Drikk for alle fagre kvinner

Copyright: Lise Myhre.

Jeg liker denne Nemi-ruta så godt fordi jeg føler at den så effektiv oppsummerer feminismens spennvidde. Jeg ville skrive en sak om kvinnedagen og feminisme, så da begynner jeg med å skrive om Valentine’s Day, selvfølgelig. (Det er vel her jeg bør forsikre om at jeg har et poeng til slutt, men det gjenstår foreløpig å se.) Det slo meg nemlig i dagene før og på 14. februar 2013 at jeg er drittlei. Det er kanskje egentlig forbeholdt single å hate Valentines Day, og hvis du er i et forhold, som gifte meg er, så kan du bare mislike kommersialiseringen. Men jeg oppdaget da nylig at det er selve konseptet jeg misliker. Fordi jeg plutselig følte meg presset inn i en romantisk tvangstrøye. Det var jo Valentine’s Day, for cryin’ out loud! Jeg må jo være sammen med mannen og gjøre romantiske ting! Waaaah!

Men nei. Jeg gikk på kino med ei venninne, og min elskede satt hjemme og spilte kortspill med kompiser. Og det var HELT ok. Forholdet tok ikke slutt. Vi hadde en skikkelig fin dag begge to. Men jeg glemmer ikke den følelsen av å liksom måtte gjøre noe romantisk sammen, fordi det var forventet. Og der er det. Poenget.

Det er kvinnedagen. Og det skrives masse i avisene og på nett om kvinner og stemmerett – hurra for 100-årsjubileet! – og ytringsfrihet og feminisme og deltidsarbeid og hjemmeværende kvinner, verdier som kan og ikke kan måles i kroner og øre, retten til å velge å være hjemme, barnehagedekning og seks-timers arbeidsdag osv osv osv.

Og jeg kjenner jeg blir litt … sliten. Bare noen ganger. Ikke sånn at jeg tenker at det er teit med en kvinnedag. Ikke på noen måte. Kvinner tar, med rette, stemmeretten for gitt i Norge. Uavhengig av kjønn tenker jeg ofte at jeg er utrolig takknemlig for at jeg tar det for gitt at jeg trygt og fritt kan både stemme og demonstrere i mitt hjemland, uten frykt for verken myndigheter eller politi. Den heteste debatten rundt politiet akkurat nå er faktisk hvorvidt de skal bære våpen eller ikke. Men det er en annen sak, som jeg kanskje skal skrive om en annen gang. Kvinner i Norge er i følge lovverket trygge, frie og med like rettigheter som menn. På papiret.

Og det er de siste to årene som gjør meg bombesikker på at det er superviktig å ha en egen kvinnedag, som gir den noen ganger nødvendige unnskyldningen til å ta opp livsviktige problemstillinger. Både for kvinner i andre deler av verden, som i dag blir utsatt for grusomheter jeg priser meg lykkelig for å at jeg ikke kjenner i detalj (jeg vil gjerne få sove om natta) og kvinner i Norge som lever med vold, frykt, fattigdom, seksuell trakassering, voldtekt og uønsket oppmerksomhet, som får beskjed om at de ikke kan gjøre ting fordi jenter gjøre ikke sånt. Det kan snues trill rundt også – mange gutter får beskjed om at sånn og slik er jentete, det driver ikke gutter med. Ikke sitt der og sipp som et kvinnfolk!

Kvinnekamp er i høyeste grad aktuell og viktig for menn også.

Deltid og heltid og karriere og barnehage og tidsklemme og husmødre. Det er en hverdag jeg ikke har (ennå), så jeg har ikke verdens sterkeste meninger i disse debattene. Noen ganger må man gå en mil i skoene for å kjenne hvor de trykker, så jeg skal gå litt stille i dørene her. Jeg har bare tanker, ingen personlig erfaring. Men jeg tenker som så… Etter fire år ufrivillig deltid har jeg i skrivende stund fullført første uke i ny 100 % stilling. Det har i økende grad gått veldig bra, mye takket være kjempefine kolleger. Men når jeg prøver å forestille meg hvordan det skulle være å jobbe fulltid og i tillegg buksere inn et barn eller to, med bringing og henting i barnehage, muligens også innhandling og laging av middag, da rakner hele skjemaet. Det blir litt som jeg skulle prøve en kjole i størrelse small. Det bare går ikke. Rett og slett. Så hva gjør man?

Jeg har i høyeste grad forståelse for argumentene mot deltid og kontantstøtte og sånn, i det at det er en stor personlig økonomisk risiko for kvinnene det gjelder. Jeg kunne aldri tenke meg å bli forsørga av min kjære (og ler ved tanken – vi er bibliotekarer begge to, ikke akkurat oljebransjen), og er veldig glad for at leiligheten vi eier står på oss begge to, 50/50. Men om noen år, da. Sett at vi får barn. Og sett at det bare ikke lar seg gjøre at vi begge jobber fulltid og er gode foreldre, alt på én gang. Er den absolutt eneste løsningen å ofre karrieremuligheter og framtidig pensjon? Finnes det virkelig ingen muligheter for å jobbe deltid en relativt sett kort periode uten å bli straffet for det resten av livet? Og hvorfor tar alle det for gitt at det er mor som må være hjemme? Jeg merker jeg blir litt lei av det ensidige fokuset på kvinner i denne sammenhengen, men det sier vel aller mest om hvordan det har vært i mange tiår og hvilke forventninger det nødvendigvis har skapt. På den andre siden kan du vel ikke være mor og karrierebevisst samtidig uten å få spørsmålet «Hvordan klarer du både jobb og familie samtidig?» Kommer ikke på en eneste mannlig politiker, bedriftsleder eller annet som har fått det spørsmålet.

Det som var poenget mitt (tror jeg) med å begynne å snakke om tvangstrøyen (dekket med roser og sjokolade) som jeg følte Valentine’s Day representerte er at noen ganger tenker jeg at kvinnekamp og feminisme også inneholder noen slike potensielle tvangstrøyer (eller tvangsstrømper – røde såklart). Det er kvinnedag, for pokker! Hvorfor er jeg ikke ute og går i tog? Holder opp paroler? Dette innlegget blir faktisk skrevet fordi jeg først kjente på tvangstrøya ved å liksom «måtte» skrive et blogginnlegg om feminisme og slikt på kvinnedagen. Jeg skal pinadø skrive fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg må. Og mens jeg skriver den forrige setningen tenker jeg på det igjen. At jeg bor i Norge og kan skrive dette (og mye annet) uten frykt for mitt eget liv og sikkerhet. 14 år gamle Malala Yousufzai kunne ikke det. Men hun blogget likevel. Og utgjorde en så stor trussel for Taliban at de prøvde å drepe henne, ved å skyte henne i hodet på en skolebuss. Dette skjedde i Pakistan. Såvidt jeg vet har ikke noen kvinner i Norge blitt utsatt for drapsforsøk på bakgrunn av sine ytringer, men jeg er slett ikke sikker på om det er sant, eller hvor lenge det i så fall vil vare. Som vi nylig har blitt gjort godt oppmerksomme på (heldigvis!) skorter det ikke på trusler.

Ihvertfall. Kvinnekamp og feminisme er begreper som så ofte snevres inn til de ikke har plass til noen som helst. Det gjør meg trist å høre at så mange nøler med eller nekter å kalle seg feminister. Hva forbinder unge jenter med det ordet i dag? For å sitere herlige Karine Haaland i en av hennes fantastiske striper: «En Gucci-feminist er en feminist som ikke har råd til å brenne bh-en sin.» Det blir for dumt å holde fast på at feminister er hårete, sure damer som nekter å bruke neglelakk og sminke, eller gå i skjørt eller noe som helst sånt. Feminisme er og har alltid vært for meg det selvfølgelige i at valgene og mulighetene du har ikke skal avgjøres av hvorvidt du har innover- eller utovertiss. Så enkelt. Og tydeligvis så vanskelig.