Alcatraz Versus the Evil Librarians

Bokens forside

So there I was, tied to an altar made from outdated encyclopedias, about to get sacrificed to the dark powers by a cult of evil Librarians.

Hvordan kunne jeg vel motstå en bok med denne tittelen? Jeg oppdaget den første gang på Bærum bibliotek, og var ikke sein om å kjøpe den inn til mitt eget -noen fordeler skal det være ved å drive et skolebibliotek på egen hånd.😉 Nå har jeg endelig faktisk fått lest boka (ja, jeg har ment å gjøre det lenge) og her kommer et lite bokreferat. Jeg er fryktelig rusten på å skrive bokreferat.

For å starte i litt mer ordnede former: Det dreier seg altså om boka Alcatraz versus the Evil Librarians, skrevet av Brandon Sanderson i 2007. Mange vil nok forledes til å tro at dette dreier seg om den kjente fantasyforfatteren og medforfatteren av de tre sisteWheel of Time-bøkene, men den gang ei. Brandon Sanderson er et psevdonym for Alcatraz Smedry, bokas hovedperson og jeg-forteller.

I korte drag dreier historien seg rundt Alcatraz, som i løpet av sitt 13 år gamle liv har skiftet fosterhjem flere ganger enn han har lyst til å telle. Grunnen er at Alcatraz bokstavelig talt ødelegger alt han tar på, helt uten å mene det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få fram nyansene på norsk, men i boka presiserer Alcatraz at «I don’t destroy things, I break them.» De er der fortsatt, kanskje til og med i ca. samme form, men de fungerer ikke lenger slik de egentlig skulle. Resultatet er at diverse fosterforeldre bare holder ut en viss tid før de ikke klarer at alle sine kjæreste eiendeler går i stykker.

På Alcatraz’ 13-årsdag skjer flere ting samtidig. Han brenner ned kjøkkenet til fosterforeldrene (ved et uhell), mottar en pakke fra foreldrene, blir forsøkt drept og reddes av en mann som påstår å være «Granpa Smedry». Sistnevnte kan fortelle at USA (og store deler av verden) styres med jernhånd av bibliotekarer – informasjon er makt, og bibliotekarene kontrollerer, sensurerer og enkelte ganger endrer informasjonen samfunnet får tilgang på. Det eksisterer to parallelle verdener: «The Free Kingdoms», som kjemper mot bibliotekarene, og den verden vi kjenner til, «The Hushlands». Bibliotekarene er på nippet til å få overtaket i den pågående krigen, og Alcatraz er den eneste som kan stoppe dem.

Så selve historien er vel ganske klassisk fantasy, jeg blir også minnet en del om Harry Potter. Skjønt det er kanskje bare tilfeldige, ytre likhetstrekk; vokser opp som foreldreløs, ulykkelig barndom, rare hendelser uten kontroll, viktig bursdag, som uansett er vanlige for sjangeren generelt. Hovedapellen ligger nok mer i de uventede elementene, og jeg ser på ingen måte bort fra at hele konseptet appellerer litt ekstra til meg som bibliotekar.

Det eneste jeg har noen innsigelser på er bruken av meta-narrativ, hvis det ordet eksisterer. Hvis ikke; hurra, jeg fant opp et ord! Og der kom det jammen et eksempel også, uten at det egentlig var tilsiktet. Ihvertfall. Dette er ikke en bok det er lett å forsvinne inn i – det er vel kanskje heller ikke meningen, all den tid det understrekes at dette ikke er fiksjon, men svært viktige (og farlige) fakta til opplysning.  Alcatraz stopper stadig opp og trer ut av historien for å kommentere handlingen, sine egen avgjørelser og reaksjoner, frampek, tilbakeblikk og cliff-hangers. Det tilfører absolutt teksten en del, men jeg synes likevel det blir litt for mye av det gode iblant. Før historien plutselig overrumpler meg og ser ut til å ha lest tankene mine.

Språket er greit, om enn litt lite variert  i flekkene – en av karakterene er nærmest to-dimensjonal å dømme etter hvor mye hun sier eller ser på noe «flatly». Kraftuttrykk som «Aspiring Asimovs!» gjør meg imidlertid fullt i stand til å tilgi denne detaljen.

Alt i alt merker jeg at jeg har veldig lyst til å lese oppfølgerne, «Alcatraz Versus the Scriveners Bones» og «Alcatraz Versus the Knights of Crystallia», og det er ikke bare på grunn av en spennende avslutning på første bok. Jeg vil til og med gå så langt som å anbefale denne til alle litteraturnerder der ute – bibliotekarer eller ei. Den er absolutt verdt lesetida.

2 kommentarer (+add yours?)

  1. gonzotrooper
    Mar 14, 2012 @ 16:47:47

    Høres ut som en herlig skrøne… Blir det ikke problematisk om alt han tar i… «knekker»? (Min tolkning av «break»). Han må gå igjennom et hav av ødelagte skolisser og briller?

    Svar

  2. The knitting librarian
    Mar 14, 2012 @ 22:18:53

    Dørhåndtak. Uendelige mange dørhåndtak. Og ja, det er akkurat så upraktisk som du kan forestille deg.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Milladamens liv

Hvem slapp henne ut?

Fra ord til bok

To forfattere om bok nummer to

Polkadotviking

handmade everyday luxury

Elsespelse

about knitting and Star Trek and other stuff

Bury my Boots at Hurgadah

Have keyboard, will ramble

%d bloggers like this: