Noen tanker om abort og reservasjonsrett

Det har stormet siden mandag 9. september, det koker på Facebook og utallige blogger. Og med god grunn, vil jeg si. Denne bloggposten skal egentlig ikke dreie seg så mye om min frykt og bekymring for fire år med en blå-blå-regjering. Ikke om følelsen av et mareritt som plutselig er blitt virkelighet, av at min stemme egentlig ikke teller. For jeg stemte. Åja. I et av verdens tryggeste demokratier, med den enkleste og mest tilrettelagte tilgang for å stemme, ville det være et hån mot alle de som av ulike grunner ikke kan stemme fritt å sitte hjemme. Men jeg har lenge følt at min politiske påvirkningskraft gjennom stemmegivingen er mer symbolsk enn reell. Noe som ble så ettertrykkelig bevist i år.

Men nok om det, for denne gang. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om denne nye reservasjonsretten spesielt, og litt om abort og kvinners rettigheter i så måte generelt. Egentlig er jeg ikke helt sikker på om det er en god ide heller. Ikke for det, jeg er fullt klar over hva jeg sjøl mener, men jeg opplever det meste er bedre å diskutere i samtale med andre; jeg er vel så opptatt av å høre hva du mener om saken som å fronte akkurat min mening. *hostbrukkommentarfeltethost*

Men diskusjonen har gått såpass lenge og heftig på bl.a. Facebook nå (eneste sosiale mediet jeg bruker, det er ikke meninga å underkjenne Twitter o.l.) at jeg ble litt revet med.  Okay, nok innledning nå. Såh, for de som måtte være i tvil om nøyaktig hva jeg snakker om, dreier det seg altså om en avtale mellom Høyre og KrF (primært) som tilsier at fastleger ikke bare har rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep, men også kan nekte å henvise kvinner videre til leger/gynekologer som vil utføre slike inngrep. Jeg hadde tenkt å ta med en kildeliste, men det er bare å google «abort og reservasjonsrett» så finner du det meste du måtte lure på. Inkludert en artikkel på hjemmesidene til Høyre der de går hardt ut mot nettopp en slik reservasjonsrett. Jeg bruker sjelden ordet sjokkert, men overraskelsen min nærmer seg det nivået nå, godt iblandet forvirring. Nok om det, for denne gang.

Det er mange gode argumenter MOT denne reservasjonsretten; de fleste har allerede blitt frontet klart og tydelig i diverse bloggposter, kronikker med mer. Jeg nevner likevel bare noen av de mest sentrale. Mange mener at legers rett til å ikke måtte gå imot sin etiske/religiøse/moralske overbevisning må beskyttes, og at denne retten tydeligvis krenkes selv ved å henvise til et inngrep som noen mener er å ta liv. Personlig mener jeg det blir å strekke ansvarsfølelsen for langt, og at leger i dag allerede er godt beskyttet gjennom retten til å kunne nekte å utføre for eksempel aborter. Uten sammenligning forøvrig har det lenge vært vanskelig for veterinærstudenter å reservere seg mot å delta i dyreforsøk under studiene. Det er en stund siden jeg leste om problematikken, og mye kan (og har forhåpentligvis) skjedd siden da. Det er uansett en annen diskusjon, som er lite sidestilt med dette emnet.

Jeg skal ikke gå inn på noen langvarig diskusjon om hvorvidt et foster er et «liv» eller «menneske» og definisjoner av dette. For å være helt ærlig synes jeg det er veldig vanskelig å gi noe klart svar på det. Jeg kan gi min støtte til en uttrykt definisjon, nemlig at et foster, særlig innenfor de første tolv ukene, er mest å regne for «potensialet til å bli en person». Altfor mange har opplevd å abortere tidlig i svangerskapet, noen til og med så tidlig at det opplevdes som en forsinket menstruasjon. Så er det også en grunn til at det er fri abort innenfor tolv uker – etter dette må det tungveiende grunner inn. Poenget mitt er uansett at her har vi en fullt oppvokst, levende og bevisst kvinne som er i en situasjon som potensielt vil ha store fysiske og psykiske konsekvenser for hennes helse. Det er ikke nødvendigvis et lett valg, men jeg ser det som nødvendig, pest eller kolera om du vil, å la hennes situasjon og behov veie tyngst. Alternativet er rett og slett ikke holdbart.

Noe annet jeg har tenkt på en del mens jeg har fulgt debatten er vektleggingen av det praktiske fra abortmotstanderne. Faktorer som økonomi, bolig, studiemuligheter og annet tilknyttet livssituajon kan selvfølgelig spille en viktig rolle, men jeg mener likevel de som legger slike argumenter til grunn («vi kan hjelpe med sånt, du trenger ikke ta abort») ikke tar innover seg de helse- og følelsesmessige aspektene som en graviditet og eventuell abort medfører. Det er ikke «bare» å føde ungen og enten oppdra den eller adoptere den bort. Som mange kjenner til fra surrogatidebatten er svangerskap og fødsel en stor fysisk inngripen, som selv i trygge Norge medfører risiko for kvinnen det gjelder. Jeg har aldri vært gravid, men gleder meg til å få barn en dag. Jeg kan ikke begynne å forestille meg hvordan det ville vært å i praksis bli tvunget til å bære fram et barn jeg av ulike grunner ikke ønsket eller følte meg skikket til å ta vare på. Det siste er et nikk til Sigrid Bonde Tusvik, som var modig nok til å fortelle i media at hun selv ikke ville følt seg skikket til å ta seg av et barn med Downs Syndrom. Så ærlig om noe så vanskelig. Men det er også en digresjon. Tilbake til svangerskap og fødsel.

Jeg tror abortmotstandere må ta innover seg sårbarheten til kvinner som vurderer abort; hvilken følelsesmessig belastning det kan være både å bære fram fosteret og å abortere det. Jeg kan ikke forestille meg at noen virkelig ser på abort som en enkel og grei løsning – en slags «angrepillen extreme». Å da bli møtt av en fastlege – kanskje en lege du har gått til i mange år, eller den eneste legen i oppnåelig omkrets – med et «dette synes jeg ikke noe om og vil ikke henvise» må være fryktelig vondt og tungt, og en helt unødvendig ekstrabyrde. Eller kanskje de får beskjed om å «gå hjem og tenke seg om». Igjen, jeg tror de fleste har vært innom en eller annen form for tankeprosess før et slikt valg blir tatt.

Min personlig mening om abortspørsmål har lenge vært at man ikke skal ha for sterke meninger før man har vært der selv. Beklager, mannfolk, det ekskluderer effektivt dere. Jeg er fullt klar over den utrolig vanskelige situasjonen som kan oppstå hvis hun vil ta abort og han ønsker å beholde det. Men argumentene over gjelder fortsatt. Dette er til syvende og sist kvinnens psykiske og fysiske helse det dreier seg om. Den som fastleger i det ganske land er forpliktet til å ivareta på best mulig måte.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: