Nytt år, nye muligheter

Plutselig skriver vi 2013, og det har gått over en måned siden forrige innlegg. Og jeg som hadde så mange ideer. Masse ting skulle jeg skrive om. Bare at når jeg satte meg ned for å skrive om dem, eller i det hele tatt tenkte på å skrive om dem, så virket alt så teit og uoriginalt og uinteressant … og så videre. Og det holder jo ikke bare å ha en god ide, må vite. Det må jo også skrives ordentlig bra om, helt perfekt, aller best, for hvis ikke vil jo ingen gidde å lese det, og de som likevel leser vil synes det er skikkelig teit og talentløst.

Og sånn går nu dagan.

Men jeg HAR ting jeg vil skrive om, og det ER ikke verdens undergang om noen andre har skrevet om det før, kanskje til og med bedre enn meg. Vi overlever nok det også. Så kampen mot prestasjonsangsten fortsetter, med nye innlegg sånn litt i rykk og napp.

Det er visst vanlig å foreta kåringer av diverse ting når året har gått, og all den tid det fortsatt er januar, påberoper jeg meg retten til å hevde at det nesten er nyttår. So here goes…

Årets mest overraskende bok i 2012

Au pair i New York av Emma McLaughlin og Nicola Kraus; originaltittel: The Nanny Diaries

Jeg kjøpte denne boka til skolebiblioteket jeg jobber på, egentlig litt på lykke og fromme. Baksideteksten lyder som følger:

«Som student sliter Nanny med å beholde sin dyre, men mikroskopiske leilighet i New York. For å spe på inntektene blir hun barnepike for enebarnet i den velstående familien X. Det tar ikke lang tid før hun finner ut at hun må jobbe beinhardt hvis familiens mor, som verken kan arbeide, lage mat, vaske eller oppdra sitt eneste barn, skal bli fornøyd…»

Dette kombinert med at boka var gitt ut i forlagsserien «Peaches» fikk meg til å tro at det var en typisk lettbeint chick lit, antageligvis i samme gate som Shopaholiker-serien, Bridget Jones’ dagbok og kanskje Sex and the City (som forsåvidt ikke er chick lit, men jeg er sikker på at du skjønner tegninga). Ikke et vondt ord om den type litteratur, for all del. Jeg har lest Shopaholiker-bøkene flere ganger enn jeg er stolt over å innrømme, og forstår ikke helt selv min dragning mot en serie hvis hovedperson irriterer vettet av meg. Men det er en annen historie.

Så jeg begynte etterhvert å lese denne boka, litt av nysgjerrighet, litt av yrkesmessig plikt – det er gjerne lurt å vite hva slags bøker man faktisk prøver å pushe på elevene. Og jeg ble fullstendig tatt på senga. Innledninga var forsåvidt som forventet, kanskje bortsett fra at den var bedre skrevet enn forventet; en humor som inneholder både selvironi og syrlige betraktninger.

Men der jeg forventer at boka fortsetter i den ganske hektiske, humoristiske og litt masete stilen, endrer den fullstendig karakter. Det er fortsatt en historie om hvordan det er å være barnepike for overklassen i New York, men den forteller så mye mer. Om fattige kvinner på arbeidsvisum som ikke har sett sine egne barn på flere måneder mens de passer andres. Om hvor latterlig enkelt det er å miste jobben over bagateller – er det overhodet noe som heter «ulovlig oppsigelse» i USA? Og ikke minst, og for meg det mest hjerteskjærende, historien om hvordan barn er et statussymbol, ikke mer enn et tilbehør, som stues vekk når det passer dårlig og vises fram som tegn på foreldrenes suksess. Eliteskoler, fiolinklasser, økologiske matvarer og blazere fra Gucci. Det gjennomgående inntrykket er at oppfatningen av barnet som et eget, selvstendig individ med behov og ønsker er fullstendig fraværende i foreldrenes verden.

Det er selvfølgelig ikke sikkert at alle andre vil finne denne boka like fascinerende som jeg. Jeg er, for en som ikke har barn selv, kanskje over gjennomsnittet opptatt av dem. Ei god venninne har ihvertfall kommentert at jeg snakker mer om barn enn venner av henne som faktisk er foreldre, og jeg kan knapt se en unge under tre år uten å gå totalt i spinn. (Jeg er overhodet ikke uinteressert i eldre barn, for all del, men den umiddelbare BABY!-effekten er ikke tilstede.)

Ihvertfall. Kanskje er det fordi jeg er genuint glad i barn. Kanskje er det fordi jeg selv har vært fast barnevakt for trillinger (1, 2, 3) i fire år. Eller kanskje det er en kombinasjon av de to som gjorde at denne boka krøp inn hos meg og nektet å gå igjen. Virkelig. Jeg klarer ikke slutte å tenke på den. Ikke sånn at jeg går og tenker på den til en hver tid, hele dagen, men den er der, i bakhodet, og jeg merker jeg blir oppriktig engasjert. I en fiktiv historie. Som, tross all sin absurditet, virker så altfor realistisk. Og hjerteskjærende.

Så alt i alt er det en leseropplevelse jeg virkelig anbefaler, nesten uansett om du er interessert i barn, og ihvertfall hvis du er det. Godt nyttår og god lesning!

1 kommentar (+add yours?)

  1. milladamen
    Feb 18, 2013 @ 12:28:59

    Men vi bryr oss ikke om at du skriver perfekt! Vi elsker at du oppdaterer oss, og jeg syns du skriver bra, mye bedre enn mange andre bloggere! Jeg like rå lese bloggen din! Jaa!❤

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: