Dagens tegneserietips

Tittelen på innlegget er kanskje litt misvisende, for jeg tviler på at dette blir en daglig affære med det første, men det er nå en gang dag, og dette er et tegneserietips, so here we go.

Persepolis av Marjane Satrapi er sikkert gammelt nytt for mange tegneserielesere, all den tid den kom ut tidlig på 2000-tallet. I Norge så den første gang dagens lys i oversatt utgave i 2005, utgitt på No Comprendo Press. I 2007 kom den ut som animasjonsfilm under samme tittel. Men nok tørre fakta nå.

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform om Marjane Satrapis oppvekst i Iran på 70- og 80-tallet. Marjane er enebarn med intellektuelle, politisk aktive foreldre og oldebarn av en av Irans siste keisere. Med enkle, men megetsigende svart/hvitt-illustrasjoner forteller hun om sjahens fall og den islamske revolusjon, forstått og opplevd av et barn, men med tilbakeblikket til en voksen. Innføring av sjal og segregering på skolen, kjøp av ulovlige popkassetter på svartebørsen – og arrestasjoner, tortur og bombing.

Foreldrene bestemmer seg for å sende Marjane til Østerrike da hun er 14 år – det er for mye urolighet i landet. Jeg, som var nervøs nok da jeg skulle begynne på folkehøgskole som 19-åring, kan ikke begynne å sette meg inn i hvordan dette må ha vært. Marjane beskriver kulturkræsj og ensomhet, men også møte med personer som viser vennlighet og omsorg. Om de så  går i läderhosen. Etter fire begivenhetsrike år (på godt og vondt) returnerer Marjane til et Iran som har forandret seg mye siden hun dro. Jeg vil egentlig ikke røpe noe særlig av handlingen herfra – uansett synes jeg Marjane Satrapi forteller historien sinmyebedre enn jeg klarer å gjenfortelle den. Så noen oppsummeringer som forhåpentligvis vil få deg til å løpe av sted til biblioteket eller bokhandelen:

Det er en medrivende historie – godt fortalt og ikke mindre spennende av at den er selvbiografisk (jeg unngår med vilje å bruke ordet «sann» – sannhet er subjektivt i hvordan den oppleves og tolkes). Illustrasjonene er som før nevnt i sort/hvitt og har en stil som jeg ikke vet om jeg vil betegne som barnslig, men kanskje enkel. På mange måter minner den meg om tegnestilen i Maus av Art Spiegelman – den biografiske historien om Vladek Spiegelman (forfatterens far) og hvordan han opplevde og overlevde Holocaust. Jødene er tegnet som mus, nazistene er katter, amerikanerne er hunder og så videre. Men selv om man kan få assosiasjoner til hyggelig Disney-historier og lignende, er det på ingen måte nok til å ta brodden av den forferdelig historien som blir fortalt. Du kan lese mer om Maus her.

På samme måte opplever jeg da ogsåPersepolis: den enkle (eller heter det kanskje stilistiske) tegnestilen trekker ikke noe fra alvoret i historien, men er tvert i mot med på å underbygge den, etter min mening. Begrepet «enkel» er kanskje også litt misvisende – illustrasjonene er både symbolske og stemningsfulle – i tillegg til komiske og vakre.

Så med fare for å gjenta meg selv: Løp og les! Og for all del, riktig god påske!🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: