The Hunger Games

Da har jeg endelig sett filmatisering av den første boka i Dødslekene-serien, på engelsk «The Hunger Games». Jeg var, som jeg alltid er foran filmatiseringen av en bok/tegneserie, utrolig spent. De som kjenner meg vet at jeg kan være ganske slitsom å se sånne filmer med; jeg innrømmer åpent og ærlig (og bittelitt skamfullt) at jeg sitter og irriterer meg grønn over detaljer av typen «Katten skal være gul, ikke svart!» og «Nei, det var ikke hun som sa de ordene, det var han!» Og slik går nu dagan.

MEN! Med unntak av et par slike tilfeller (og kan de egentlig regnes som unntak når de er så latterlig små og få?), var jeg utrolig fornøyd med «Dødslekene – the movie». Castingen var god, fremstillingen likeså. Hovedpersonen Katniss’ jeg-fortellerstemme fra boka er begrenset og gitt til andre roller, noe som får fram flere aspekter av historien, men uten at andre karakterer tar for mye plass. Jeg vil nå gi et ytterst forvirret, sammensurret referat av boka og anmeldelse av filmen, mer eller mindre simultant. Advarsel: Jeg bryr meg ikke om å unngå spoilere. Hvis du har tenkt å lese bøkene eller se filmen, fortsett å lese her på eget ansvar.😉

Vi befinner oss i et slags postapokalyptisk, dystopisk Nord-Amerika, som nå heter Panem og består av hovedstaden Capitol, som styrer med jernhånd over 12 distrikter. Det var en gang et 13. distrikt; det gjorde opprør – og ble slettet fra jordens overflate av Capitol. Siden den gang – dette er nå 74 år siden – har Capitol hvert år arrangert «Dødslekene». Det har primært to funksjoner: straff for opprøret i distrikt 13, og en påminnelse om hvor underlegne distriktene er for Capitol, og hvor håpløst det ville være å prøve noe slikt igjen.

Dødslekene fungerer på følgende måte: to ungdommer, en jente og en gutt, i alderen 12-18 år blir trukket ut fra hvert distrikt, 24 stykker i alt. Tributtene, som ungdommene kalles, blir fraktet til en arena (et stort område, ofte rommer den både skog, fjell og vann) og har én, enkel regel: Den siste som overlever blir kåret til vinner. Åja, og alt direktesendes på TV.

Det er jo lett å tenke «Robinson-ekspedisjonen Extreme» eller tilsvarende, eller trekke paraleller til romernes Colosseum. Begge deler er nok tilsiktet; forfatteren Suzanne Collins sier at hun fikk ideen til Dødslekene da hun switchet mellom nyhetene om krigen i Irak og diverse talkshow. En annen inspirasjonskilde er nok også myten om Minotaurus, der 14 ungdommer fra Athen hvert syvende år ble ofret til monsteret som blodhevn.

Ihvertfall. Boka åpner på «uttaksdagen», da det er loddtrekning i alle 12 distriktene. 16 år gamle Katniss Everdeen, spilt av Jennifer Lawrence, bor i Distrikt 12 med moren og søsteren Prim, som nettopp har fylt 12 år og dermed er med i trekningen for første gang. De går sammen til uttaket, og hører Capitols utsending lese opp navnet på den kvinnelige tributten: Primrose Everdeen. Katniss melder seg som frivillig og tar søsterens plass, og hører navnet på den mannlige tributten: Peeta Mellark. Gutten som reddet henne fra sultedøden for fire år siden. Gutten som hun risikerer å måtte drepe hvis hun skal overleve.

Så langt, så bra, også i filmen. Igjen, et par detaljer som jeg tenker at ikke hadde drept dem å få likt som i boka, men ok. Det fungerer fint; de viktigste inntrykkene formidles. Reisen, og ikke minst ankomsten til Capitol illustrerer den ekstreme forskjellen mellom distriktene og hovedstaden. I Distrikt 12 kan du «trygt sulte i hjel», som Katniss sier. I Capitol er rikdommen like overdådig som fattigdommen er desperat i de fleste distriktene; reflektert i innbyggerne, som pynter seg med fargerike klær (kostymer), tatoveringer, parykker og annen kroppskunst.

I både boka og filmen følger vi Katniss mens hun blir «klargjort» av preppeteamet til å møte designeren som skal gjøre henne til en så attraktiv deltager som mulig. Designeren hennes er imidlertid noe litt utenom det vanlige. Cinna, i filmen spilt av Lenny Kravitz, er ung, ekstremt diskret pyntet for en Capitol-innbygger (bare litt gullfarget eyeliner) og med en ydmykhet og respekt som overrasker både Katniss og leserne/seerne. Han blir hennes venn og fortrolige i dagene med forberedelse før lekene, dager der tributtene både skal vinne dommernes og publikums gunst og også forberede seg som best de kan på det som venter.

Jeg kunne sikkert fortsatt dette referatet en god stund til, men det er jo nå det begynner å bli spennende, og som sagt, både boka og filmen er best å oppleve selv, ikke gjennom min gjenfortelling. Så tilbake til filmanmeldelsen/-analysen. Jeg synes som sagt de gjorde en god jobb. Filmdatabasen Allmovie er kritisk til skildringene av kampscenene på arenaen – for lite blod? – og jeg kan til en viss grad være enig, men samtidig vet jeg ikke om det er nødvendig å drukne filmen i blod for å få fram både poengene og ubehaget. Debatten om barn som dreper barn, som har rast i Norge, har da også vært fullstendig fraværende i USA. En kjapp gjennomlesing av andre kritikker gir meg inntrykk av at mange synes filmen (og i noen tilfeller boka) blir for lettvint i sin framstilling av volden; den blir på en måte den underholdningen den kritiserer.  Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig i det, ihvertfall ikke i boka, men i filmen er det jo heller ikke mulig å få innblikk i Katniss sine tanker, der hun i boka har fortellerstemmen. Mannen min, som ikke hadde lest bøkene før filmen, savnet imidlertid flere vanskelige valg for Katniss; hun slipper på en måte litt lett fra det.

Jeg har heller ikke klart å unngå en viss sammenligning med andre bølger i ungdomslitteraturen. Ikke Battle Royal, som vel er den åpenbare historien å sammenligne med, for den har jeg ikke noe forhold til selv, skjønt jeg kunne tenke meg å lese boka. Men som ungdomsbibliotekar (og bokentusiast) har jeg lest hele Twilight-sagaen, og gjentatte ganger irritert meg grønn over at Bella noen ganger framheves som et forbilde for unge kvinner. Vi snakker her om en karakter med sykelig dårlig selvbilde og en konstant overbevisning om at alt er hennes feil, hvis bestevenn og kjæreste snakker dritt om hverandre til henne, manipulerer og enkelte ganger begår fysiske overgrep. Men herregud, alt er jo hennes feil, så det er greit.

Ihvertfall. Katniss befinner seg litt i den samme trekant-situasjonen med bestevennen Storm og nå motkonkurrenten Peeta, som begge viser sin interesse. Men der Bella har en nærmest selvutslettende angst for å såre noen av sine to beilere, går Katniss inn med hevet hode og en klarhet om at hun må ta vare på seg selv. Hun er Bellas rake motsetning på så mange områder, både i møte med kjærligheten og ikke minst i fokuset på å være selvhjulpen, der Bella stadig er den som må beskyttes. Som anmelderen på Allmovie skriver, fritt gjengitt og oversatt: Filmatiseringen av The Hunger Games fungerer fordi dette uten tvil er «Team Katniss», ikke «Team Storm» eller «Team Peeta» (der man før hadde t-skjorter med «Team Edward» og «Team Jacob»).»

Jeg heier så definitivt på Team Katniss, og gleder meg som en liten unge til filmatiseringen av neste bok, Opp i flammer/Catching fire kommer i 2013. I mellomtiden vil jeg virkelig anbefale både bøker og film på det sterkeste, og tar gjerne imot andre synspunkter på begge deler i kommentarfeltet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: