etter å ha besøkt syriske flyktninger i Jordan, der han skrev om forholdene og hverdagen i leiren på oppdrag fra FN’s høykommisær for flyktninger. Han fortalte hjerteskjærende historier, om hvordan det ikke finnes noen side – alle er mot alle, og alle taper. Men han fortalte også om hvordan livet går videre, om hvordan folk skaper seg en hverdag; en nederlandsk delegasjon hadde donert sykler, og noen hadde startet pizzabakeri – med pizzabud på sykkel. Og hvordan han fikk den beste baklavaen han har smakt noen gang – de hadde laget seg en egen innviklet handelsvei til sukker som jeg virkelig ikke husker detaljene fra.

Og Neil Gaiman leste høyt fra den nye boka si, Fortunately, the milk… eller Heldigvis hadde jeg melka, en ellevill røverhistorie om en far som går ut for å kjøpe melk i butikken på hjørnet til sine to barn som venter hjemme med tørr frokostblanding. Det er bare det at når han kommer ut av butikken bilr han sugd opp i en diger, sølvgrå, flygende tallerken. Og det ender ikke der. Ikke før han (og vi) har vært innom sjørøverskip, vampyrer, dinosaurer i tidsmaskiner, menneskeofrende kannibaler og mye mer. Heldigvis har han melka…

Neil Gaiman fortalte hvordan han skrev denne boka som en slags hyllest til fedre, og kanskje litt som en unnskyldning etter at han for mange år siden skrev The day I swapped my dad for two goldfish. Han fortalte hvordan han ofte fikk inspirasjon av barna sine til bøkene, så også denne gangen, da han kom i skade for å si noe forferdelig utilgivelig til sin fire år gamle sønn: «Kanskje det er på tide å legge seg?» Og hvordan fireåringen sto der, sinna og med knyttede never, og ropte ut: «Jeg skulle ønske jeg ikke hadde noen far! Jeg skulle ønske jeg hadde…» («og her så jeg», sa Gaiman, «hvordan han stoppet opp og tenkte seg om, for hva annet er det?») «…jeg skulle ønske jeg hadde gullfisk!» En bokide var født.

I signeringskøen etterpå kunne jeg ikke la være å fortelle om min egen pelsallergiske mor, som svært fattet (såvidt jeg husker) måtte takle følgende spørsmål fra baksetet da vi var små: «Mamma, hvis du dør, kan vi få oss hund da?» Han humret og kommenterte at det er vidunderlig hvor pragmatiske/praktiske (jeg husker ikke helt) barn kan være.

Og slik endte mitt (sålangt) eneste møte med Neil Gaiman. Nå har jeg sommerferie og hører The Graveyard Book på lydbok – lest høyt av ham. Om kvelden er det tid for Scarlet’s Walk av Tori Amos.

 

Kilder/mer lesning:

Oslopuls
Dagsavisen
AV-avis

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: