Min første date med James Bond

NB! Dette blogginnlegget kan inneholde spoilere for filmen Skyfall.

Igår så jeg for første gang i mitt liv en hel James Bond-film, nemlig Skyfall (eller «Hjelp, himmelen faller i hodet på oss», som den sikkert hadde blitt oversatt til).Det har egentlig ikke vært noe prinsipp fra min side om å ikke se noen av disse filmene, men  all den tid jeg ikke har gått aktivt inn for å gjøre det så har det ikke blitt sånn. Kanskje det man kaller en unnlatelsessynd.

Ihvertfall. Jeg koste meg mye mer enn jeg verken hadde forventet eller håpet, med motorsykkeljakt over takene i Istanbul, den litt overraskende vendingen – pleier ikke helten å eventuelt dø på slutten av filmen? – og den gode introlåta med Adele. Et godt plott skader heller ikke; jeg var veldig positivt overrasket over at dette var mer enn en «løpe rundt og finne kreative måter å komme ombord på tog, heiser og t-baner for å banke opp skurker og forføre damer». Bland inn noen vanskelige valg, som strengt tatt havnet litt for mye i bakgrunnen, og du har en underholdende film som er spennende, men ikke for heseblesende.
Når det er sagt: det var ikke uproblematisk å velge Skyfall som min introduksjon til James Bond-universet. Jeg følte etterhvert at jeg hadde snubla inn i et femtiårs-lag der jeg ikke kjente jubilanten eller noen av gjestene. Det ga seg ekstra tydelig utslag helt på slutten av filmen: jeg satt med følelsen av å være den eneste i salen som ikke virkelig følte eller skjønte den fulle tragedien av M dør. Og hvem er egentlig Miss Moneypenny?

Jeg har få faktiske negative ting å si om filmen; det er en James Bond-film, når alt kommer til alt, og jeg var mer enn innstilt på at det ville være litt cheesy i flekkene, og at jeg måtte ignorere fysikkens lover nå og da. Vår helt burde vært døv og hatt trøbbel med balansen opptil flere gang, for ikke å snakke om det faktum at han burde vært død gjentatte ganger. Men det er vel neppe noe nytt for Agent 007.

Det som VIRKELIG irriterte meg var imidlertid bruken, eller skal jeg si bruk og kast, av den såkalte Bond-dama, i dette tilfellet Severine. Når de setter opp bilde av dama på hver tredje filmplakat over hele Oslo forventer jeg merkelig nok at hun får mer enn 10 føkkings minutter skjermtid sammenlagt! Og nå er jeg generøs! Virkelig, hva er greia? Hun kommer inn, har sex med Bond, forteller hvor skummel arbeidsgiveren er, blir banka opp og skutt. End of fucking story. Jeg er mer enn irritert, jeg er rasende.
Okay, kanskje ikke rasende. Men ordentlig provosert, mest fordi jeg opplever dette som villedende reklame – på samme måte som man noen ganger putter scener inn i en filmtrailer som er klippet bort i selve film. Og det blir litt ekstra ille fordi det er så … teit. Så bortkasta. Her har man en supersexy, flott karakter, tydeligvis i stand til en del ting og som ikke lar seg plukke på nesa av litt likvidering, og det eneste ho får lov til å gjøre er være redd for sjefen sin, ha sex med James Bond (skikkelig romantisk å bli overfalt i dusjen av en naken fremmed, btw) for så å bli banka opp og skutt. Hva er greia?

Og slik ender mmin «anmeldelse» av James Bond – SkyfallSeverdig, for all del. Underholdende, absolutt. Langt bedre enn jeg hadde trodd. Og så utrolig skuffende på enkelte punkter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: