Under the pink

Jeg er i det filosofiske hjørnet i dag, og har i den forbindelse tenkt å dele noen av mine høyst personlig synspunkter på feminisme og kjønnsroller, for å nevne noe. Jeg vil understreke at dette er mine tanker og meninger – jeg skal ikke legge fram noen statistikk eller tall, og ikke foreta noen dyptgående samfunnsanalyser.

Jeg anser meg selv for å være en feminist. Jeg er opptatt av lik lønn for likt arbeid, like rettigheter for kvinner og menn (og like plikter) og kamp mot hårreisende overtramp mot kvinner, blant annet i det amerikanske forsvaret (kort oppsummert: flere kvinner i forsvaret som anmelder voldtekt/seksuelle overgrep blir diagnostisert med personlighetsforstyrrelse og avskjediget. Anmeldelsen erkjennes ugyldig. Problem løst). Dette foregår i et vestlig, demokratisk land i 2012. Hørte jeg noen si at kampen for kvinners rettigheter er avsluttet?

Jeg har også tenkt en del på uttrykket «kvinner og barn», som også brukes mye den dag i dag. Man kan blant annet høre på nyhetene hvordan et bombeangrep tok livet av 50 mennesker, deriblant 35 kvinner og barn. Med fare for å virke antifeministisk her (skjønt hva er det?) – hva er så spesielt med at det er kvinner? Da snakker jeg altså om voksne kvinner. Barn skal nevnes spesielt, men hvorfor sidestilles en voksen kvinne på 30 år med et barn på 5? Hvorfor snakkes det ikke om sivilister? Jeg opplever det som at vi fortsatt er påklistret en oppfatning om at kvinner er svake og sarte – de må beskyttes på lik linje med barna. Personlig synes jeg «voksne og barn» er en mer logisk inndeling. Ved evakuering er det også snakk om «kvinner og barn» først. Hvorfor ikke minst én omsorgsperson per barn?

Det er mulig noen som leser dette synes det ovennevnte er pirkete og lite betydningsfullt. Jeg kan forstå det, men samtidig er det i språket vi skaper holdninger til og oppfatninger av omgivelsene våre. Det ligger en klar forskjell i om jeg omtaler mine kolleger som «vaskehjelp» eller «renholdspersonell». Ved å sidestille «kvinner» og «barn» fratar man den førstnevnte gruppen autoritet og selvstendighet.

Ok, jeg tror jeg fikk fram poenget rundt akkurat dette. Videre til neste tema.

Jeg nevnte såvidt at noen av mine utsagn kan oppfattes som antifeministiske. Det kommer vel litt an på hva man legger i «feminisme». For meg handler det ikke bare om kvinners rettigheter alene, men også relasjonen mellom menn og kvinner og de rettigheter og plikter som berører dette. I november i fjor leste jeg en kronikk postet av en dame som har noen … litt andre synspunkter enn meg på det meste. Dette var et forsøk på å unngå å skrive at jeg synes hun er riv ruskende gal og fullstendig rabiat. Jeg mislykkes. Du kan lese den her om du ønsker, uansett kommer jeg nå til å kommentere store deler av innholdet. Du finner også et godt svar på den her.

Lise Christensen innleder med å forklare hvordan hun ikke er noen dum husmor som ikke har peiling på verden rundt seg – tvert i mot har hun levd et aktivt liv og og prøvd mye forskjellig. Nå er hun også mor – og rasende over å være «dårlig behandlet». Hun klager høylytt og gjentatt over at hun har tapt mange penger, mange hundretusen, på å ikke få betalt full lønn for å være hjemme med barnet sitt etter 6,5 måneder. Skylden går til Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken og alle de dumme damene som ikke har hatt vett til å kreve mer.

Mitt første ankepunkt går på nettopp det hun klager over – hvor mye penger hun har tapt på være hjemme med barnet sitt i to år. Er Lise Christensen klar over hvilken vanvittig priviligert situasjon hun befinner seg i, som faktisk har denne muligheten?! Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte ved tanken på å være hjemmeværende i to år, med den økonomiske situasjonen vi er i. Nå har jeg ikke barn selv (ennå), men det står på listen over framtidige planer, og jeg er en planlegger av natur. De fleste kan uansett bare drømme om å være hjemme på fulltid så lenge, uten andre inntekter enn partnerens. Det er merkelig at Lise Christensen, som hevder å være en høyt utdannet kvinne og som har bodd i blant annet USA, overhodet ikke reflekterer over sin posisjon sammenlignet med den situasjonen de fleste familier befinner seg i. Med et opphold i USA burde hun vel også være bevisst forholdene rundt fødsel og permisjon som gjelder der: hvis du er heldig får du noen uker ubetalt permisjon like etter fødselen.

Et annet, langt mer forstyrrende utsagn er «Mitt raseri går også mot den tvangspålagte fedrekvoten hvor mor blir «tvunget» til å gi fra seg barnet sitt på dagtid til far, slik at han også skal få lov til å leke «mor» bitte litte grann … Nyere forskning viser at det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammelt. »

Hva i all verdens land og rike?! (Igjen, sterkt sensurert utbrudd). Hva for slags mannssyn er det denne dama har? Jeg kan ikke lese noe annet ut av dette enn at hun avskriver fars rolle og betydning som omsorgsperson helt og fullstendig. «Det utløser stress hos barnet ved skifte av omsorgsperson når barnet er 6 måneder gammel.» Hvor har far vært de første 6 månedene da? Selvfølgelig får ikke barnet noen tilknytting til far hvis han ikke får lov til å bytte bleier, trøste, kose eller på annet vis «leke «mor» bittelittegrann». Jeg grøsser ved tanken på å ha barn sammen med et menneske som ikke anerkjenner meg som omsorgsperson for mitt eget barn.

Jeg vet ikke hvor utbredt Lise Christensens oppfatning er, ihvertfall ikke i så ekstrem form, men jeg er redd det nok er flere som tenker som henne. Man ser jo dette gjenspeilet i det norske rettssystemet, der omsorgsretten for barna ofte automatisk tilfaller mor (uavhengig av barnets alder? Jeg vet ikke) og andre saker knyttet til konflikter om samværsrett. Mange kvinner opplever garantert marerittet ved å ha en voldelig partner/eks-partner som krever sin rett til samvær med barna og er vanskelig å sloss mot, men mitt inntrykk er egentlig at far er enda mer rettsløs i slike saker. Det er alltid tragisk, noen ganger kan det også grense til det fullkomment absurde.

Her kan du lese om Øystein Ormseth, som ble pålagt å betale barnebidrag til eks-partner da hun fikk nye barn med ny partner. I praksis betalte han barnebidrag for barn som han ikke hadde noen biologisk tilknytning til fordi hans eks-partner bestemte seg for å jobbe redusert mens hun tok seg av barna. Nylig ble det gjort vedtak om at denne lovpraksisen er diskriminerende overfor menn. Blås i diskriminerende, det er jo så bort i natta som det går an!

Det er nok mange flere eksempler, både når det gjelder menn og kvinner. Jeg slutter av her, men vil gjerne ha innspill!

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Sina
    Apr 20, 2012 @ 15:26:44

    Du er fantastisk. Jeg er enig med deg i alt. Og dessuten skal det være biologisk far som er bidragspliktig for sine barn, ikke utenforstående part. Det der hørtes helt høl i hodet ut.

    Svar

  2. gonzotrooper
    Apr 21, 2012 @ 15:53:58

    Dette er et eksempel (ett av få,riktinok) på at likestilling er en toveisprosess. Ikke at jeg mener kvinner har det FOR godt, men når man er likestilt gir man slipp på privilegier også. Å være husmor 100% er et privilegium. Å være hovedoppdrageren av et barn er et privilegium. Bortsett fra at mange i praksis vil dømme seg selv til fattigdom ved å velge å bare ha en forsørger… Har det slått damen at vi menn OGSÅ gjerne vil ha tid med sneipene? Å være prinsesse er ingen menneskerett. OK, roligere nå… Virker som en dame som lever litt i en boble av velstand og konservative familieverdier. Nå er husmorstandens utbredelse ikke egentlig så gammel, så mistenksomme klassebevisste meg tipper det er snakk om prestisje historisk sett….

    Svar

  3. The knitting librarian
    Apr 21, 2012 @ 22:49:25

    Tror nok ikke det er tilfeldig at dama kommer fra Sørlandet. Husker jeg leste i avisa en gang at flere damer (særlig i Aust-Agder) jobbet frivillig deltid, og da stort sett fordi de ellers ville «kjedet seg». Jeg kikket lettere forbløffet opp fra avisa og spurte min mamma «Hva GJØR disse damene, egentlig?» Min (yrkesaktive) mor sa tørt «La meg si det sånn, de damene hadde nok besvimt hvis de hadde sett vindusrutene våre.» Har inntrykk at det har blitt trendy de siste åra å være mer eller mindre hjemmeværende husmor med interiørbladstue og hjemmebakte cupcakes. Og blogge om det. Whatever floats your boat, spør du meg, men ikke press det ned over hodene til andre og ikke sutre over det!

    Jeg blir virkelig skremt over de synspunktene Lise Christensen legger for dagen hva angår far som omsorgsperson – ho virker tidvis direkte mannsfiendtlig. Jeg savner mer fokus på «foreldre» og mindre på «mamma» i ukeblader spesielt og egentlig media generelt. Aftenpostens A-magasin hadde en sterk og nydelig sak om at alle drapsdømte har en mor. Javisst, men er det noen spesiell grunn til at de ikke skriver «Alle drapsdømte har en mor og en far»? Jeg er rett og slett ganske lei dette ensidige fokuset på «mor», og jeg håper å bli en en dag! Ut med mor, inn med foreldre! Ugh! Jeg har talt!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: