Hukommelsens irrganger

Her om dagen var jeg på jobb (som vanlig) og rydda i tegneseriehyllene, ikke spesielt uvanlig det heller. Og så sto jeg der med et Donaldblad i hendene, og fikk plutselig øye på den gule «Sommerlesning!»-logoen som går over hele forsiden, helt øverst, full av sol og røde bokstaver. Og plutselig er jeg 15 år yngre og går over svabergene med solbrente skuldre, saltvann i håret og måkeskrik i øra. Med et donaldblad i hånda. Sommerlesning – ekstra lange historier, gjerne av Don Rosa eller kanskje Marco Rota. Om Donald Villand (vikingutgaven av vår Donald Duck), de ti avatarer eller noe helt annet. Men det er egentlig ikke så viktig nøyaktig hva sommerlesningen besto i – det er alle assosiasjonene som er knyttet til. Og mens jeg skriver dette kommer det strømmende på, alle sommerens leseopplevelser. Under dyna med lommelykt – åja, en klisjé, men klisjéer blir til av en grunn. Liggende i hengekøya, eller krølla sammen i sofaen mens regnet plasket ned utenfor.

Jeg har en tendens til å knytte minnene mine godt fast til stedene de skjedde, i den grad at jeg knapt kan gå over Blindern uten å gjenoppleve store deler av studietida mi. Og jeg studerte på Høyskolen i Oslo. Sånn går det når man får seg akademikervenner. Jeg er vel forsåvidt ikke alene om noe av dette, verken akademikervenner eller stedbundne minner. Det er vel godt og grundig forska på at hukommelse trigges av sanser som lukt, smak og sikkert lyder også. Noen lukter klarer jeg ikke å identifisere, enda mindre enn jeg kan forklare hvorfor de tar meg rett til turer i fjæra da jeg var liten og bodde i Tromsø. Eller de røde godterisakene, Jungelaper eller hva de kalles. Jeg husker ennå da jeg åpnet en pose for første gang på mange år (og enda er det ti år siden, jeg føler meg gammel) og ble dratt tilbake ytterligere ti år, til kinobesøk med tilhørende godis.

Minner er rare saker. Så jeg tar vare på diverse småting. En knøttliten Pocahontas-kortstokk som fulgte med et Donaldblad for nesten 20 år siden.  En liten stein. Og all verdens rare andre ting som jeg irriterer meg grønn over til vanlig, og som jeg blir sittende og mimre over hver gang jeg skal prøve rydde dem vekk.

Med andre ord: jeg er noen små skritt unna å kvalifisere for «Syke samlere».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: