Noen tanker om kjærlighet

I dag kom jeg over et blogginnlegg som en kompis delte på Facebook. Veldig interessant lesning, om samfunnets (relativt nye) tendens til å løfte frem alle som «fantastiske individer» uansett samme hva, og hvilken effekt det kan ha på de unge håpefulle. Jeg skal la akkurat den biten ligge – jeg tror ikke vi er så uenige der. Barn – og voksne – trenger å få høre at de er verdifulle for den de er, men slett ikke at alt de gjør er ufeilbarlig og ukritiserbart. I min tid som skolebibliotekar fikk jeg tidvis inntrykk av at elevene mente gode karakterer var noe de fortjente – ikke noe de gjorde seg fortjent til. Men dette er en avsporing fra både bloggforfatterens og mitt hovedpoeng.

Bloggeren, Matt Walsh, diskuterer et sitat (ukjent opphav) som sirkulerer på internett – jeg så det først i en Nemi-stripe. Fritt oversatt er det noe sånt som «Hvis du ikke kan takle meg på mitt verste fortjener du meg virkelig ikke på mitt beste.» Jeg leste det, likte det og ikke minst kjente jeg meg veldig igjen i det. Matt Walsh leser denne setningen på en annen måte: Som et forsvar for å oppføre seg dårlig, en forventning om at samme hvordan jeg er mot andre forventer jeg at de skal akseptere det. En slags «ta meg som jeg er»-tankegang strukket for langt, med et tilbehør av «jeg er så fantastisk at jeg er verdt det uansett». Og jeg er helt enig i hans syn på at det er et veldig, veldig dårlig utgangspunkt for å få et forhold til fungere. Jeg er helt og fullt med på at man har et eget ansvar for sin oppførsel, og ikke kan kreve at omgivelsene tilpasser seg status quo. Men det jeg fant enda mer interessant var at jeg aldri hadde tenkt på det … mottoet, i mangel på et bedre (norsk) ord på den måten før.

Da jeg først leste det gikk jeg bort til mannen min og ga ham en klem. For han takler meg på mitt verste. Og han fortjener meg virkelig på mitt beste. Og da mener jeg overhodet ikke at han lar meg komme unna med dårlig oppførsel, ufortjent kritikk, usaklige argumenter når vi krang- *ahem* diskuterer. Han «aksepterer» ikke mine dårlige sider. Men han tilgir dem. Og der er vi i kjernen av det jeg synes mr. Walsh fullstendig overså, eller valgte å ikke legge vekt på, hva vet jeg. Dette mottoet handler for meg om tilgivelse, ikke stilltiende aksept. Hvis jeg har oppført meg kjipt mot kjæresten min sier jeg unnskyld etterpå. Jeg prøver å forklare – ikke for å legge skylden på ham eller andre omstendigheter, men for å vise hva som rørte seg i hodet mitt. Eller ikke gjorde det, alt ettersom. Forbausende ofte er sistnevnte tilfelle. Og herlighet, han blir sur og forbanna og utålmodig og irritert han også. Jeg kan ikke si det mange nok ganger – dette handler ikke om å ta i mot all dritt fra partneren. Men når jeg står der, og innser at jeg faktisk er sliten, trøtt, litt utafor, fryktelig sulten, nervøs for den nye jobben og tusen andre ting – så er det faktisk det som er galt. Men for fem minutter siden var jeg hellig overbevist om at alt som var galt med verden bunnet ut i at min elskede hadde valgt en annen frossenpizza enn jeg ville gjort – hvis jeg hadde sprunget på butikken fire minutter før stengetid så vi skulle få oss kveldsmiddag. Og gjett om jeg lot ham få høre det.

Og så står jeg der. Og har vært på mitt verste. Igjen. Og ber om unnskyldning. Igjen. Og han tilgir meg. Igjen. Og slik kommer det til å fortsette, alle de årene vi skal dele sammen. Unnskyldninger og tilgivelse. Gode og dårlige sider. For vi fortjener hverandre på vårt beste. Og vi har rom til hverandre på vårt verste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: